Mandag 4. juni 2018
Amerikanske Shinedown har akkurat begynt på en festivalturne i Europa, men på en mandag rakk de å klemme inn en egen konsert på Pumpehuset i København, noe som ganske sikkert er det minste stedet de har spilt på på mange år – for i USA er Shinedown massive og trekker lett 5-10000 pr konsert. Lille og tradisjonsrike Pumpehuset derimot har kun plass til 600, og konserten solgte ut på minutter da den ble annonsert. Vi møtte engelskmenn og italienere, spanjoler og polakker som alle hadde kommet til Danmark kun på grunn av denne konsertens eksklusivitet.
Og det var tydeligvis at det var intensive fans som hadde fått tak i billettene, for her var stemningen elektrisk lenge før bandet gikk på scenen. Da Brent Smith & co fyrte i gang med «Sound Of Madness», tok det helt av, og hele gulvet gynget i takt. De fulgte tett opp med tunge «Bully» fra «Amaryllis», før publikum løftet taket med å brøle «Cut The Cord!!!!». Man kunne lett se bandmedlemmene glise til hverandre og kontantere at ‘Yes, her har vi et særdeles entusiastisk og deltagende publikum!’
Med en ny og strålende skive i bagasjen, «Attention Attention», skulle man kanskje tro at Shinedown ville promotere denne for alt det var verdt, men vi fikk – dessverre – bare tre låter fra denne. De to singlene «The Human Radio» tidlig i settet, og hardtslående «Devil» som avslutning, samt en livepremiere på «Brilliant». På starten av denne kom Smith helt feil inn på vokalen og satte ut hele bandet, så de valgte å stoppe etter ett minutt og begynne på nytt – og da satt den som en kule.
Mange har nok inntrykk av at Shinedown er er radiohitband, men disse ville nok blitt overrasket over hvor mye trøkk og energi det er i låtene som ble spilt – og hvor få ballader eller poplåter de gjorde. De var de tunge og harde rockerne som dominerte setlista. Unntakene var «l’ll Follow You» og herlige «Second Chance», og en akustisk coverversjon av Lynyrd Skynyrds «Simple Man», som noe overraskende viste seg å bli konsertens høydepunkt. Gjennomsnittsalderen på fansen på Pumpehuset var sikkert ikke over 30 år, og jeg hadde trodd at de fleste av disse ikke hadde hørt om Lynyrd Skynyrd engang – og Shinedown har kun gitt den ut på liveskiva «Somewhere In The Stratosphere». Likevel ljomet allsangen så høyt og rungende at taket igjen løftet seg.
Visuelt er Shinedown dominert av parhestene Brent Smith og bassist Eric Bass, som konstant gir jernet, fyrer opp publikum og holder energinivået oppe, mens gitarist Zach Myers er litt mer anonym. Smith er til og med en tur ute i salen – brått står han ved siden av oss ved lydbordet og pisker opp de få i publikum som står med henda i lommene og nesa i telefonen, før han løper tilbake til scenen.
Så hvorfor får ikke denne konserten full score? Utelukkende på grunn av lyden – hvor en tung bassfeed lå som et vått teppe over hele lydbildet, og Brent Smiths sterke og distinkte vokal ble begravd langt nede i miksen. Og det er stor synd og skam når man har en så glimrende sanger på scenen. Vi sto i starten langt fremme, men forflyttet oss etter en stund lengre bak i lokalet i håp om at det skulle låte bedre i nærheten av lydbordet, men nei. Like ullent der og. Smith & bandet leverte en knall opptreden, og publikum var helt fantastisk, men når det nesten er en forutsetning å kunne disse låtene på rams for å ha noe musikalsk utbytte av konserten, så må det trekkes kraftig. Likevel var dette en av årets konserter og vel verdt reisen til Danmark.
Les intervju med Brent Smith her!
5/6 | Geir Amundsen
Foto: Ellen Palmeira