Etter 10 lange år er svenske Seventh Wonder endelig tilbake. Etter flere forsinkelser ser endelig bandets femte album, «Tiara» dagens lys. Vi møtte bassist og norgesvenn Andreas Blomquist i Stockholm for en prat.
Tekst: Stig Rune Robertsen
Foto: Johan Larsson
– Ja, jeg er veldig glad i Norge. Skandinavia generelt, egentlig. Jeg føler et visst broderskap til naboland. Vi forstår hverandres språk og har alle litt samme opphav. Samtidig spilte vi vår første konsert i Norge, og har alltid hatt et tett forhold til Circus Maximus i alle år. Vi startet omtrent samtidig og har mange likhetstrekk i musikken, så vi har spilt mye sammen opp gjennom årene. Jeg husker vi gjorde vår første turné sammen i Italia. Da kom vi veldig tett på hverandre og hadde det innmari morsomt. Jeg skulle veldig gjerne gjort det igjen. Jeg har også ekstrem respekt for dem som musikere. Mats Haugen er en av de beste gitaristene vi har for tiden og de har også en fantastisk vokalist.
– Det er vel et likhetstrekk der. Litt morsomt at både Michael Eriksen og Tommy Karevik var aktuelle som ny vokalist i Kamelot.
– De vikarierte begge turnéen etter at Roy Khan forlot bandet. Til tider var vel begge to på scenen.
– Pagans Mind er også et band litt skodd etter samme lest. En slags skandinavisk forgjenger sammen med Pain of Salvation, kannskje?
– Ja, det kan du kanskje si. Vet ikke om jeg vil kalle dette en egen skandinavisk prog-sjanger, men bandene du nevner har unektelig hatt innflytelse. Da vi startet bandet hørte vi veldig mye på «Osiris Eyes» og disse klassiske låtene. Det som fascinerer meg med dem, og spesielt Nils Rue er at de er bedre live enn på plate. Innen prog-sjangeren er vi vant med fantastiske plater fra syttitallet som vokalistene aldri har klart å levere fra en scene. Nils gjør det stikk motsatte. Rett og slett utrolig imponerende. Det er vel en salig blanding av talent og hardt arbeid.
– Med oppblomstringen av skandinavisk prog-metal siste 20 årene, så er det et paradoks at de er mer kjent i resten av verden enn her hjemme.
– Jeg tror det som appellerer til folk er at vår musikk er veldig melodiøs. Det skiller seg ut blant den traurige neo-progen som dominerte nittitallet og tidlig totusentall. En av forutsetningene når vi skriver låter er at det kan spilles akustisk. Da vet du at du har en god melodi.
– Dere har et unikt lydbilde. Du hører umiddelbart at det er Seventh Wonder.
– Det er en slags velsignelse og forbannelse, kan du si. Hver gang vi leverer noe nytt, så vil du alltid ha noen som klager over at det høres akkurat ut som noe vi har gjort før. Men det er bare et resultat av at vi alle bidrar og setter vårt preg på låtene. Hadde vi skrevet hver våre låter, så hadde kanskje uttrykket blitt litt mer variert. Jeg vet ikke. Vi ga ut noen enkeltlåter i vår pause her. Når vi skrev «Inner Enemy» tenkte vi at nå skulle vi forsøke å skrive en kort og enkel låt. Jeg tror aldri vi har brukt så lang tid på arrangering. «The Great Escape» til sammenligning, som er 30 minutter lang, brukte vi mindre tid på. Det beste er bare å slippe seg løs, så får resultatet bli som det blir.
– Noen blir aldri fornøyd uansett. Sånn er det bare.
– Nei, prog-fansen er ikke alltid like lett å tilfredsstille. Det må alltid pirkes litt for å finne den minste feil med alt. Prog-fans og musikkanmeldere har innmari mye til felles.
– Apropos «The Great Escape». Hvor gunstig er det å gi ut en 30 minutter lang låt? Kommersielt selvmord?
– Det kan du kanskje si, men det er bare en av mange ting jeg alltid har hatt lyst til å gjøre. Jeg fikk min første drøm i oppfyllelse ved å skrive konseptalbumet «Mercy Falls». Dette var en annen drøm jeg alltid har hatt. Vi vurderte om vi skulle dele opp låten i kapitler og flere spor, men føltes ikke riktig. Så da ble den slik. Det er ikke som om vi når ut til noe veldig bredt publikum uansett. Dette er for spesielt interesserte.
– Jeg satt igjen med litt av samme følelsen som jeg fikk av Dream Theater, «A Change of Seasons». Resten av platen kommer fullstendig i skyggen. Vurderte dere å gi ut låten separat som EP?
– Nei. Det er et format jeg ikke kan fordra. Vi bruker veldig lang tid på arrangering av låtene og jobber gjerne med flere låter samtidig. Ingenting på platen er helt ferdig før den dagen vi leverer mastermiksen til trykk. Det eneste jeg tar selvkritikk på er at låten kunne hatt noen gjennomgående partier. Det hadde vi både på «Mercy Falls» og «Farewell», fra vår nye plate. Det er også en utfordring med Tommy på vokal, for han synger på absolutt alt. Jeg husker veldig godt da han ble med i bandet. Første øvingen spilte vi diverse gamle låter og fant ut at dette funket bra. Så ga vi han en demo av en låt som heter «Star of David», som han kunne se om han fant noe melodilinje til. Den hadde en pianointro og flere instrumentalpartier. Da han kom tilbake hadde han laget melodi til absolutt alt! Vi ristet litt på hodet, men hørte fort at dette funket veldig bra. Han har en helt egen evne når når det kommer til melodikomponering. Problemet fremstår når vi skal forsøke å fremføre låtene live. De er svært krevende å synge, spesielt fordi han ikke får noen pause i låtene.
– Jeg tenkte mitt, da dere skulle spille inn hele albumet «Mercy Falls» live. Det er en umenneskelig vokalprestasjon og en sterk kontrast til Kamelot, hvor han egentlig har en relativt lett jobb.
– Det var nervepirrende. Hele konserten er gjort med en tagning, akkurat som den fremstår på DVDen. Vi hadde en konsert dagen etter, hvor tanken var at vi kunne spille inn noen av låtene på nytt om det hadde vært helt krise. Men vi var egentlig veldig fornøyd med forestillingen og ville beholde den som den var, selv om den har sine skjønnhetsfeil. Vi kjørte heller en helt annen settliste dagen etter og inkluderte like gjerne den også på DVDen.
– ProgPower tilbyr veldig gunstige pakker for innspillinger på festivalene sine.
– Ja, det finnes utallige DVDer derfra. Samtidig er det veldig risikabelt. Det skjer alltid et eller annet lydmessig på festivalspillinger. Du vet aldri helt hvordan det vil gå. Det var helt krise lydmessig. Vi hadde null monitoring i starten. Du ser Tommy løper inn og ut av scenen og det hele var en smule frustrerende. Men vi hadde ikke økonomi til å gjøre det på noe annet vis, så da fikk det bli som det ble. Jeg er veldig stolt over jobben vi gjorde. Vi fikk ingen lydsjekk og hadde gjort én kjellerkonsert i forkant. Stefan, trommisen vår, hadde nettopp begynt i bandet og måtte lære seg alle låtene. Likevel var han vel den eneste som spilte feilfritt gjennom hele konserten. Så har du låter som «Destiny Calls», som aldri var skrevet for å spilles live og aldri vil bli spilt igjen! Jeg er veldig fornøyd med resultatet og det er nok en drøm jeg kan krysse av i boken min.
– Konserten dagen derpå ble også veldig spesiell.
– Ja, igjen så ville jeg gjøre noe litt spesielt for anledningen. Konserten fant sted tidlig om morgenen, så jeg tenkte det kunne passe bra med en liten akustisk medley. Det er ikke alle som kjenner til første platen vår, da den er nærmest som en demo å regne. Ikke alt er like bra, men jeg synes alle låtene har gode enkeltpartier. Da passet det veldig bra å lage et nytt arrangement bare for å vise hvordan det vil høres ut med Tommy på vokal. Vi har gjort akustiske låter før, men denne gangen slapp jeg heldigvis å spille gitar. Det hater jeg. Jeg er bassist av en grunn.
– Søsteren til Tommy var ikke med denne gang.
– Nei, hun har bare vært med oss på noen konserter i Europa. Hun er helt sykt flink hun også. Det er helt spesielt når de to synger sammen, for Tommy presser henne hele tiden til å gi det lille ekstra.
– Hvordan går det med forrige trommis? Angrer han på at han sluttet i bandet?
– Det tror jeg nok ikke. Kanskje han fortsatt hadde vært i bandet om han hadde visst at vi ville være såpass inaktive som vi har vært. Likevel tror jeg det var riktig beslutning. Han slet veldig med å få tiden til å strekke til. Vi har alle familie og jobb ved siden av, så da er det naturligvis en utfordring å få organisert spillinger. Jeg traff han nylig. Ingen av oss er på sosiale medier, så vi har begge generelt lite kontakt med omverden.
– Endelig er dere klar med ny plate. Hvordan har prosessen vært?
– Først og fremst veldig lang! Vi begynte vel egentlig å skrive låter allerede rett etter forrige album, så det har vært en lang reise. Det har skjedd veldig mye privat på alle fronter og tiden har ikke strukket til. Samtidig har Tommy turnert med Kamelot, noe som også har ført til forsinkelser. Det toppet seg når platen endelig var ferdig, så ville plateselskapet utsette lanseringen et år, for at den ikke skulle komme så tett på Kamelot. Platen var vel mer eller mindre ferdig allerede i 2015.
– Akkurat det var ikke fansen så veldig glad for. Dere hadde også en særdeles mislykket aprilspøk i vår.
– Ja, vi har en person som legger ut det lille vi har av nytt en gang i blant på Facebook. Han la ut en link til ny låt som ikke lot seg avspille. Det kom noen sure kommentarer, kan du trygt si. De har ventet på ny plate i 10 år. Da er vel ikke akkurat slikt noe å spøke med… Han tok selvkritikk, kan du trygt si. Han har kokt suppe på en spiker i mange år nå, så det er helt fantastisk at han klarer å engasjere folk med det lille vi har foretatt oss de siste årene.
– Jeg må ærlig innrømme jeg måtte holde tilbake tårene første gang jeg hørte «Beyond Today»
– Det er siste del av «Farewell»-trilogien og er en svært følelsesladet låt. Jeg som har en datter selv blir også svært rørt av den. Tommy gjør en kjempejobb med både tekst og melodi. For en vokalprestasjon! Det er litt synd at han er så opptatt hele tiden. Jeg prøver å oppfordre han til å lage en soloplate, uten sjangerbegrensinger.
– Han er ikke akkurat noen typisk metal-vokalist i utgangspunktet.
– Nei, han visste vel ikke en gang hva metal var før han kom til oss. Han er ikke oppvokst med den type musikk. Jeg tror ikke en gang han vet hvem Kiss er, for eksempel. Han prøvde seg med langt hår i starten, men det ble bare feil. Han får heller bare være seg selv. Derfor hadde det vært utrolig interessant å se hva han kunne fått til på egenhånd. Det kunne blitt hva som helst, men jeg er temmelig sikker på at det ville vært gull.
– Jeg synes han er flink til å skille image mellom Seventh Wonder og Kamelot.
– Det er noe vi ikke har snakket om, faktisk. Men jeg merker han er veldig tydelig på å skille mellom rollene. Han gikk vel litt inn i en ferdig karakter da han tok over etter Roy Khan. Image er en viktig del. Hos oss er det vel stikk motsatt. Thomas Youngblood har også en klar visjon om hvordan han vil ha ting. Det er han som bestemmer.
– Synes du Tommy har fått for mye fokus i Seventh Wonder?
– Ja! Så ærlig må jeg vel få være. Jeg har alltid hatt en slags sjefsrolle i bandet og var tidligere også den som ofte snakket mellom låtene. Nå har han tatt over rollen som frontfigur fullstendig og det meste er på hans premisser. Kamelot er et mye større band. Sånn er det bare. Vi er takknemlig for all den oppmerksomhet vi har fått, men det sier seg selv at vi må bare innrette oss etter dem. Det er vel forsinkelsen på platen vår beste bevis på. Men jeg er veldig glad på hans vegne, som får muligheten til å leve av musikk. Jeg hadde nok gjort akkurat det samme selv, om jeg var i hans posisjon.
– Hvordan var overgangen fra Lion Music til Frontiers?
– Lion Music er vel i praksis bare én person, mens Frontiers er et etablert plateselskap. Det sier seg selv at det er stor forskjell. Mye har også skjedd i platebransjen siden 2005.
– Selv tenkte jeg allerede i 2007 at Lion Music var et for lite selskap for dere.
– Vi hadde en kontrakt for tre plater, men de var veldig åpne på at vi kunne bryte kontrakten om vi ville. Samtidig så var det veldig befriende å kunne gjøre alt på egne premisser. De var også veldig raus med forhåndsbetaling til studioarbeid. I dag må vel de fleste ta den regningen selv. Det føltes unektelig rart å skulle overlate ansvaret til Frontiers, men de vet veldig godt hva de driver med. De har egne folk til å ta seg av cover, promotering og det praktiske. Likevel savner jeg litt å ha kontrollen selv. Men det får du ikke skrive!
– Fremtidsutsikter?
– Vi skal spille under Rock The Boat i januar, men ut over det har vi har ingen konkrete planer. Vi vil veldig gjerne spille konserter, men det blir i så fall festivaler og enkeltjobber. Nå skal vel Kamelot ut på turné igjen etter hvert, så da får vi bare ta det vi får.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2018