Indie Recordings
Et bekmørkt og lett progressivt åpningsspor, liketil lansert som tredje singel, gjør det nærmest umulig å parere hyperbolske forventninger til Tønsberg-kvintettens sjuende studioplate. Dette fantastiske musikkstykket, titulert «Elskhat», utgjør et tonalt, sonisk og strukturelt Seigmen-destillat, på kompositorisk pari med «Metropolis», «Ohm» og «Trøst». Bravaden kunne glidd rett inn på «Total». Selvfølgelig er det ikke et problem at veteranene tilvirker såpass magnifikk musikk i 2024; derimot vil kanskje den kvalitative distansen mellom «Elskhat» og platas øvrige spor implementere en emmen smak hos visse fans.
Uvirkelige ni vintre har kommet og gått siden «Enola» – et over gjennomsnittet sterkt comebackalbum som nørte opp under latent Seigmen-feber i hele kongeriket. «Resonans» gir samme incitament. Bare utsiktene til å erfare «Elskhat» sceneoppført i år skjerper blodsirkulasjonen.
Skiva er lekent divergerende og vi liker at et velvoksent rockeensemble fremdeles evner å overraske, selv om ikke alt treffer blink. Vakkert hjemsøkende «Elskhat» etterfølges av «Arkadia Ego», som danner noe av et abstrus repertoartilslag, i hardhauset shuffletakt, med sirlige pop-vers, opportunistisk omkved, og et Seigmen på stonerrocktripp. Låten fungerer, mot all forstand. Det samme kan ytres om ti minutter langstrakte «Blasfem», hvis første halvdel innestår en hypnotisk-repetitiv sløyfe av to mollakkorder, gitt en halvtones forskjell, ikke ulikt Burzums musikalske tenkning. Strekket er såpass ekstensivt og insisterende at det tjener sin hensikt. Påfølgende brytning gjør rom for pent og elegisk tema, teksturert av smakfullt klaviatur og vokal. «Blasfem» fremstår mer som et tonedikt i rockens tjeneste enn en tradisjonell låt, og burde fungere godt i konsertsammenheng, gitt riktig plassanvisning. Et temposterkt gothrocknummer i «Berlin», samt slepent skumrende «Eksplodere I Det Stille», sogner også til fonogrammets bedre øyeblikk, mens fordringsløse «Når Alle Skjermer Går I Svart», pop-smidde «Voltaire», «Kollaps» og bevegelsesvegrende «Melanchthon» ikke affiserer. Den orkestrale finalen, «Tønsberg» – hvorunder operasanger og gitarist Marius Roth Christensen fremviser vokalkapasitet – utgjør platas tredje driftige anomali. Stykket, forøvrig en utsøkt arrangert vals, med eksplosiv rockekantring, balanserer på kanten av det kleine, men vinner meg over på pur emosjonell og håndverksmessig forse. Dermed bokstøttes «Resonans» av palettens desidert mest bemerkelsesverdige komposisjoner. Man håper begge blir å høre fra scenen når bandet legger ut på tur mot slutten av året.
4/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato: 3 mai 2024