Fredag 20. desember 2024
Riktignok var det en treårig covidpause, og riktignok måtte man enkelte år ta turen til Tønsberg for å opprettholde tradisjonen, men i år har de svartkledde herrene brukt helgene på å besøke de fleste norske storbyer sør for Polarsirkelen, og denne kvelden var turen kommet til Sentrum Scene i Oslo.
Konserten hadde vært utsolgt i ukesvis, og et ubehagelig smekkfullt lokale så Seigmen åpne med sin aller nyeste låt, «(Dyret) 23 Bud», som ble sluppet i august som en forsmak på neste års skive. Et dristig åpningsvalg, med tanke på at veldig mange ikke hadde hørt denne låten, enda så bra den er. Faktisk var nesten halvparten (7) av kveldens 16 låter fra 2024 – derav seks fra den strålende «Resonans», som kom i mai.
Men uansett om Seigmen i 2024 hadde gitt ut sin egen «Sgt Pepper» eller «Dark Side Of The Moon», så endrer det ikke det faktum at flesteparten av publikum er der for å høre låtene fra 90-tallet. Det er mye mer liv og lydvolum i salen når de spiller ut sikkerstikkene sine, som tredjelåt «Döderlein» – da ljomer allsangen godt under taket. Det gynger også godt under «Ohm», selv om påfølgende låt, den nye «Elskhat», er en mye mer moden og avansert låt – en låt som ville vært blant Seigmens aller største klassikere hvis den hadde blitt utgitt på 90-tallet.
Men det må sies at bandet var i storslag denne kvelden. Smilene satt løst, det var klammer og tøysing, og det var veldig tydelig at disse fem er oppriktig glade i hverandre. Og de fremstår genuint glade og ydmyke over at så mange folk betaler for å komme og se dem, år etter år. Seigmen fremstår mer enn noe annet band jeg kan komme på som et ekte brorskap, det er ikke bare en floskel og et image. Og er det noe annet band her i Norge som har en klarere identitet, sitt eget sound og særpreg? Tror ikke det, gitt.
Et litt uventet høydepunkt midtveis var også en ny låt, «Berlin» – en låt som stilmessig høres mer ut som en Zeromancer-låt enn en Seigmen-låt. Og vi får den faste gåsehudsekvensen i «Agnus Dei», som har blitt en såpass bauta i settet deres på 2000-tallet at den vanskelig lar seg utelates. Her får gitarist Marius Roth vist at han er bandets soleklart beste sanger og hvorfor han er ansatt ved Den Norske Opera, mens høvding Kim Ljung backer ham ypperlig med andrestemmen. Publikum roer seg litt under «Melanchthon», som er nok en av disse lange, blytunge, seige monolittene av en låt, før høygiret kobles inn på to av de største publikumsfavorittene «Metropolis» (også kjent som «Den derre Jeg kler meg naken-sangen») og «Slaver Av Solen» før de sa takk for seg etter snaut 75 minutter.
Men det var langtfra ferdig. Et overraskende første ekstranummer var Seigmens kjærlighetserklæring til hjembyen sin, nok en gang med Marius og Kim alene på scenen i starten – «Tønsberg» er en majestetisk låt som jeg har blitt veldig glad i i år, men ikke helt sikker på hvor bra jeg syntes den fungerte fra scenen akkurat i kveld. Fra den nye skiva dykket de tilbake til debutskiva og monsteret «Mesusah», og som nesten alltid avsluttes kvelden med det som engang i tiden var en DeLillos-låt, nå en 100% Seigmen signatur-låt; «Hjernen Er Alene», låten som alltid gjør at man føler seg virkelig truet og i reell fare.
Det var litt pussig at Seigmen allerede har lagt bak seg comeback-skiva «Enola» – det hadde virkelig smakt med en liten «Trøst», en «Hva Vi Elsker» eller en «Forevig Og Alltid» også denne kvelden. Men dette var likevel svinebra – undertegnede har sett Seigmen et tosifret antall ganger, og selv om de alltid leverer, så var dette en av de beste konsertene jeg har sett med dem på mange, mange år. Kanskje var det stemningen blant bandmedlemmene på scenen som gjorde det, i kombinasjon med stemningen blant fansen i salen, men dette satt som en kule, og jeg kan vanskelig forestille meg at en eneste grettenpeis gikk skuffet ut i snøføyka i Oslos gater etterpå. Vi ses helga om 52 uker! 5,5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen