Slash, sammen med Myles Kennedy og resten av gjengen i The Conspirators, er i disse dager ute med sitt fjerde studioalbum. Skiva har passende nok fått tittelen «4» og Slash selv mener hardnakket at dette er den beste så langt. Om det stemmer får vel bli opp til hver enkelt lytter å bedømme, men vi tok uansett et Zoom-møte med legenden for å diskutere den nye fullengderen.
Tekst: Glenn Knudsen
Livefotos: Anne-Marie Forker
– Sist gang du snakket med oss i Norway Rock Magazine var i 2018, og da var du på et hotellrom i Moskva under en turné med Guns N’ Roses. (Les det intervjuet her!) Denne gangen er verden en ganske annen plass og jeg vil tippe at du er nærmere hjemme for tiden?
– Ja, jeg er hjemme i Los Angeles for tiden.
– Du og bandet ditt har vel ikke spilt sammen foran et publikum siden august 2019, hvis jeg ikke tar helt feil. Forventer du at det vil være litt startvansker når dere skal ut på veien igjen, eller vil årevis av erfaring redde dere?
– Haha, jeg tror nok det skal gå helt fint. Vi kommer nok til å møtes for å øve et par uker før vi tar steget ut på veien igjen. Men vi har faktisk spilt sammen siden 2019 som du er inne på, og det var nå i høst når vi møttes for å spille inn videoene til albumet. Det du ser i videoen til den første singelen fra plata, «The River is Rising», er fra opptakene som ble gjort mens vi spilte sammen. Vi holdt på i tre dager, så vi har fått spilt sammen. Riktignok ikke med publikum.
– Det fører meg ganske glatt over til neste spørsmål og det er at dere har et fantastisk nytt album ute i februar – som jo er grunnen til at vi prater sammen. (Anmeldelse her!) Albumet har helt enkelt fått tittelen «4» – akkurat som Led Zeppelin.
– Faktisk så kalte Led Zeppelin aldri noen av albumene sine for «4», mens vi har omtenksomt kalt albumet vårt for «4» i mangel på noen bedre tittel, haha. Du er faktisk den tredje personen i dag som nevner Led Zeppelins klassiker fra 1971, men det albumet ble aldri kalt for «4».
– Haha, litt flaut at jeg ikke visste det. Men da lærte du meg noe nytt, så da kan jeg i hvert fall skryte om den gangen da Slash lærte meg at Led Zeppelins klassiker aldri het «4», men alltid bare har blitt kalt for det.
– Haha, ja der ser du.
– Er du spent og nervøs foran en ny utgivelse, eller er du alltid selvsikker på at det du gir ut vil falle i smak hos folk?
– Jeg er veldig gira over å gi ut denne skiva, og samtidig er jeg litt nervøs på hvordan den vil bli mottatt. Vi gjorde den ferdig i april 2021 og den kommer ikke ut før nå i februar 2022, så det er det lengste jeg noen gang har måttet vente på utgivelsen av en plate som har vært ferdig innspilt. Jeg er egentlig aldri over-selvsikker når jeg gir ut ny musikk. Jeg liker den og det er egentlig det eneste jeg har å gå ut fra, haha. Jeg synes alltid det er spennende å vente på å få tilbakemelding på hva folk rundt om i verden synes om den nye musikken.
– Dere har jo tre solide album under beltet allerede, som alle har høstet skryt både blant fans og kritikere. Føler du og bandet på et press om å fortsette å utvikle dere og bli bedre og bedre, for hvert album dere gir ut?
– Nei, egentlig ikke. Jeg tror egentlig at vi bare er gira over å skrive nytt materiale, og hele tiden være kreative og å legge all energien i nye ideer. Vi er spente på å bevege oss framover, uten å tenke på det som har vært. Det er en av tingene jeg elsker ved dette bandet. Den framdriften vi har sammen som gruppe. Vi kjører alt vi har av energi og kreativitet inn i hvert enkelt album, så turnerer vi med den nye skiva og etterpå er vi igjen gira på det nye som skal komme, uten å tenke for mye på det som har vært. Så det har aldri vært stillestående og repetitivt i dette bandet.
– Du sier at albumet var ferdig innspilt allerede i april i fjor. Hvorfor har dere valgt å sitte på platen så lenge før dere gir den ut?
– Det har vært et par grunner til det. Den ene er hele Covid-greia, som har gjort det vanskelig å vite når vi kunne turnere igjen og vi ville ikke gi ut en plate uten å kunne ta den med på veien. Det er litt av det vi handler om som band, det å kunne gi ut en plate for så å dra rett ut på turné med det nye materialet. Den andre grunnen er at både Myles Kennedy og meg selv har i høst vært opptatt med å spille konserter med våre andre band. Han med soloprosjektet sitt og jeg med Guns N’ Roses, som gjorde en liten turné i USA nå i høst. Februar ble den første trygge måneden for oss å gi ut platen. Så stikker vi ut på en USA-turné i februar og mars.
– Du er inne på dette med å hele tiden bevege seg framover og være kreativ, men blir det vanskeligere med tiden å skrive ny musikk som samtidig har ditt stempel på seg?
– Jeg hadde en veldig kreativ periode under denne nede-perioden som vi har vært gjennom, der jeg skrev og spilte inn en masse nytt stoff. Og jeg skriver enda! Men det er klart at man fra tid til annen opplever det som man kan kalle skrivesperre, der det oppleves som at ingenting skjer uansett hvor mye man prøver på å skrive noe nytt. Når det skjer, har jeg alltid bare fortsette å skrive og late som at jeg ikke opplever skrivesperre. Da har det alltid for min del gått over, og jeg har fått tilbake inspirasjonene og idéene har begynt å flyte igjen. Når jeg skriver musikk, vil det alltid høres ut som meg.
– Mange band og artister jeg har pratet med de siste par årene har sagt litt av det samme som deg, nemlig at de har klart å bruke denne perioden vi ar vært gjennom til å være kreative og skrive nytt materiale.
– Morsomt nok så ble mesteparten av «4» skrevet før pandemien begynte. Det meste ble skrevet mens vi var på den siste turnéen i 2019. Det er sånn vi lager ny musikk i dette bandet. Mens vi er på turné. Når det er sagt, så har jeg skrevet en hel del nye låter under pandemien, der noen av dem havnet på denne skiva, og resten vil bli gitt ut på den neste skiva vår.
– Når det gjelder denne skiva, så var første singel ut «The River is Rising», som er en fantastisk låt med en helt rå slutt. Jeg ble sittende målløs første gang jeg hørte den. Hva kan du fortelle om akkurat den låten, som jeg mener å ha lest var den siste du skrev før dere gikk i studio?
– Ja, det stemmer at den er en av de siste låtene som ble skrevet før vi skulle spille inn skiva. Det var bare noe jeg kom på og fikk spilt inn og sendt til Myles. Han digget det og la på noen kule ting som løftet låten. Det var den første sangen vi gikk gjennom når vi gikk i studio, så vi bestemte oss for å ha den med på platen. Vi fikk den ferdigstilt ganske raskt.
– Kan du fortelle litt om avslutningen på låten, fordi du drar til noe voldsomt der!
– Ja, det var en av de øyeblikkene der jeg får en idé og kommer på noe som kan passe låten. Det kom egentlig litt ut av ingenting, men det hørtes kult ut så vi bestemte oss får å ha det med mot slutten. Faktisk så likte produsenten vår, Dave Cobb, det så godt at han mente at vi burde ha det med midt i låten også, så vi la det på der også som en gitarsolo.
– Den låten får også æren av å åpne platen og jeg lurer da på om du foretrekker å åpne albumene du er med på med et pang?
– Ja så absolutt. Jeg mener at et bra rock & roll album må ha et spennende åpningsnummer. Hvis du åpner med et rolig nummer, så setter det liksom tempoet for resten av albumet. Det er lettere å starte med et smell, og så heller gå andre veien med noen roligere låter litt uti skiva.
– På den forrige skiva «Living The Dream» hadde dere hele fire singler, så jeg vil tippe at det vil bli gitt ut i hvert fall like mange før selve platen kommer ut i februar?
– Ja, det vil bli sluppet et par låter til før albumet kommer ut.
– Hvor viktig er det å treffe med singlene dere gir ut på forhånd, for å få folk gira på et nytt album? Er det nøye vurdert hvilke sanger som passer å være singler?
– Ja, det er det så absolutt. «The River is Rising» hadde den energien jeg vil ha fra en singel. Når det gjelder de andre singlene fra denne platen så har vi noen tanker om hvilke som kan passe som singler, men det vil bli en mer demokratisk prosess. Vi vil gå gjennom det med de nærmest oss, for å få litt tilbakemelding på om vi er på rett sti. Av og til kan jeg for eksempel finne på at det passer å gi ut noe obskurt fra platen og da kan det være nyttig med noen andre sin mening, haha. Men som regel er det ganske opplagt hva som vil bli singlene.
– Er det alltid sånn at musikken kommer først og så tekst etterpå?
– I dette bandet er det vanligvis sånn at jeg kommer opp med musikk og så inspirerer det Myles til å komme på en tekst som passer til musikken. Når det er sagt så har det har vært et par ganger der Myles har hatt en tekst og så har jeg måtte skrive musikk rundt teksten han har skrevet.
– Jeg har forstått det sånn at dette albumet er første gang dere har spilt inn hele greia live i studio– inkludert vokalen?
– Jada, det er helt riktig. Det du hører på plata er sånn den ble spilt inn.
– Var det alltid sånn dere hadde planlagt å spille inn skiva?
– Ja, det var en av grunnene til at vi valgte å ha Dave Cobb som produsent på albumet. Jeg og han hadde pratet over telefonen om at på den neste platen hadde jeg lyst å gjøre en liveinnspilling og han var helt med på idéen min. Jeg var så glad for at han var gira på idéen om å gjøre en liveinnspilling, fordi de fleste produsentene vil helst ikke lage en plate på den måten. Det er naturligvis ikke alltid teknisk mulig å spille inn en plate live, men Dave Cobb ønsket å gjøre det, og da var det bare å kjøre på. Da vi begynte innspillingen, spilte vi bokstavelig talt inn to låter rett der og da den første dagen i RCA i Nashville. Det satte standeren for resten av plata og vi gjorde den mer eller mindre ferdig på fem dager.
– Det er intet mindre enn imponerende! Da dere så bestemte dere for at dere vil spille inn platen live i studio, påvirket det på noen måte hvordan dere angrep innspillingen på og måten dere forberedte dere på?
– Det er et godt spørsmål, og for vår del så har vi egentlig alltid spilt inn mye av det som havner på platene live, men så har vi etterpå gått tilbake og endret på ting eller lagt på ting. Når vi gjorde det på denne måten, og tok den helt ut med tanke på å gjøre alt live samtidig, så må man passe på at man har alle instrumentene justert sånn at det høres ut som det skal på selve utgivelsen. Vanligvis vil for eksempel jeg spille inn noe på gitaren, som jeg vet at jeg kan gå tilbake senere å justere. At jeg vet når vi spiller det inn at det ikke vil høres sånn ut på selve utgivelsen, hvis du skjønner. Jeg spiller vanligvis inn låtene vel vitende om at gitarlyden min ikke vil være sånn på den ferdige platen, og at jeg kan gå inn å endre det senere. Denne gangen var det helt nødvendig at alle instrumentene hadde den lyden de skulle ha, fordi vi ikke kunne gå tilbake å endre på det i ettertid. Når det gjelder forberedelsene, så brukte vi tre uker på å øve inn låtene, og så bar det rett i studio for innspilling.
– Det var gjerne derfor dere valgte legendariske RCA Victor i Nashville? Det er jo kjent for å være et stort studio der det er plass til at et helt band kan spille sammen?
– Det er et stort rom ja, men samtidig ikke for stort. Det som gjør at det passer perfekt for å spille inn ting live, er at det ikke er for stort og derfor ikke gir for mye klang. Studioet hadde en stor del av æren for at vi klarte å få det til som vi ønsket. I tillegg til Dave Cobb som jobber der til vanlig og vet hvordan man får det beste ut av studioet.
– Fungerte han som en tradisjonell produsent som kom med idéer og forslag, eller fungerte han mer som en lydtekniker?
– Nei, han hjalp oss og kom med idéer og forslag. Vanligvis har vi alt klart og vet hvordan vi vil at låtene skal høres ut. Denne gangen kom Dave med noen gode forslag til ting vi burde endre på og hjalp oss. Som på «The River is Rising», der han kom på at det ville passe å ha soloen min på slutten av låten, som et solo-parti midt i også.
– Jeg liker måten gitaren og bassen flyter sammen på platen og jeg føler at den sounden, eller den samhandlingen, mellom bassen og gitaren har fulgt deg gjennom karrieren din. Den er til stede i Guns N’ Roses, i Velvet Revolver og den er til stede her. Vil du si deg enig i det, eller er jeg helt på jordet her?
– Det jeg kan si er at jeg gjør det jeg alltid har gjort, og det er for min del en reise, der jeg hele tiden prøver å gjøre den originale idéen jeg hadde, enda bedre for hvert album jeg gir ut.
– Jeg vil også dra frem låten «April Fool», som jeg føler har alt det vi har elsket med deg og det du har stått for siden «Appetite for Destruction» ble sluppet løs på verden. Kan du si litt om akkurat den låten?
– Den låten kom ut fra et riff jeg skrev mens vi var på turné i Sør-Amerika i 2019. Jeg gjorde den ferdig og spilte den til de andre i bandet, og hver kveld etter det spilte vi gjennom låten i en halvtimes tid under lydprøvene. I løpet av turnéen hadde Myles kommet på en tekst som passet til sangen, så da vi kom tilbake, spilte jeg den inn og sendte den til Myles som la på vokalen, og det var det. Den låten handlet for min egen del mye om det å få en musikalsk idé og så la den føre meg dit den vil. «April Fool» kom derfor helt naturlig og fløt veldig bra og sømløst.
– Gjennom rockens historie har det alltid vært band som har vært gjenkjennbare gjennom gitaristen sin. Tony Iommi i Black Sabbath, Richie Blackmore i Deep Purple og deg selv i Guns N’ Roses, for å nevne noen. Når du nå etter alle disse årene skriver ny musikk, vil du da at folk skal umiddelbart kunne gjenkjenne deg og din sound? For det tror jeg egentlig alle gjør.
– Det er ikke en bevisst ting fra min side, men hvis folk der ute føler det sånn overfor min sound, eller min måte å spille gitar på, så er det et stort kompliment. Men jeg tenker aldri når jeg skriver musikk, at jeg må passe på at det høres ut som meg.
– På låten «Action Speaks Louder Than Words», har du en solo som er helt fantastisk. Og gitarsoloene har jo også vært et av dine varemerker, hvis jeg kan si det på den måten. De føles alltid så naturlige med deg, så det jeg lurer på er hvordan du angriper dette med gitarsoloene dine? Kommer de alltid så naturlig som de føles, eller må du også av og til kna dem ut?
– På denne platen kom egentlig alle spontant og naturlig. Som regel kommer jeg på noe der og da mens jeg lager demoene. Soloen jeg kommer på til den aller første låten jeg lager i demoform til en ny plate, bruker jeg som et slags utgangspunkt for resten av soloene på albumet. Jeg holder meg liksom i den samme rammen på den aktuelle platen. De forrige to albumene, som vi gjorde med «Elvis» Baskette, var ikke sånn. Han liker å gjøre ting om og om igjen for å få det helt perfekt og det er helt greit, men jeg har alltid likt den litt mer naturlige tilnærmingen og at soloene kommer spontant mens jeg spiller.
– Til slutt lurer jeg på hvordan det blir med turnering i Europa igjen og når vi ser dere tilbake i Norge?
– Vi skal som sagt gjøre en turné her i statene i februar og mars, men etter det kommer fokuset mitt til å være på Guns N’ Roses for en periode. Meg selv og The Conspirators vil dessverre ikke komme til Europa med den nye skiva vår før i 2023, så dere må holde ut til neste år.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022