Lørdag 08. juni 2024
Årets turné starter så eksklusivt som det bare er mulig, med en liten klubbkonsert på Rockeklubben i Porsgrunn (R.I.P.), før festivalene har kapret dem resten av sommeren. Her står jeg med 160 andre dedikerte fans som sto timesvis i kø utenfor klubben en kald vinterkveld i februar for å sikre seg billett. Proper oldschool! R.I.P. er et lite kjellerlokale med lav takhøyde og nesten ingen opphøyning av scenen. Men det legger ingen demper på konsertopplevelsen, snarere tvert imot. Det er trangt, varmt og svett, akkurat slik det skal være på klubbkonsert. Bandets bassist og primus låtskriver Kim Ljung kommenterer at de synes det er ordentlig kult å spille på en ekte rockeklubb igjen, og at R.I.P. er akkurat slik det skal være. Jeg er helt enig. Bandet har publikum rett i fleisen, og det skaper en helt spesiell dynamikk og stemning. De gir 100% og får det samme tilbake fra oss.
Konserten var annonsert til å starte klokken 22, og på slaget går lysene av og bandet baner sin vei gjennom det trange lokalet og opp på den lille scenen, akkompagnert av den instrumentale «Ameneon»-introen. De åpner knallsterkt med «Fra X Til Døden», den første låta på deres første utgivelse. Dette er en låt som alltid funker live, men i kveld, som åpningslåt og på et slikt intimt lokale, er den ekstra mektig. Alex nevner at det er et tredveårsjubileum i år, så en gullrekke fra «Total» må jo til. «Ohm», «Colosseum» og «Döderlein» følger på, før sisteskiva «Resonans» endelig skal få litt velfortjent oppmerksomhet. Porsgrunn er vitner til urfremføring av «Elskhat, «Kollaps» og «Eksplodere I Det Stille». Sistnevnte med sin lange seige intro i god gammel Seigmen-tradisjon, før den… ja, eksploderer. «La seg trigge av sorg, glemme å være, savne en venn, fantasere om å dø…» synger Alex mens godt voksne menn står med armene i været og tårer i øynene. På singlen «Berlin» synger alle 160 med på melodilinjen mens Alex leder an. De nye låtene får ikke noe mindre jubel enn de gamle klassikerne. Som oppvarming til festivalsommeren hadde jeg ikke forventet mer fra «Resonans» i kveld, men håper de inkluderer enda mer nytt på den kommende albumturnéen til høsten. Jeg vil høre «Melanchton» og «Blasfem»!
Etter hva som har blitt et standard innslag i Seigmens konserter, hvor gitarist og operasanger Marius Roth får imponere med sin tolkning av «Agnus Dei», er det tid for å dra frem allsangfavorittene. Fra deres mestselgende album og store kommersielle gjennombrudd «Metropolis» får vi selvfølgelig både tittelsporet og «Slaver Av Solen», men også den nydelige «Juvel». Sist Seigmen spilte i regi av denne rockeklubben var visstnok så langt tilbake som i 1993, og da passer det jo bra å avslutte kvelden med et par gamle rysere som var ferske dengang. Knalltøffe «Simone» og publikumsfavoritten «Mesusah» gjør det ikke noe mindre varmt og svett i lokalet, og som vanlig får deres tolkning av «Hjernen Er Alene» sette punktum finale på konserten. Scenelysene er i eplepsi-modus, knyttnevene er i været, og vi roper av full hals både «Hjelp!» og «Alene!». Når lysene slås på, er det bare store glis å se. Dette var gøy. Sånn skal det gjøres!
Seigmen er mer enn klare for festivalsommeren. Slipp dyret løs!
6/6
Tekst & foto: Terje Embla