Nuclear Blast
Saft suse! Jeg så virkelig ikke denne komme, selv om forrige skiva var et solid skritt framover fra mye av fjaset og surret de har bedrevet siden «Chaos A.D.», og årets slipp er farlig nære en tangent til storhetstida for rundt 30 år siden. Mye kan nok tilskrives trommis Eloy Casagrande, som siden sin inntreden på forrige skive synes å ha fungert som en solid anabolsprøyte i skinkene til gamlingene, men den som overrasker aller mest her er vokalist Derrick Green. Etter å ha forsøkt i nærmere to og et halvt tiår å skulle erstatte eldstebroder Cavalera, leverer han denne gang på et nivå langt over (kremt) max – og det nå på egne premisser. Uttrykket varieres fra brutal snerring til skrik til kraftsang til mer tilbakeholdent, og det er en herlig tonal snert i stemmen hans, litt i samme gate som en leken Chuck Billy, bare et hakk grovere i målet. I det hele tatt er variasjon og spenn gode stikkord for det hele, og det kan virke som om platetittelen spiller på en tematisk, firedelt seksjonering; fra brutal thrash til det mer groovy til noe mer eksperimentelt til det litt avdempede – uten at det mister verken signatur eller helhetsfølelse underveis. I så måte hjelper det jo såklart med en god og konsistent produksjon, som her. Rikholdig og gjennomtenkt, men samtidig sprek og uten å føles overlesset, og det skader heller ikke produktet at bandet leverer på toppnivå både instrumentalt og kompositorisk.
De mener sjøl at de denne gang bevisst har forsøkt å gjenskape noe av det stod for i gamle dager, skjønt med en oppdatert og moderne vri, og det har de jaggu til fulle lykkes med! Selv om året ennå er ungt, vil det overraske meg om man kommer over mange så gode skiver i denne genren i 2020!
5/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 7.februar 2020