– Hei karer, og takk for sist, Snake – du og jeg og Erik snakket sammen for rundt to år siden. (Les det intervjuet her!) Denne gang har jeg egentlig bare ett spørsmål på blokka mi, og det er «Hva nå, Skid Row?» Men la oss spole litt tilbake først. Det virket som om Skid Row omsider hadde funnet den perfekte frontmann – en kar som kunne synge alle klassikerne slik de skal synges, en fremragende showmann, og han hadde blitt akseptert av fansen – en fanskare som kan være ganske nådeløs til tider. Dere visste selvsagt at Erik hadde hatt kreft og ikke var på topp helsemessig, men når skjønte dere at han ikke var i stand til å fortsette?
Snake: – For å være ærlig var det ikke lenge etter at vi begynte å turnere med ham. Og det var leit å se hvor mye han sleit. Kanskje ikke på daglig basis, men veldig ofte. Og jeg tror vi alle skjønte hvor hen dette bar da vi begynte å bli nødt til å kansellere konserter og turneer på grunn av helsa hans ikke tillot ham å være så mye på farten som en turné krever. Men alt det andre du sier stemmer – vi var veldig stolt over «The Gang’s All Here», og vi er veldig stolte over liveskiva som vi er i ferd med å gi ut nå. Men vi ble gradvis smertelig klar over at dette ikke kunne vare så lenge, og hva vi som band ville bli nødt til å gjøre for å komme videre. Vi fikk dessverre ikke dette til å fungere på lang sikt, fordi han kunne ikke forplikte seg til den lange perioden som bandet trenger til å legge ut på veien og turnere for å fortsette fremdriften og holde Skid Row i rampelyset. Det er trist, men som så mange ganger før, så biter vi tenna sammen og fortsetter fremover. Vi er stolte av det vi oppnådde med Erik, men vi kan ikke legge oss på rygg og resignere. Det har vært mange hindringer i veien, men vi må bare finne retningen fremover.
– Jeg har ikke fått med meg at dere måtte avlyse konserter på grunn av ham.
Rachel: – Jo. En ting er å tilpasse turnélista etter helsa hans, men vi måtte avlyse mange konserter på kort varsel, som vi deretter prøvde å få satt opp igjen på et senere tidspunkt, og stort sett klarte vi det. Men hele høstturneen i USA i fjor ble utsatt, vi kansellerte konserter i Australia på kort varsel, vi kansellerte Japan før vi i det hele tatt kom dit … Det var konserter vi ikke kunne takke ja til på grunn av formen hans.
Snake: – Ja, jeg tror vi kansellerte rundt tjue konserter.
Rachel: – Som sagt, å tilpasse oss situasjonen er én ting, å avlyse deler av turneen er noe annet. Han syntes dette var veldig tungt selv, så han tok selv beslutningen om å trekke seg ut nå og fokusere på å bli bra igjen.
Snake: – Det er et par andre faktorer her også. Det at han bor i Stockholm mens vi andre er i USA har heller ikke vært uproblematisk. Og vi elsker å turnere. Vi har gjort dette i 35 år, og det er dette vi gjør. Vi har prøvd å kompromisse, men det ble for vanskelig å gå fremover slik situasjonen var. Så det varte ikke så lenge, men det var en fin tid så lenge det varte, og vi er veldig glade i Erik, han er en utrolig fin og sympatisk fyr. Men vi må oppover og fremover, og vi er veldig tente på å se hva som skjer nå. Vi er ikke typene til å sitte og gnage på fortiden. Vi gleder oss til utfordringene foran oss. Rachel, Scotty (Hill, gitar) og jeg har alltid tatt de utfordringene på strak arm, vi har aldri knekt under presset, og disse utfordringene har aldri svekket oss, de har derimot gjort oss sterkere. Dette bare styrker viljestyrken vår enda mer.
– Dere var jo i Oslo på Tons Of Rock-festivalen i fjor. Hvordan var den opplevelsen for dere?
Rachel: – Var jeg der, eller var det en av de jeg gikk glipp av?
– Nei, du var der.
Rachel: – Ja, stemmer, den med Guns N Roses, ikke sant? Det var heftig med reising på den tiden, frem og tilbake hele tiden. Jeg husker ikke hvor vi fløy inn fra, men vi fløy rett fra Norge til Spania og spilte en festival der, så det går litt i ett for meg. Jeg husker jeg var dautrøtt da vi gikk på scenen, men konserten var fin, veldig bra publikum!
– Hvordan var konserten på Eriks hjemmebane i Sverige, på Sweden Rock Festival, to uker før?
Rachel: – Den misset jeg. Jeg hadde en familiekrise og måtte fly hjem til USA, så det må Snake svare på.
Snake: – Sweden Rock er alltid gøy, men det er ikke det samme når jeg titter over på siden og ikke se din bror på scenen, for vi har liksom alltid spilt sammen. Det skjer ikke ofte, men det er rart når det skjer, så da må man bare gjøre det beste ut av situasjonen. Men igjen, familie og helsa må komme i første rekke.
– Da Erik sluttet i vår, tok det ikke lang tid før Lzzy Hale fra Halestorm ble annonsert som vikar på noen sommerkonserter. Hvordan ble hun involvert, og hvordan gikk de konsertene?
Rachel: – Konsertene gikk vanvittig bra! Hun er proff til fingerspissene og en fantastisk vokalist, men først og fremst er hun en utrolig kul dame. Hun har vært en venn av bandet i årevis, og jeg var tilfeldigvis i Nashville på en bursdagsfest for produsent Nick Raskulinecz (Foo Fighters, Ghost, Alice In Chains, Rush, Evanescence, Black Star Riders, Mastodon osv) samtidig med henne. Vi kom i prat, og jeg nevnte at vi hadde fire konserter som Erik ikke kom til å gjøre, så jeg spurte litt på fleip om ‘Du har ikke lyst til å spille litt med oss, da?’ Og hun trodde først at jeg mente å jamme litt på en bar siden vi begge var i byen, men da jeg spesifiserte at vi hadde fire konserter som vi var kontraktfestet å gjøre, og om hun kunne tenke seg å steppe inn, svarte hun straks: ‘Ja, visst faen! La meg bare dobbeltsjekke med managementet først, så er jeg med!’. Halestorm er supertravle og holder på å lage en ny skive, men dette hadde hun lyst til. Så hun lærte seg settet, vi hadde én øving, og konsertene var utrolige. Hun sa ja før vi hadde annonsert at Erik trakk seg, så det ble en dobbelnyhet, og det fungerte helt ypperlig. Hun kom inn og fullstendig knuste alt i sin vei. Vi spurte selvsagt om hun ikke kunne tenke seg å spille i to band på en gang, men hun er altfor busy med Halestorm til at det kan fungere.
Snake: – Hun heter egentlig Bzzy Hale, haha!
Rachel: – Bzzy Hale! Haha! Ja, hun sa at hun mer enn gjerne skulle spilt flere konserter med oss, men det lot seg ikke gjøre uten at det gikk ut over Halestorm. Men det var utrolig snilt gjort av henne å steppe inn og hjelpe kompisene sine ut av en knipe.
– Så hvis dere kunne beholdt henne på permanent basis, så hadde dere gjort det?
Rachel & Snake: – Ja, uten tvil! Uten å nøle! Selvsagt!
Snake: – Dette var Rachels idé, og han kom til resten av bandet og fortalte at han hadde nevnt det for Lzzy og at hun var superpositiv. Personlig ble jeg tatt fullstendig på senga av det forslaget, og visste ikke helt hva jeg syntes om det først, men jo mer vi snakket om det og jo mer jeg tenkte på det, så gikk det opp for meg at dette kunne virkelig bli noe helt spesielt. Og det endte opp med å bli mer enn vi hadde våget å håpe på. Det åpnet virkelig øynene mine for hva disse sangene er., hva de betyr i historien vår, og at det må ikke være en bestemt type person som fronter bandet. Da Lzzy kom inn, så tenkte vi ikke ‘Åh, vi spiller med en kvinnelig frontfigur!’ Det var mer: ‘Vi spiller med en knallbra sanger og musiker, en som virkelig kan jobben sin, som har jobbet med det og virkelig fortjener all den hyllesten hun får.’ Det overgikk mine villeste forventninger.
– Det minner meg om den gangen Rob Halford vikarierte i Black Sabbath, eller da Axl Rose turnerte med AC/DC.
Rachel: – Ja, nettopp!
– Dere slipper deres første livealbum, «Live In London», i september – jeg antar at dette var planlagt allerede før Erik måtte takke for seg?
Rachel: – Ja, dette ble innspilt i 2022. Idéen med å spille det inn i London kom fra plateselskapet, noe som var logisk av flere grunner. Det er et av våre sterkeste markeder, og det er et sted som inspirerer oss til å gi alt vi har på scenen. Det er selvsagt mange steder i USA som vi elsker å spille og som vi alltid har drømt om å spille, men utenfor statene har London alltid hatt en ekstra betydning for oss, for så mange av våre favorittband opp gjennom tidene kom fra England, og mange av de fra London. Så for oss å spille inn en liveskive der ga fullstendig mening. Det føltes annerledes. Vi har spilt der mange ganger og det har alltid vært kult, men den kvelden vi spilte inn liveskiva, så føltes det annerledes og helt fantastisk.
– Ja, jeg så på den i går kveld, det spruter virkelig energi av den opptredenen der! (Anmeldt her!)
Snake: – Godt å høre! Og den hyller ikke bare bandets karriere, det hyller også tiden vi hadde med Erik, så vi er glade for å kunne dokumentere den for ettertiden. Vi kunne ha skrinlagt det og heller gitt ut en liveskive når vi har kommet oss i posisjon igjen, men vi var alle innstilte på å gi ut denne.
– Jeg har også inntrykk av at «The Gang’s All Here» har generert mer interesse i bandet enn dere har hatt på flere tiår, så denne liveskiva holder dere i rampelyset mens dere leter etter deres neste frontmann?
Rachel: – Ja, det stemmer. Vi jobbet steinhardt med den skiva, med låtskriving og i studio – jeg tror vi spilte den inn tre ganger! Alle brikkene falt på plass da vår produsent Nick Raskulinecz kom inn i bildet. For han har vært fan av bandet i mange år, og han minte oss på hva det betyr å spille i Skid Row. Han tok låtene fra hverandre, og poengterte hva som er essensen av Skid Row, og hvordan det burde høres ut. Hele målet hans var å lage sin egen favoritt Skid Row-skive. Og han var brutalt ærlig hvis han likte en idé, og like brutalt ærlig hvis han ikke likte en idé. Og vi trenger det! Vi kommer fra New Jersey hvor alle sier nøyaktig det de mener. Så Nick hjalp virkelig til med å få Skid Row tilbake på sporet musikalsk.
Snake: – Ja, jeg tror han minte oss på om hvorfor vi gjør dette i utgangspunktet. Det handler om kjærligheten til musikken. Han spurte oss: ‘Hvorfor startet dere egentlig dette bandet?’. Han fikk oss tilbake dit, han skrellet av lagene på løken og kom inn til kjernen av hva dette er. Som Rachel sa, man trenger noen ganger en oppvekker, en påminnelse om hva man egentlig er innerst inne. Bransjen har endret oss siden den gang vi bare var fem unggutter i en garasje, så det var ikke lett å få dagens utgave av oss tilbake til det utgangspunktet, så man trenger at noen styrer skipet for å få oss tilbake dit. Og det gjorde han, ved siden av å være en briljant produsent, låtskriver og arrangør med et øre for hvordan man lager minneverdig musikk.
– Men nå nærmer vi oss kjernespørsmålet, det vi alle lurer på. Hva nå, karer? Er dere på jakt etter bandets åttende vokalist nå (etter Fallon, Bach, Solinger, Harnell, Theart, Grönwall og Hale), eller vurderer dere en av de tidligere?
Rachel: – Ja, vi leter aktivt etter en ny sanger, men vi tar oss god tid. Vi har det ikke travelt. Det virker som om de siste par sangerne har vært under kraftig press, av ulike årsaker – de har kommet inn mens vi har vært midt i en plateinnspilling eller hatt en turné booket. Vi har et par veldig sterke kandidater på radaren, men vi skal ikke forhaste oss, for vi har god tid – vi har ingen konserter, og vi har skrevet noen låter, men tid er ikke en faktor denne gang. Nå klipper vi plena og maler vinduskarmene hjemme, haha!
– Liveskiva kjøper dere jo litt tid, men dere har ikke begynt å gjøre auditions enda?
Rachel: – Ikke fysiske auditions, men vi har fått tilsendt lyd og bilder fra noen folk som har spilt inn Skid Row-låter på egen hånd. Som du sikkert kan tenke deg, så er det masse folk som sier at de kan synge låtene våre og sender oss greier, men av ulike årsaker, så passer de ikke inn. Det er mange ting som spiller inn.
– Ser dere etter et ungt og ukjent talent?
Rachel: – Vi ser etter noen som kan vie seg fullstendig til dette bandet, noen som vil ånde og leve for Skid Row mens de er i bandet. Og av og til er det kravet for mye for folk. Men sånn har vi hatt det i nærmere 40 år, og vi må ha noen med det samme nivået av dedikasjon. Jeg snakker med Snake mer enn noen andre her på jord. Hver eneste dag er vi på telefonen eller har Zoom-samtaler med hverandre, sender hverandre låtidéer … Og av og til må det bare være sånn. Vi er hekta på å jobbe med musikken vår. Som Snake sa, familie og helsa kommer først. Vi kunne lett ha avlyst konserter når en av oss er syke eller må prioritere familien, og det har skjedd oss alle ved anledning, men det gjør vi ikke. For det handler om Skid Row. Det handler om det store bildet. Vi har en gitartekniker som er en fantastisk musiker, utdannet på GIT, så om jeg eller Snake eller Scotti er syke, så har vi ham på benken, klar til å steppe inn. Vi kansellerer ikke en konsert med mindre vi ikke har noe valg. Å finne en kar med samme mentalitet er avgjørende. Og det er ikke lett. Man kan finne en som virker perfekt, men så oppdage ett år senere at jeg ikke kommer overens med denne fyren, eller Snake kommer ikke overens med ham. Og da er det for sent, så det er derfor vi tar oss god tid denne gang. Vi har god tid nå, men vi har ikke tid til å ansette feil mann.
Snake: – Jeg sier ikke at han blir den siste sangeren i Skid Row, men vi prøver, haha! Vi tar Black Sabbath-ruta! Jeg tror også at de konsertene med Lzzy åpnet øynene våre for hvem som kan fronte dette bandet. Det er mulig at jeg tenkte for snevert av hvem jeg så for meg den personen kunne være. Konsertene med Lzzy åpnet meg opp for et vesentlig bredere spekter av kandidater.
Rachel: – Og vi er også så heldige at vi har mange venner innen bransjen som er kjente og populære sangere, som har ringt og sagt at ‘Hei, hvis dere trenger meg, så kan jeg steppe inn!’. Så det er et alternativ hvis vi vil gjøre noen konserter, hvis det tar for lang tid å finne den rette personen.
– Så dere skal gjøre en turné med Jon Bon Jovi på vokal?
Snake: – Haha! Ja, hvorfor ikke! Jeg synes lillebroren hans er bedre, så jeg tror vi går for ham i stedet! Værsågod, Blabbermouth, der er overskrifta deres! Haha!
– Du nevnte Black Sabbath-ruta, men selv om de også har hatt 6-7 vokalister opp gjennom tidene, så har de gang på gang vendt tilbake til de mest populære versjonene av bandet, med Ozzy eller Dio. Med en gang nyheten om Erik var ute, så tok det ikke lang tid før en viss eks-vokalist var ute i media og hevdet at dette banet vei for hans strålende tilbakekomst…
Rachel: – Der tar han skammelig feil.
– Nei, jeg snakker ikke om Tony Harnell.
Begge: – HAHAHA!
– Hva tenkte dere umiddelbart om det?
Rachel: – Vet du, jeg tenker ikke på det en gang. Vi forventet at den skulle komme. Det gjør vi alltid. Sånn er det bare.
– Jeg respekterer virkelig at dere står på deres og sier at den døren er stengt og at dette er et tilbakelagt kapittel. Men fansen diskuterer fortsatt dette og spør hvorfor dere ikke kan svelge stoltheten og turnere på separate busser slik at dere kun ser hverandre de 90 minuttene på scenen, så kunne dere ha spilt på dobbelt så store lokaler som dere gjør nå, og fansen hadde omsider blitt fornøyde …
Snake: – Beklager, jeg må stoppe deg der! For det første handler det ikke om stolthet. Med mindre du definerer stolthet som å være en lykkelig person som trives med det man holder på med, og trives med de menneskene du spiller musikk med. Dette er en gave, mann, vi er veldig heldige! Vi får leve av å lage og spille musikk. Vi tenker ikke på hvor mye penger vi kan tjene på å gjøre ditt eller datt. Det er andreprioritet. Det handler om å gjøre det vi elsker sammen med folk vi elsker. Hvis du ser på det som stolthet, så deg om det. Vi ser på det som livskvalitet, og hvordan vi ønsker å eksistere mens vi tar bandet fremover. Dette var over 25 år siden. Og selv om vi er stolt over historien vår, så er vi også spent på hvor vi kan ta dette videre. Vi har rett og slett ikke diskutert dette temaet i det hele tatt. Vi vet at andre gjør det, folk som ikke er en del av bandet. Vi gjør ikke det.
Rachel: – Det er veldig lett for folk på utsiden å finne ut av det og løse problemet. Egne busser? Fint. Hvem betaler de ekstra tyve tusen dollarene i uka for den ekstra bussen? Skal alle bidra på det? Fint. Dere trenger ikke møtes mer enn de 90 minuttene på scenen? Jo, man gjør det. Man ser hverandre hele dagen. Ja, vi kunne hatt separate garderober fordi vi hadde spilt større konsertlokaler, så la oss legge ut på turné og gjøre det vi har drømt om hele våre jævla liv mens vi er 100% faens miserable, og gjøre det etter deres standard, hvordan de synes vi bør gjøre det. Hva ville du tenkt om du gikk for å se The Rolling Stones, og Mick Jagger og Keith Richards gikk aldri i nærheten av hverandre på scenen? Hvis du ville se favorittbandet ditt, og du så at frontfigurene overhodet ikke enset hverandre på scenen, så er det helt patetisk. Jeg ville ikke ha sett det! Hva skulle poenget være? Alle tror de vet løsningen, og alle tror de vet problemet. Men det kommer ikke til å skje. Det ville aldri fungere. Som Snake sa: Livskvalitet. Vær lykkelig, du må trives med det du gjør og de du gjør det med – eller la være å gjøre det.
– Nydelig svart, karer! Jeg respekterer virkelig at dere står på det og ikke går for pengene.
Rachel: – Takk for det, jeg setter pris på at du sier det, for altfor mange har ingen forståelse for hvordan vi tenker.
– Tiden vår er snart ute – har dere noen som helst formening om når vi kan forvente en ny skive med ny vokalist? I løpet av neste år?
Rachel: – Nei. Aner ikke. Det får ta den tiden det tar, for vi vil ikke stå i samme situasjon etter ett år. Men i løpet av 2025 burde det skje noe, ja!
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Chuck Arlund, Jenny Rischer
Livefotos: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2024