Det var nok mange som satte sin utvalgte drikke i halsen da Slipknot mer eller mindre ut av det blå annonserte sitt nye album, og at det attpåtil ble titulert “The End, So Far”. Senere har det dog blitt klart at dette er på grunn av slutten på det langvarige forholdet med Roadrunner, så ingen grunn til panikk. Trommis Jay Weinberg ville mer enn gjerne fortelle mer rundt slippet, så da var vi ikke sene med å få opp Zoomen.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anthony Scanga
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Jeg åpner med mitt sedvanlige åpningspørsmål; Hvordan er følelsen rundt slippet?
– Jeg er definitivt stolt over skiva – det har vært ekstra utfordrende denne gangen, spesielt med tanke på omstendighetene rundt denne gangen. Vi har alle mann all grunn til å være stolte.
– Har dere fått med dere noen reaksjoner fra fansen enda? Det er jo et relativt annerledes Slipknot-album.
– Det meste av reaksjoner jeg får med meg er live rett foran oss når vi har presentert nytt materiale, som “The Chapeltown Rag” eller “The Dying Song (Time To Sing)” – selv om jeg så absolutt dropper innom digitale plattformer en gang iblant for gøy; Men det aller viktigste er publikumsreaksjonene der og da, det er dét det handler om. Og de har vært meget bra!
– Dere er faktisk helt på tampen av en turné akkurat nå, og gir ut en skive samtidig – det er da ganske spesielt?
– Ja, det er ganske bakvendt av hva som er vanlig – men vi lever nå i en ganske bakvendt verden akkurat nå, så vi tenkte “hvorfor ikke?”.
– Jeg regner med at dette er av pandemiske årsaker, og det er kanskje derfor det har gått “kun” tre år mellom den forrige skiva og denne mens vi vanligvis har måttet vente opptil seks år tidligere?
– Jeg tror det var en reaksjon på at vi, som alle, fikk døra slengt midt i ansiktet på grunn av pandemien og måtte avlyse resten av “We Are Not Your Kind”-turnéen, så absolutt. Vi var virkelig glade for å være tilbake der ute, så med det i bakhodet er vi ikke spesielt gode til å bare lene oss tilbake all den tid vi er kreative folk. Når moder jord forteller oss at vi ikke kan dra rundt i verden og spille for folk, må vi finne på en annen måte å være kreative på, så da kan vi like gjerne skape nye ting, så det er det vi gjorde.
– Hvordan startet dere så opp med skriveprosessen? Jeg går ut ifra at det da var fortsatt under lockdown?
– Helt separate. På grunn av nettopp dette med at vi ikke kunne reise rundt, i tillegg til at vi alle bor ganske langt ifra hverandre, måtte vi bare tilpasse oss, finne frem opptaksutstyr og være våre helt egne lydteknikere. Jeg har jo vært en del i studio og lært meg det helt grunnleggende i ProTools, så jeg kunne spille inn trommespor hjemme som jeg sendte frem og tilbake, og det var på den måten store deler av materialet ble laget. Dog har vi også en del spor som har vært under utvikling i sju-åtte år også, så vi hadde en del i bakhånd å jobbe med i tillegg. “Medicine For The Dead” for eksempel startet vi å jobbe med allerede i 2014. Så vi har alle måttet ta steg og dra vår del av lasset på en helt ny måte denne gangen, jeg har lagt på mine idéer over riff-idéer jeg har blitt tilsendt, også har dette gått frem og tilbake x antall ganger – helt til vi har endt opp med det som i det store og hele har endt opp som albumet.
– Takk Gud for internett!
– Ja, til en viss grad – haha!
– Vi må snakke litt mer om nettopp “Medicine For The Dead” – det må da være en av de mørkeste Slipknot-låtene noensinne?
– Det er jeg helt enig i, og det gjelder i aller høyeste grad teksten også. Vi får se deler av tekstene til Corey på forhånd, og denne gangen enkelte vokallinjer over gitarriff – noe som gjorde det lettere for meg å tilpasse trommene til vokalen og på en måte understreke det han vil ha frem. Akkurat det sporet har vi som sagt jobbet med i årevis uten av vi noensinne har følt at den har blitt et ferdig produkt, og det er derfor den har tatt åtte år å ferdigstille. Den har gjennomgått veldig mange versjoner der vi alle har måttet tenke om hvor vi vil med den. Tekstmessig vil jeg ikke spørre Corey om akkurat hva den handler om, det synes jeg blir for personlig. Men jeg liker teksten for hva den er, og koser meg med det. Ei heller vil jeg ikke ødelegge mysteriet rundt selve handlingen, men skape mitt eget bilde om hva den dreier seg om – nesten som fansen gjør. Det å holde på selve mystikken rundt musikk er viktig synes jeg, og det å være med på å skape noe som man ikke helt vet alle detaljer om er givende for meg. Det er helt klart en spesiell sang, og det at vi aldri ga opp på den men fortsatte å jobbe med den til den endte opp som det den gjorde er jeg veldig glad for.
– Er det en slags felles følelse for et band med ni medlemmer, at det endelig ble et spor alle ble fornøyde med?
– Kanskje. Vi er ni veldig forskjellige personer med ni veldig forskjellige musikksmaker med alt det innebærer. Om det vil si at man må gå forskjellige runder, som med nettopp “Medicine For The Dead” så får det bare være. Men én ting vi alle er enige i er at så fort en låt føles som en Slipknot-låt for alle, så ender den opp på et Slipknot-album.
– Og mens vi er inne på Slipknot-låter er vi nødt til å snakke om “Adderall”.
– Det er den eneste låten jeg ikke har noen ting med å gjøre faktisk, når jeg hørte versjonen de hadde laget med Shawn på trommer kjente jeg umiddelbart at denne versjonen er perfekt – jeg trenger ikke være involvert her. Så jeg kan faktisk ikke fortelle så mye om akkurat den, annet enn at jeg synes den er helt fantastisk!
– Det er jeg helt enig i! Men da kan vi jo snakke om at dette er den tredje Slipknot-skiva du spiller på, ser du noen forskjell denne gangen i forhold til “.5: The Gray Chapter” som var din første?
– Den største forskjellen er at det nå er åtte år med erfaring, eller ni år hvis vi regner fra da vi begynte å jobbe med den. Ni år med å lære hva Slipknot er, ni år med å finne plassen min i bandet og gjøre mitt beste for at vi skal være best mulig. Jeg er definitivt stolt av “.5: The Gray Chapter”, men etter alle disse årene med erfaring bak både meg og oss er det nødvendigvis helt annerledes nå enn hva det var da. Vi har alle utviklet oss som mennesker og bandmedlemmer etter jeg ble med, og jeg bidrar helt klart på en helt annen måte nå om dagen etter å ha utviklet selve virket mitt i Slipknot over disse årene – og det mener jeg helt klart du kan høre på låtene nå i forhold til da jeg ble med.
– Hvor mye blir du involvert i låtskrivingen?
– Helt klart, vi er alle veldig involverte i låtene – det er noe som er forventet av hver og én innad i bandet. Alle sender sine bidrag frem og tilbake, og når man får en idé tilsendt må man tilpasse sine idéer så alt passer sammen og det gjelder for alle. Dette gjelder helt fra starten av låtskrivingen, og det gjelder for skapelsen av selve albumet. Det forventes av samtlige at vi bidrar, så det er definitivt et samarbeid som ligger i grunnen.
– Jeg må også gi skryt for selve produksjonen på skiva der lyden låter veldig organisk i forhold til de fleste andre av dagens metallband. Er dette noe dere gikk inn for tidlig i prosessen?
– Jeg tror nok ikke vi bevisst har tenkt over hva andre band gjør og låter som, det er mer som at vi ville låte som oss selv og det er viktig for meg at trommene mine faktisk låter som trommer. Jeg ville i hvert fall ikke at de skulle låte som overkomprimert tullball. Det er synd at vi har kommet dit at den enkle veien er overproduksjon, det har resultert i at så mange band låter helt likt med identisk tromme- og gitarlyd for eksempel. Når det kommer til oss har vi så utrolig mange forskjellige inspirasjonskilder som har influert oss, noen elsker The Beatles og Pink Floyd, mens andre liker band som Suffocation og dødsmetall generelt mens jeg elsker blant annet The Misfits og den type band. Dette spiller også inn på hvilken type lydbilde vi forskjellige ønsker – for én ting som kjennetegner alle disse er at det låter nettopp ekte og organisk og alt dette filtreres til det som folk kjenner som “Slipknot-sounden”. Vi er først og fremst fans av ekte musikk med ekte musikere der du føler at du hører på folk og ikke maskiner eller roboter. Det er ikke så interessant for oss, og nettopp det reflekterer det vi gjør på scenen. Vi spiller ikke til metronom, vi har ikke noe backingtracks og vi driver ihvertfall ikke med lipsync. På godt og vondt så er det du hører fra scenen oss akkurat der og da. All ære til de banda som vil låte og gjøre det på den måten, men det er bare ikke noe for oss.
– Vi må snakke om trommestilen din og scenetøy – du er en av de mest energiske trommisene der ute, og spiller med maske. Hvordan i alle dager får du puste bak den?
– Ikke så veldig bra, haha! Men det er en del av det, og det visste jeg veldig godt da jeg ble med selvsagt. Jeg har jo kjent de og vært venn med de i mange år, selv før jeg ble med – så dette er noe som følger med jobben. Jeg har prøvd å venne meg til det, men jeg tror vel ikke at det er noe man venner seg helt til. Dette gjelder da for alle av oss, ikke bare meg – så dette er noe vi lever godt med. Men det er slitsomt ja!
– Du var jo totalt anonym da du ble med, selv om det riktignok verserte rykter om hvem du var – er det noe forskjell i livet ditt nå som navnet ditt er kjent og alle vet hvem du er?
– Jeg vet ikke faktisk. Ettersom tiden har gått har jeg stadig møtt flere og flere folk som jeg har blitt kjent med, folk vi møter i de forskjellige land som vi spiller i og kanskje møter neste gang vi spiller der. Det blir til stadighet en større gjeng med folk vi kjenner, så om det er noen stor forskjell fra da til nå er det vel nettopp det. Når det kommer til min egen del så føler jeg bare på å være en stadig større del av bandet, både med mitt kreative bidrag, men også selve trommingen. Det viktigste for oss er uansett å skape noe folk kan resonnere med og kanskje kjenne seg igjen i.
– Dere har en ny turné som begynner i Sør-Amerika i desember, men vet du noe om når dere eventuelt kommer til Europa og Norge?
– Forhåpentligvis veldig snart. Vi legger planer for neste sommer akkurat i disse dager, så mye mulig vi tar turen over da for alt jeg vet.
– Helt til sist er jeg nesten forpliktet til å snakke litt om vikarjobben din i Kvelertak. Hvordan kom det seg til og hvordan opplevde du det?
– Det var helt rått! Den absolutt feteste turnéopplevelsen jeg noensinne har hatt, jeg simpelthen elsker det bandet og da en kompis av meg plutselig ringte og fortalte at deres trommis Kjetil (Gjermundrød) hadde skadet seg og de trengte noen til å steppe inn på resten av turnéen var det bare å hive seg rundt. Jeg hadde typ en flytur på meg til å lære låtene, men var ikke et sekund i tvil om å slenge meg med. Vi fikk umiddelbart en særdeles god kontakt, nesten en unik personkjemi og det var noe av det gøyeste jeg har gjort i hele mitt liv og jeg anser fortsatt de som veldig gode venner. Et stort høydepunkt musikalsk for meg, for et fantastisk fett band – dere burde være stolte av dem!
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022