Torsdag 19.desember 2019
Nøyaktig ett år etter forrige Oslo-konsert, den gang på Rockefeller, er Seigmen tilbake på Arbeidersamfunnets Plass, denne gang på et nesten fullsatt Sentrum Scene, i anledning av at alle 90-tallsskivene nå skal slippes på vinyl i en samleboks, med tidligere uutgitt materiale på en bonus-CD.
I disse førjulstider var det dessverre en litt for stor andel av publikum som var der for å drekka øl og skravle med kompiser, og siden det sto et band på scenen og bråkte, måtte de ROPE TIL HVERANDRE HELE KONSERTEN FOR Å OVERDØVE BANDET. Og det klarte de. Dessverre. Synd at de ikke valgte å gå på puben i stedet, da hadde de spart 490 kroner hver (for musikken var de tydeligvis helt uinteressert i), og alle som sto i nærheten av disse hadde sluppet å få konserten ødelagt.
Etter en slags teaterintroduksjon («Mine damer og herrer, forestillingen begynner om ti minutter, osv…») som etterhvert viste seg å være en tørrvittig parodi i reneste Herodes Falsk-stil, kom Alex, Kim, Marius, Sverre og Noralf på scenen og dro igang med de muligens to dårligste låtene de har fremført på en scene de siste 30 år. Vi snakker her om «Rosa Boots» og «Sure Tær», og hvis du ikke har hørt de, har det sin naturlige forklaring i at disse låtene er fra 80-tallet, pre-Seigmen-perioden, og er ikke offisielt utgitt. For disse desemberkonsertene spilte Seigmen låter fra sine første ti år i kronologisk rekkefølge. Store deler av publikum sto dermed ganske avventende og måpende og lurte på hva i helvete som foregikk på scenen de første minuttene. (Og etter at de har spilt disse låtene på hjemmebane i Tønsberg på lørdag den 21., blir de nok aldri noensinne fremført igjen. Men kudos for å variere setlista med nye obskure innslag for hardcorefansen hvert år! )
Men etter at dette var unnagjort, inntok konserten en litt mer gjenkjennelig Seigmen-form, med mer allment kjente låter fra de første skivene som «Fra X Til Døden», «Mesusah» og «Ohm». Kveldens første allsang fulgte med klassikeren «Döderlein», før vi fikk Seigmens vakre versjon av Gasolins «Som Et Strejf Af En Dråbe». Nok en hitlåt fulgte i «Metropolis», med rungende allsang på refrenget, spesielt under strofen «jeg kler meg naken» som Alex stadig har aversjoner mot å ytre.
Kronologisk var vi nå kommet til 1995 og «Metropolis»-skiva, og vi fikk et par dypere spor som «Bayon» og «Rød Himmel», låter som ikke akkurat engasjerte skravlebøttene i publikum. (Hvorfor var de der? Hvorfor?) «Slaver Av Solen» er alltid et sikkert stikk på enhver Seigmen-konsert, før vi gikk over i siste 90-tallsepoke og låter fra «Radiowaves» fra 1997, i form av «Trampoline», «Neon Sun» og «Universal». Punktum ble satt med den oversette perlen «Frost-Bite» før de sa takk for seg og gikk av scenen.
Selvsagt fikk vi et par ekstranummer, og første låt ut passet kanskje ikke inn i kveldens konsept, men musikken stammer fra en gammel «Radiowaves» B-side, så det får passere – og spesielt siden majestetiske «Agnus Dei» har blitt en såpass bauta i settet deres på 2000-tallet at den vanskelig lar seg utelates. Her får gitarist Marius Roth vist at han er bandets soleklart beste sanger og hvorfor han er ansatt ved Den Norske Opera, mens en for anledningen snauklipt høvding Kim Ljung backer ham ypperlig med andrestemmen. Og som nesten alltid avsluttes kvelden med det som engang i tiden var en DeLillos-låt, nå en 100% Seigmen signatur-låt; «Hjernen Er Alene», låten som alltid gjør at man føler seg virkelig truet og i reell fare.
Seigmen gjør rett og slett ikke dårlige konserter, og selv om vi har sett de mer på høgget og med mer intense setlister, så var dette likevel en fornøyelse å være til stede på, et noget ukonsentrert publikum til tross. Er du i Halden-området burde du absolutt innfinne deg på Brygga i kveld, og konserten i morgen foran et tilbedende hjemmepublikum i Tønsberg har alle forutsetninger til å bli en virkelig højdare på en lørdagskveld. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Geir Kihle Hanssen