Tekst: Geir Amundsen
Foto: Joe Schaeffer
– Jasså? Er du i Oslo?
– Stemmer, jeg sitter midt i Oslo.
– Er du i slekt med polfareren Amundsen?
– Langt ute i slekta, men jeg er ingen etterkommer av ham, i hvert fall. Hva med deg, har du skandinaviske røtter, med tanke på etternavnet ditt?
– Jeg vet ikke, men mine forfedre er skotske, og Kirke er avledet av church.
– Da er du kanskje norsk, for det var masse vikinger i Skottland, og Kirke er det norske ordet for church. Simon Kirke kunne vært et helnorsk navn.
– Sier du det? Da er vi kanskje sekstenmenninger, haha!
– Og du bor i New York nå?
– Ja, jeg har bodd her i 27 år.
– Du savner ikke gamlelandet?
– Ikke alt, men jo, jeg savner enkelte aspekter av England. Amerika er et salig kaos for tiden. (Denne samtalen ble gjort rett før presidentvalget i USA.) Det er for så vidt deler av Europa også, men det er intet kaos som et amerikansk kaos.
– Har du stemmerett i presidentvalget med et green card?
– Nei. Da må man være statsborger. Jeg har en amerikansk kone, men alt avhenger av hva som skjer til uka. Jeg vet ikke om vi vil bli i USA hvis Trump blir gjenvalgt. Det er helt forferdelig å bare tenke på. Han er en jævla idiot, av typen livsfarlig. Men jeg har jo barn og barnebarn som bor her i USA, så jeg har ikke lyst til å flytte. Men da blir det i så fall til England.
– Hva skremmer deg mest? At han blir gjenvalgt, eller hva som vil skje i USA hvis han ikke blir gjenvalgt?
– Nettopp. Vi har allerede skjønt at hvis Harris blir valgt, så kommer helvete til å bryte løs. Det vil få 6. januar 2020 til å se ut som en hagefest, for han har så mange rabiate tilhengere og høyreekstremister at det kan bli borgerkrig. Frankrike slapp så vidt unna i fjor da Le Pen var nær ved å bli valgt. Så jeg aner ikke hva som vil skje. Det er skremmende tider.
– Det får være nok politikk, la oss gå over til musikk. Snart slippes den tredje skiva til Lonerider. (Et band bestående av Simon på trommer, Steve Overland fra FM på vokal, Steve Morris, ex-Gillan, på gitar, bassist Chris Childs, kjent fra Thunder og Tyketto, og Steve Mann fra MSG på keyboards.) Det gikk nylig opp for meg at du og Steve O har faktisk kjent hverandre i over 40 år, siden før FM eksisterte.
– Ja, det stemmer, det var da det hele startet. Bad Company hadde en av sine bølgedaler på tidlig 80-tall da vi ikke gjorde noe. Og en venn av meg sa at det var en ung sanger som jeg måtte høre, han var så fantastisk. Det var et band som het Wildlife, bygget rundt Overland-brødrene, Chris og Steve, og de sendte meg en kassett med førsteskiva si da de fikk høre om min interesse i dem. Og jeg ble blåst i bakken av stemmen på denne fyren. De ringte meg og sendte meg noen demoer av nye låter som de jobbet med, og jeg ble igjen imponert over kvaliteten i det de holdt på med. Jeg var aldri særlig glad i bandnavnet Wildlife, men det er en annen historie. Led Zeppelins plateselskap Swan Song ga dem platekontrakt – jeg vet ikke om det var på grunn av mine forbindelser, for Bad Company var også på Swan Song.
– Og Zeppelins beryktede manager Peter Grant tok også Wildlife under sine vinger?
– Ja, en kort periode i hvert fall. Vi lagde en knallbra skive, men det skjedde egentlig ikke noe, fordi vi gjorde ikke særlig med turnering, og Bad Company kom sammen igjen, så da dabbet liksom alt av. Bandet ble oppløst, og Steve og Chris dannet FM. Mange år senere, lenge etter at jeg hadde flyttet til New York, tok Steve Overland kontakt og sa: ‘Jeg vet det er lenge siden, men jeg har slått meg sammen med en gitarist ved navn Steve Morris’ – som forresten er en fenomenal gitarist, virkelig! De sendte meg noen låter og lurte på om jeg kunne tenke meg å spille på skiva de skulle lage. Og jeg sa ja med en gang, og det var tre skiver og fem år siden. («Attitude» ble sluppet i april 2019.) Da fløy jeg over til England og spilte inn skiva sammen med dem. Andreskiva («Sundown», 2022) og denne nye («Down In The Dust») har jeg gjort her i New York – de sendte meg filene av låtene, og jeg la på trommene i et lokalt studio her.
– Så har dere alle fem noen gang møttes og spilt sammen i samme rom?
– Ja, da vi lagde førsteskiva, da var alle der. Herlige karer, og dette er et veldig interessant prosjekt, veldig tilfredsstillende for meg å være med på, for jeg elsker Steves stemme, og jeg elsker gitarspillet til Steve Morris, han er en sykt undervurdert gitarist. Og vi kom alle sammen godt overens. Det var snakk om å gjøre en turné eller i det minste noen konserter, men så kom selvsagt covid og ødela alt sammen.
– Er det fortsatt aktuelt med en turné eller konserter?
– Jeg gjør det mer enn gjerne! Nå er jo Bad Company mer eller mindre ferdige, for Paul Rodgers har helseproblemer, og Mick Ralphs, gitaristen, hadde et slag for noen år siden. Vi har i praksis kommet til veis ende. Jeg er, bank i bordet, fortsatt ved god helse, jeg er edru, og jeg er klar for å spille. Så hvis gutta i England hadde ringt og bedt meg om å komme og spille noen konserter, så hadde jeg stilt opp på flekken.
– Jeg vet jo at du er en kurant låtskriver og overraskende god vokalist selv – har du bidratt noe med låtmaterialet på Lonerider-skivene?
– Haha, takk! Nei, med unntak av én låt, så har jeg ikke vært med på å skrive noen av låtene. Så å si alt materialet har vært ferdig innspilt når det har blitt sendt til meg, så jeg har ikke gjort annet enn å legge mine egne trommespor på låtene. Selv om de har brukt trommemaskiner på demoene, så låter det så bra at dette kunne nærmest ha vært utgitt uten å involvere meg i det hele tatt! En veldig god trommemaskin, men fortsatt en maskin. Steve Morris sendte meg noen filer med gitarsekvenser og riff, og lurte på om jeg kunne lage tekster til dette, og resultatet var «Three Steps Back». Det er en av de beste låtene på skiva. Og det er eneste gang jeg har bidratt på låtskrivingen i løpet av tre skiver med Lonerider. De er så effektive og samkjørte at jeg får tilsendt en ferdig pakke.
– Har det noe å si at du er i New York og de andre er i England?
– Slik internett fungerer nå for tiden, så er alt mulig. Denne komboen av Steve Morris og Steve Overland er en ganske utrolig låtskriverkombinasjon. De to har gjort alt som er innspilt på de tre skivene. De har en Lennon/McCartney eller Jagger/Richards eller Page/Plant-kombinasjon som fungerer så bra at det er ingen vits i å forstyrre den symbiosen. Steve Overland spiller bra gitar, Steve Morris kan synge, de lager fantastiske koringer og harmonier, så de lager full pakke. Når de har gjort alt, legger jeg på mine trommer, Chris legger på sin bass og Steve Mann legger på sine keyboards.
– Og covid lærte også musikere å jobbe selvstendig hver for seg, og det er vel ikke noe behov for å gå tilbake til å samle seg i et studio sammen med en produsent i månedsvis lenger.
– Nei, det har nok blitt en ganske gammeldags arbeidsmetode. Jeg savner det på mange måter, men det er mye mer praktisk, økonomisk og tidsbesparende å gjøre det på denne måten.
– Du nevnte at Bad Company har kommet til veis ende, men utelukker du fullstendig at dere gjør noe sammen igjen?
– Vel… Tja. Man skal aldri si aldri, men jeg er ganske sikker på at det var det. Alt som involverer reising, og det å gå om bord på et fly, vil være veldig risikabelt for Paul Rodgers. Han bor i nordvestre Canada, og kom hit til New York i fjor for å gjøre noe pressepromo for soloskiva si. Og da avslørte han at han hadde hatt store helseproblemer. Og da han hadde flydd fra New York til Vancouver og så kommet seg hjem, så ringte han vår manager og sa at han kom aldri til å fly igjen. Jeg vet ikke om det var hans spontane reaksjon på en lang og kronglete flytur. Kanskje om vi kunne fått et privatfly for ham som tok ham direkte.
– Dere har ikke vurdert det mange av rockens veteranartister har gjort i det siste, og spille to uker i strekk på et hotell i Las Vegas?
– Jo, jeg har tenkt på det. Jeg ville kalt det «The ‘You Can Come To Us For A Change’ Tour”. Det vil jeg ikke utelukke. I vår alder, i 70-årene, så er det reisingen som er det stressende og slitsomme med denne bransjen. Når du er i 20-, 30- og 40-årene, så er det ikke noe problem å være på farten hele tiden, bo i en koffert og aldri sove i samme seng to netter på rad. Men nå er det et ork som gjør at det nesten ikke er verdt å turnere lenger. Jeg vet ikke hvem som startet denne trenden med å ha et fast engasjement på et hotell i Las Vegas…
– Antagelig Frank Sinatra på 50-tallet!
– Ja, det stemmer nok! Jeg vet at Aerosmith har gjort det…
– Scorpions, Def Leppard, U2, Mötley Crüe…
– The Grateful Dead… Men det er jo fornuftig! Det gir fansen muligheten til å komme og se deg, det er godt betalt og tar seg godt av deg.
– Du kan bo i en suite på et luksushotell i et par uker og bare ta heisen rett ned til backstagen, gå på scenen og spille halvannen time, og så ta heisen opp igjen og være i seng fem minutter etter siste ekstranummer.
– Haha! Herlig! Ja, men det er jo helt sant! Det høres jo ut som en no-brainer! Men det får bli helt opp til Paul. Jeg er villig og klar og fortsatt i stand til å gjøre det.
– Bad Company gjorde sin aller siste konsert i Las Vegas…
– Ja, det var jo faktisk det!
– …i oktober 2019. Visste dere da at det kom til å bli den siste konserten?
– Nei, det ante vi ikke da.
– For dere fikk jo aldri gjort en avskjedskonsert eller en avskjedsturné – mange andre band har jo hatt mange avskjedsturneer!
– Haha! Nei, heldigvis visste vi ikke det da, for det var en av våre aller beste konserter, noen sinne! Tenk så kjipt om vi hadde avsluttet med en dårlig konsert! Men det var en utrolig bra konsert, det var slutten av en co-headlineturné sammen med Lynyrd Skynyrd over hele Amerika. Så vi avsluttet med en höjdare. Så kom jo covid hvor vi alle bare ble sittende hjemme og vente på at det skulle være over, og så fikk jeg høre at Paul hadde hatt sine helseproblemer, noe som egentlig ikke kom ut før i fjor, at han hadde hatt hjerteinfarkt og små slag. Han er en herlig fyr og jeg elsker ham som en bror, og han er en av tidenes beste sangere, men på et eller annet tidspunkt kommer vi alle til et punkt hvor vi ikke kan fortsette med det vi elsker.
– Han har ikke stått på scenen siden da, men du har gjort noen solokonserter.
– Ja! Jeg elsker å gjøre solokonserter. Jeg har en hel settliste med låter som jeg har skrevet til mine soloskiver, jeg spiller låter fra Free og låter fra Bad Company. Da spiller jeg med forskjellige folk. Jeg skal faktisk ut i dag og øve for et show nord i staten som vi skal gjøre neste onsdag. Så ja, jeg elsker fortsatt å spille. – Har du hørt coverversjonen som et band ved navn Five Finger Death Punch har gjort av låten «Bad Company»?
– Å ja da. Haha! Jeg er veldig fornøyd med royalty-sjekkene som plutselig begynte å komme vår vei. Den er ikke helt min kopp te, som vi engelskmenn sier, men de gjorde en strålende jobb med den låten. De har satt sitt eget preg på den. «Bad Company» har blitt covret av ganske mange artister opp gjennom tidene. Garth Brooks, og Rickie Lee Jones, for å nevne noen. Men jeg ante ikke om Five Finger Death Punchs versjon før noen spilte den for meg.
– Og det er en av deres største hits, låten som de spiller på så å si samtlige av sine konserter.
– Sier du det? Jøss, så kult! Takk for infoen!
– Er det noen andre band fra dette årtusenet som du tror kan bære fakkelen videre for rocken?
– Nja… det er jo noen bra band der ute, men det eneste jeg kommer på har jo holdt på i noen år, men de er ganske nye for meg, og det er Paramore. Glimrende band, og trommisen deres er fantastisk. Zac Farro heter han. Men av helt nye band vet jeg ærlig talt ikke. Men jeg må nevne et bluesrockband, The Cinelli Brothers, engelsk/italienere som er bosatt i England. Fantastiske musikere og låter som virkelig holder bluesrocken i hevd! Gå på youtube og sjekk ut hva jeg mener. Men selv om jeg ikke kjenner dagens rockemiljø, så er rocken i en god tilstand nå, føler jeg. Så lenge det finnes ungdom, så finnes det opprør, og da vil det finnes rock’n’ roll.
– Ja, det står bedre til nå enn for 15-20 år siden. Se på dagens festivalpostere og hvem som fyller stadioner verden over, det kunne like gjerne ha vært for 40 år siden. Band som Iron Maiden og Metallica og AC/DC og Guns N Roses er nærmest like store nå, om ikke større, som de var på 80- og 90-tallet.
– Sant nok! Artig at du skulle nevne Iron Maiden, for Nicko McBrain, som er en god venn av meg, ringte meg i går og sa at de spiller i Barclays Center i Brooklyn nå i kveld, og at jeg måtte komme og hilse på. Men i dag kan jeg virkelig ikke. Men jeg elsker Nicko, jeg bodde hos ham da jeg var i England for ikke så lenge siden. Han har sitt eget Bad Company tributeband, tro det eller ei, som heter Dodgy Business. Jeg ble helt rørt da han fortalte meg om det. Jeg dro ned og spilte på et par låter med dem, de var virkelig bra. Men jeg tror at grunnen til at alle disse bandene fortsatt holder det gående og trekker titusener av fans til konsertene, er at det er ikke computerdrevet, det er ekte musikk fremført av mennesker av kjøtt og blod. Folk som plugger gitarene i forsterkere og synger og gjør det vi har drevet med i 60-70 år nå. Rocken startet med Elvis og 50-tallet, og det tok virkelig av med The Beatles og The Rolling Stones, og det var da jeg ble bitt av basillen. Zeppelin og Purple og Free, vi bare førte fanen videre og holdt rocken levende.
– Har du noen gang hørt et nytt band og tenkt at: ‘Jøss, de har tydeligvis hørt mye på Bad Company!’?
– Hehe. Jeg skal ikke nevne navn, men jeg tror nok at de fleste av de bandene du nettopp nevnte, ville gitt en liten honnør til Bad Company, og Free. Kanskje ikke Iron Maiden, de er mer heavy metal. Og så har vi Foreigner, som debuterte cirka tre år etter at Bad Company startet. Men de har alltid sagt, og ikke lagt skjul på, at vi hadde influert dem kraftig. De fleste rockeband som startet på sent 70- og tidlig 80-tall vil nok dra frem inspirasjonskilder som Zeppelin, Sabbath, Purple og Bad Company. Men vi startet alle i en særdeles inspirerende periode. Hele det musikalske tiåret fra 1964 til 1974, du kommer aldri til å få oppleve et bedre og mer innflytelsesrikt tiår for musikken noen sinne igjen.
– Jeg har snakket med Steve Overland mange ganger, og jeg har aldri spurt ham rett ut, men jeg tar som en selvfølge at Paul Rodgers er et av hans største forbilder vokalt sett.
– Hehe. Ja, det vil jeg tro. Paul har vært en enorm inspirasjonskilde for utallige vokalister de siste 50 år. Noe som fører oss til det uunngåelige temaet Hall Of Fame, som jeg alltid blir spurt om. Hvorfor er ikke Bad Company eller Free inkludert der? Og jeg aner ikke. Først må man nomineres, og så må man innlemmes. Og det er en skam at vi aldri har blitt nominert. Den opprinnelige besetningen til Bad Company var svært innflytelsesrik – jeg vet vi har hatt mange medlemsbytter opp gjennom årene, men se på Foreigner! Jeg så dem i forrige uke, og det er ikke et eneste originalt bandmedlem igjen! Jeg har i det minste vært der hele tiden, og jeg og Mick Ralphs har spilt på samtlige skiver.
– Og Deep Purple har bare Ian Paice igjen fra starten.
– Ja, men likevel er både de og Foreigner i Rock & Roll Hall Of Fame – men ikke Bad Company. Det føles feil.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2024
