De har vært blant thrashmetal-gudene i flere tiår, de har tretten studioalbum ute og har turnert over hele verden. Norway Rock slo av en prat med Andreas Kisser, gitaristen i brasilianske Sepultura, i anledning konserten i Drammen i november.
Tekst: Linda Nur Chbib
Foto: Marcos Hermes
– Dere har vært et band i 30 år nå. Hvordan har det vært? Hvordan har bandet utviklet seg?
– Vi startet ganske tidlig, det var vel i 1984. I ‘85 slapp vi debutalbumet. Alt startet ganske tidlig. Vi begynte å spille utenfor vår hjemby, vi spillte i forskjellige deler av Brasil, fra nord til sør, til slutt så endte vi opp med å turnere både i Europa og i resten av verden. Ingen av oss har gått på universitet eller fått noen formell utdannelse, men vi har vært og reist overalt. Vi møtte nye folk, lærte nye språk og vi hadde en god interaksjon med resten av verden. Vi vokste opp og utviklet oss og det gjør vi fortsatt den dag i dag. Vi skal til Armenia for første gang snart, og til Georgia. Vi har vært på så utrolig mange forskjellige steder. Vi har giftet oss, vi har fått barn og fått andre typer ansvar som følger med det å få en familie, og musikken har jo vokst sammen med oss og med ting vi har opplevd. Man får spille nye instrumenter, møter nye kulturer så vi utvikler oss hele tiden. Jeg føler at vi er privilegerte som kan leve av å spille i et band som Sepultura. Vi gjør noe nytt hele tiden både på godt og vondt.
– Hvordan har bandet endret seg over tiden? Dere har jo byttet ut noen medlemmer i mellomtiden.
– Først så var det jo Max, Igor og Belo, de er jo ikke medlemmer lenger. Vi gikk jo fra en hvit vokalist til en mørk. Haha. Jeg ble medlem av bandet i 1987, det var den første endringen. Så i 1997 ble Derrick med i bandet og ti år etter forlot Igor bandet. Det var vel i 2006 vi fikk en ny trommeslager som varte i 4-5 år. Paolo er nå den eneste som har vært med fra begynnelsen av.
– Hvordan er det å ha en så ung trommis? Han er vel 24 år?
– Det er mange band som bruker unge trommiser, som Black Sabbath, Slipknot og en del andre band. For å være trommis er det et krav at man er i god fysisk form, så da hjelper det å være yngre. Det er ganske krevende å spille trommer. Jeg tror at alle endelig har funnet sin plass i bandet. Det er fantastisk å oppleve at bandet nå er over 30 år. Vi har spilt på så mange plasser, vi er slitne på grunn av all reisingen, haha, men det er fantastisk.
– Hvor synes du det mest spennende stedet er å spille? Det stedet som er kulest på grunn av publikum?
– Det er gøy å spille overalt. Det er ikke så stor forskjell fra land til land, da alle i fansen hører på samme type musikk. Det eneste som endrer seg er kulturen. I Japan er de for eksempel veldig høflige. I Indonesia og India er det et komplett kaos. Det samme gjelder Brasil. Det er kanskje fordi man har det i blodet. Det er positivt som oftest, det er kanskje det som er kulest å se. Vi har også en positiv tilnærming til musikken vår, det bidrar kanskje også til at konsertene blir som de blir.
– Hvordan er det å formidle musikken live?
– Vi er ett liveband. I studio prøver vi å reprodusere det som skjer på scenen, ikke omvendt. I studio kan man gjøre hva som helst, det kan man ikke på scenen. Vi skriver alt sånn som det skal være på scenen. Vi har selvfølgelig rom for endring men vi tar ikke helt av. Vi gjør 80-90% før vi går i studio. Resten gjør vi live. Om du hører på 70-talls musikk så hører du helt klart de feilene som blir tatt opp. Det er jo det som er spennende. Derfor er det viktig å bare spille når vi spiller inn live i studio. Det er kanskje noe man kan høre også.
– Hva er du mest stolt av musikalsk sett?
– Vi har laget en del bra album. Vi ble lenge sammenlignet med Slayer, og det var kult for oss fordi de var våre idoler og forbilder. Men samtidig ville vi finne vår egen lyd. Vi ble mer groovy, vi inkluderte melodier fra våre brasilianske røtter. Det var ikke før “Roots” dette tok av. Med dette albumet kom virkelig det ekte Sepultura frem. Det skilte oss fra mange. Alle musikere vil gjerne ha en slags signatur, der man kan høre at “Wow, dette er Sepultura!”. Der du hører at det er det spesifikke bandet, den unike musikken.
– Hva tenker du om hvordan musikkindustrien har endret seg? Hvis du hadde dannet dette bandet nå, hvordan tror du det hadde gått?
– Det er vanskelig å si. Vi skulle besøkt et parallelt univers og sett hva som hadde skjedd. Men det er helt klart vanskeligere å skape musikk nå. Man kan ikke lenger bare laget ett album, sette seg i sofaen og vente på at pengene skal komme inn på konto. Det krever mye mer arbeid nå. Alle skal ha sin del, selv plateselskapene skal ha en slump av t-skjortesalget osv. Vi turnerer så mye fordi vi elsker det vi gjør. Alle endringene er noe vi tar med smil, vi tar det som det kommer og endrer oss etterhvert som industrien endrer seg. Markus i Nuclear Blast signerer band som han liker, så ikke alt har endret seg. Heldigvis! Det var godt å se hvor velkommen de ville at vi skulle føle oss da vi signerte med Nuclear.
– Det er en del band som får instrukser fra plateselskapene.
– Vi gjør heldigvis ikke det, vi går i studio og gjør det vi har lyst til å gjøre. Og vi tar selv konsekvensene for feilene vi gjør.
– Hvorfor tror du “Roots” ble så populær?
– Det var rett tidspunkt, rett publikum, alt klaffet. Det føles ut som albumet ble laget i går. Alt var så riktig med det albumet. Vi startet på “Roots” lenge før den ble utgitt, vi tok egentlig av når det ble gitt ut. Det var spennende å se. Men helt klart at ting skjedde til rett tid. Vi hadde presse, fans og alt stod riktig til. Vi var som en vulkan som plutselig eksploderte. Folk prøver å reprodusere det som har skjedd men vi tar bare med oss opplevelser og putter det inn i nye ting vi skaper. Selv om vi brukte Ross (Robinson, produsent) som vi gjorde på “Roots” på det nyeste albumet så blir det ikke det samme. For selv om vi har de samme folkene, så endrer tidene seg.
– Når dere skaper musikk, hvordan løser dere uenigheter? Hvordan er den kreative prosessen?
– Vi spiller alt fra små scener til store festivaler. Jo bedre vi kjenner hverandre som musikere, jo bedre blir det. Vi må kjenne våre begrensninger. Vi samler på ideene, noen riff vi har her og der setter vi sammen. Derrick setter seg ned og hører på låtene og skriver ting som passer sammen. Vi planlegger å møtes i Brasil i februar 2016 og begynne og leke litt med tankene på ett nytt album. Vi skal begynne å gjøre demoer og pre-produksjoner og når vi er klare så går vi i studio. Om alt går etter planen kommer det et nytt album i løpet av høsten.
Først publisert i Norway Rock Magazine i #1/2016