Joey Jordison fikk fyken fra Slipknot på grunn av sykdom, men lot seg ikke knekke. Da DragonForce sitt midtpunkt Frederic Leclercq ville ha han med på et splitter nytt ekstrem-metallband var frøet sådd for Sinsaenum. Vi fikk innpass i turnébussen for noen ord rundt den splitter nye «Repulsion Of Humanity».
Tekst: Sven O Skulbørstad
Fotos: Synne Nilsson, Anthony Dubois
– Gratulerer med nye skive! Hvordan er følelsen?
– Takk skal du ha! Det føles virkelig bra nå, og det er gøy å endelig ha fått til en skikkelig turné og reise rundt fra land til land sammen. Det føles som det bygger seg opp fra dag til dag og ting er på gang for oss. Vi får bra tilbakemeldinger fra folk og det ser bra ut for oss om dagen. Vi har et par uker igjen i Europa før vi setter igang i Statene så det er spennende!
– Begge skivene deres låter veldig klassisk death/black men samtidig moderne. Er det noe som dere har vært bevisste på eller har det kommet av seg selv?
– Det har bare blitt sånn. Vi har aldri hatt en klar plan på hvordan vi skal låte, men ting har kommet veldig naturlig for oss – spesielt med Frederic (Leclercq, journ. anm.) som hovedlåtskriver. Jeg jobber mer med strukturene rundt låtene mens Frederic lager de fleste riffene. Når vi først er i studio jobber vi mest med arrangementene da det aller meste er skrevet på forhånd. Litt prøv og feil-metoden til vi alle er fornøyde med resultatet.
– Jeg tenker at det må være en aldri så liten logistisk utfordring med tanke på at dere bor på hver deres side av verden?
– Helt klart, men vi er alle helt med på at når vi først jobber med Sinsaenum er vi alle 100% dedikerte til bandet og da spiller det ingen rolle hvilken tidssone man befinner seg i. Vi liker alle mye av de samme tingene, og da hjelper det mye. Samtidig har jeg selv turnert i Europa såpass mange ganger at jeg har mistet tellingen så det spiller egentlig ingen rolle. Når det kommer til låtskriving sender vi bare ting frem og tilbake og gir hverandre fortløpende tilbakemeldinger så det fungerer utmerket.
– Er du like involvert i låtskrivingen i Sinsaenum som du var i Slipknot?
– Ikke så mye med låtskriving som med strukturering egentlig. Jeg lager noen riff her og der og kom opp med navnet, men det er mest Frederic som lager låtene og Sean som skriver tekstene.
– Kan du fortelle litt om «My Swan Song» som jeg synes utpeker seg klart som skivas sterkeste spor?
– Kult at du sier det, for det er faktisk en av mine favoritter også! Det er en virkelig vakker sang som samtidig er mørk og dyster ettersom den handler om at vi aldri vet når vi skal forlate planeten og vår tid er ute. Det er ganske kult å skrive en sånn type låt som føles som en slags lovtale. Man kan gå når man er hundre eller man kan gå i morgen for alt vi vet. Forhåpentligvis vil folk kjenne seg igjen i den og og se på den i positivt istedetfor negativt lys.
– Dere startet opp på en måte som en supergruppe, men ser du på Sinsaenum som et fullverdig band nå?
– Det er mest media som ser på oss på den måten, vi ser på oss som en gjeng med samme syn og målsetting som drar i samme retning. Uansett hva vi har holdt på med om det er Slipknot, DragonForce eller Mayhem så er det samme prinsipp. Tilfeldigheter førte oss sammen, og jeg og Frederic dannet bandet og fikk med resten av gjengen og fra første øving følte vi vi hadde noe spesielt på gang.
– Hvor involvert er Atilla egentlig?
– Atilla er alltid til stede og er et fullverdig medlem, men samtidig har han også sine egne prosjekter han bedriver. Men når han har tid er han alltid med.
– Dette er deres første turné, hvordan er det å få samlet alle som jeg tipper er rimelig opptatte folk?
– Vet du, jeg tenker på det hele tiden og jeg vet faktisk ikke – det bare fungerer på et vis. Men vi er alle med på tankegangen at når vi først har tid, da kjører vi. Da funker det ikke med å være tilstede 80%, da må man være fullstendig dedikerte. Når vi alle har tid i kalenderene våre, da må vi bare gønne på.
– Du har slitt med transvers myelitt den siste tiden. Hva er det egentlig og hvordan går det nå?
– Det er et virus som skader informasjonen ryggmargen sender ut som resulterer i at bena slutter å fungere i til slutt kan man ikke gå. Det startet under den siste Slipknot-turnéen og jeg skjønte virkelig ikke hva som skjedde med meg og ble livredd. Folka trodde jeg var ute å kjøre, mens det jeg egentlig trengte var å komme meg til legen. Men det skjedde ikke så jeg endte opp med å komme meg hjem i en rullestol. Med god hjelp av kjæresten min kom jeg meg etterhvert til riktig lege – og det tok tre leger for å skjønne hva som foregikk med meg. Når vi fikk diagnostisert problemet måtte jeg igjennom en mengde både psykisk og fysisk trening. Da gjaldt det å sette hjertet i å ikke la det seire over meg, jeg har et stort motto i å ikke la noe overvinne meg noensinne og det hjalp meg virkelig denne gangen. De fleste folk kommer seg aldri helt etter å ha fått diagnostisert transvers myelitt, men nå sitter jeg her symptomfri. Jeg var ikke med på at jeg aldri skulle kunne gå eller spille trommer igjen, og i hvertfall ikke dysse meg ned i selvmedlidenhet – men det har vært en hard kamp og jeg har til tider fryktet for karrieren.
– Fra en som er vant med å fylle arenaer med Slipknot, hvordan er det å spille på langt mindre steder og få en mer intim følelse med publikum?
– Det er et godt poeng, og forskjellen er helt enkelt at under arenakonserter går man på scenen til en enorm energi som ikke likner noenting mens under klubbkonserter kan man lese publikum på en helt annen måte. Det er faktisk ganske kult, og selv om man får egoet sitt tilfreds ved å fylle arenaer får man en helt annen kontakt med individet på mindre steder. Det krever mer av en da man vet at man møter folk på en helt annen måte. Men det er det vi bygger opp nå og håper at stadig flere folk dukker opp på konsertene våre og liker det de hører.
– Du er kjent for å holde på med flere ting på en gang, hvor mange prosjekter har du i skrivende stund?
– Akkurat nå er det kun Sinsaenum og Vimic som tar opp all min tid. Jeg har fått en hel del forespørsler fra flere band som jeg ikke vil nevne navnet på, men jeg har ikke mulighet til å gjøre noe annet enn akkurat det jeg gjør nå. Jeg kommer ikke til å starte noe nytt, men hvis noe dukker opp når jeg har tid vil jeg selvfølgelig gjøre det hvis jeg liker musikken. Jeg elsker å spille med nye folk men akkurat nå handler det om å skrive fortsettelsen av vår egen historie.
Første gang publisert i Norway Rock Magazine #4/2018