Lørdag 2. april 2016
Oslo hadde i helgen besøk av Slade, et engelsk band som det er vanskelig å overdrive betydningen av i rockehistorien. På første halvdel av 70-tallet var det nesten ingen band som hadde så mange singlehits som Slade – 17 var inne på Topp 20 i England, og 6 gikk helt til topps. Og Slade har vært en enorm inspirasjonskilde for alle fra Mötley Crüe og Kiss til Nirvana og Oasis, som har covret «Cum On Feel The Noize», en låt som også tok Quiet Riot til toppen av Billboardlista på 80-tallet.
De siste par tiårene har bandet eksistert som et rent konsertband, uten vokalist Noddy Holder og bassist Jim Lea, som skrev så godt som alle låtene for Slade. Kun gitarist Dave Hill og trommis Don Powell holder det gående med de nye rekruttene Mal McNulty og John Berry. Denne situasjonen kan i perspektiv sammenlignes med at The Rolling Stones hadde fortsatt med kun Charlie Watts og Ron Wood pluss nye folk, lenge etter at Mick Jagger og Keith Richards hadde gitt seg.
Dette brydde ikke det godt voksne publikummet på drøyt tusen seg så veldig mye om – stemningen var høy, promillen var ikke så veldig langt under, og man fikk servert en gullrekke av hits som brorparten av publikum hadde vokst opp med. Den litt mer tilfeldige fan var kanskje litt avventende den første halvtimen, for de ventet til siste halvdel med å kjøre frem det aller tyngste skytset, men mange fikk nok en aha-opplevelse da de oppdaget at de kjente godt til flere Slade-låter enn de var klar over selv.
Vi fikk til og med en verdenspremiere da de for første gang på tredve år spilte åpningslåta fra «Slade In Flame», «How Does It Feel?» – en låt som Noel Gallagher har kalt en av de beste låtene i pophistorien. Bassist Berry fikk prøve seg som vokalist på denne, og i likhet med McNulty gjør han en kompetent jobb. Likevel klarer man ikke å riste av seg følelsen av at man står og ser på et bra Slade tributeband. Det nytter ikke at de har den eksentriske Dave Hill som frontmann (og som orginalmedlem tar han seg også av nesten all prat med publikum mellom låtene) og Don Powell (med ølvom og hvit singlet, alltid en uimotståelig kombo) bak slagverket. Hill har et overraskende høyt energinivå for en mann som feirer 70-årsdagen sin denne lørdagen i Oslo, siden han egentlig ikke har stordag før på mandag.
Men det låter fint nok, og stemninga er upåklagelig. Når de fyrer av «Coz I Luv You», «Run Runaway» og «Far Far Away» på rappen, er det riktig så hyggelig, og «Mama Weer All Crazee Now» bare forsterker den følelsen. Men å rope ‘Thank you Oslo, you’ve been a great audience!’ etter tolv låter og en snau time er ikke å gi publikum valuta for pengene.
Selvsagt kommer de tilbake på scenen, under ett minutt etter at de gikk av, for å spille ut de tre trumfessene sine. Balladen «My Oh My» fra deres andre gullalder i 1983 (kveldens nyeste låt!) får armene i været fra hele salen, men denne versjonen lider kraftig av fravær av pianoet som driver hele låta. «Cum On Feel The Noize» er også en klassiker av dimensjoner – en av få låter i historien som har gått rett til 1. plass på britiske hitlister, og med den briljante frasen ‘So you think my singing’s out of time? Well it makes me money’. Og selv om det er april, kommer de ikke unna nisseluene og en heidundrende finale med «Merry Xmas Everybody». En time og femten minutter klokker vi inn på.
Så joda, det var forsåvidt trivelig dette – det kan vanskelig feile når man har en slik veritabel gullgruve av låter å forsyne seg av. Likevel er ikke dagens utgave av Slade noe annet enn et glorifisert coverband, som ikke har gitt ut en skive med ny musikk på 29 år, og som de to tidligere hovedmennene i bandet, Noddy Holder og Jim Lea, ikke anerkjenner under det engang så stolte Slade-navnet.
3,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Arash Taheri
