Karisma Records
At Seigmens samlede plateproduksjon, før eller senere, skulle støpes i vinylformat, har ligget i dagen. Det synes forrykt at den engelskspråklige versjonen av ”Metropolis” – gitt undertittelen ”The Grandmaster Recordings 1995” – var det eneste Seigmen-fonogrammet fra 1990-tallet som originalt ble tilgodesett med LP-utgivelse. Mens Motorpsycho ubendig favoriserer grammofonplaten som lydkilde, og har utvist et utall samarbeidspartnere, undertegnet Tønsberg-kvintetten kontrakt med Sony Music i 1993. Medaljebaksiden av nevnte samarbeid må sies å være at konsernet ikke løftet en finger for å smi selv begrensete LP-opplag av bandets plater. I anledning Seigmens 30-årsjubileum tiltrer Bergen-baserte Karisma Records som vinylplateutgiver av gruppas fem klassiske plateslipp; samtlige danner kongruens med bandets estetisk-kritiske fordringer, og alle titler overdras utbrettsomslag, samt tekst- og informasjonsvedlegg. ”Total”, ”Metropolis” og ”Radiowaves” foreligger sågar som dobbelekstensjon, og konsolideres med bonusmaterialet sanket fra bandets rikholdige singelslipp i angjeldende periode; slik unngås galant den formgivende kardinalsynd av tom D-side.
Lyriker og musikalsk katalysator, bassist Kim Ljung, vokalist Alex Møklebust, trommeslager Noralf Ronthi, og de inkommensurable, men ekstremt utfyllende gitaristene Marius Roth og Sverre Økshoff, fant hverandre i 1991 og sprang ut av bandet Klisne Seigmenn, grunnlagt i 1989. EP-en ”Pluto”, innspilt og utstedt for egne midler i 1992, huskes kanskje best for navnet på åpningskuttet ”Fra X Til Døden” – samme tittelblad kranset i 2006 Norges fyldigste og beste musikk-dvd… Musikalsk etablerer ikke de fem repetitive ”Pluto”-låtene annet enn et rudimentært arnested for kommende, og temmelig uforutsett, progresjon, i et ungdommelig naivt og bjeffende mellomværende av dommedaglig metall, grungerock og punkattityde. Raffinementet, tonaliteten, dynamikken og intelligensen fra 1994-opuset synes uendelig langt unna, med unntak av gitte tilløp i ”Korstoget”, men ”Pluto” gjorde bandet et navn i den norske undergrunnen, som neppe virket demotiverende. Kvintetten skal ha øvd uavlatelig, med Møklebust som staut pendler fra Oslo til Tønsberg. Mindre enn ett år senere sto albumforrettelse for tur. ”Ameneon” var, i likhet med ”Pluto”, påtenkt lansert via eget foretak, Ikon, men angivelig kom platas smått ambisiøse høydepunkt, ”Mesusah”, en Sony Music-representant for øret, og vedkommende insisterte på å signere Seigmen. Timing, flaks og talent går musikkindustrielt hånd i hånd…
Våren 1993 imponeres den alternative, nasjonale rockescenen av ”Ameneon”. Mye av den tilgjorte gutterombrunsten fra ”Pluto” vrakes til fordel for fundert struktur, melodi, stemning og – faktisk – egalitære antydninger. ”Simone”, Tool-influerte ”Monsun”, det akustisk vevre tittelkuttet og ”Mesusah” anlegger selve springbrettet som halvannet år senere fullforløses i mesterverket ”Total”. Bandets dynamiske tenkning, underfundige dialektikk, kjellermørke og registerdype vokalbevegelser, samt smakfulle gitardualitet, er ved å etableres, og selv om ”Ameneon”, sett med dagens øyne, er et fonogram av sin tid, med tekniske lyter og forsert sjangertroskap, kommer man ikke fra albumets historiske signifikans. Om du ikke diskuterte norsk svartmetall i 1993, gikk spørsmålet på hvorvidt man favoriserte ”Ameneon” eller ”Demon Box”…
Samtidig som Motorpsycho ukritisk øste ut alt de hadde av idéer på trippelalbumet ”Timothy’s Monster”, kom meldingen om at Tønsberg-ensemblet snart leverte ny skive. Slippdato avstedkom, kledelig nok, i oktober. Sant å si forventet man et album på noenlunde samme nivå som forløperen. Det kvalitative kvantespranget fra ”Ameneon” til ”Total” er imidlertid evnet å skremme noen og enhver. Gitt at oppegående krefter ønsket å vente med platelanseringen til høstmørket senket seg, ble det sommeren 1994 tid til å smi en singel – og det er nu alt endres for Seigmen. Som forsmak på ”Total” tilvirkes en musikalsk omskrivning av Delillos’ fordringsløst barnlige ”Hjernen Er Alene”. Så til de grader lykkes Seigmen i å gjøre låten til sin egen at den neppe gir assosiasjoner til sitt opphav om du spør mannen i gata. Både band og plateselskap tas fullstendig på senga idet ”Hjernen Er Alene” ender som landsomfattende hit. Låten svarer for en like pregnant og historisk del av ”Total” som eksempelvis Deep Purples ”Black Night” gjør kontra ”In Rock”. Årets doble vinyl-lansering av ”Total” innlemmer både ”Hjernen Er Alene” og de fire eksklusive ”Döderlein”-kuttene. Hva gjelder det opprinnelige albumet – for øvrig kåret til tidenes ypperste, norske rockeplate av Norway Rock-redaksjonen – fremholder man å forfekte materialets unike gunst. Sett fra utsiden representerer Sylvia Massy-produserte ”Total” et bråmodent band, hvorunder kunstneriske puslespillbrikker abrupt har falt på plass. Utkommet danner et sonisk foredlet, mørkt, uutgrunnelig, vakkert og nærmest hymnologisk-monumentalt skattekammer av rockekomposisjoner med sjel og påtagelig identitet, som i 1994 definitivt smakte mer internasjonalt enn norsk, trass Ljungs glitrende ordkløyveri. I toppen av kirkespiret regjerer brave ”Nephilia”, armert med chamberlin, strykere og messende korsang, tett fulgt av kanoniserte ”Colosseum”, jagende ”Ohm”, ”Döderlein”, ravnsvarte, fiolindraperte ”Sort Tulipan”, funk-geistlige ”Lament”, stemningsbrygget ”Monument” og resignert adstadige ”Pantheon”. Historien om ”Total” samsvarer historien om fem unge menn som kompromissløst næret sin musikalske boble i flere år, og som på uvanlig kort tid fikk såpass dreis om det kompositoriske at de torde å sjonglere lavmælte passasjer med brautende tilsvar, uten å gjemme seg bak vegger av forvrengte gitarer og muskuløse perkusjonsfigurer. Vinylutgaven spiller praktfullt, ytterligere bestyrket av fem vedheftende singelkutt.
Om ”Total” markerer bandets kunstneriske gjennombrudd, så gir ”Metropolis” tilsagn om Seigmens populistiske sådan. 1995-skiva, presidert av et hardt radiokringkastet tittelspor, var i sin tid en kurant oppfølger, om enn aldri på par med ”Total”s divergens, dybde eller episkopale gemytt. At befolkningen ble overeksponert nevnte tittellåt kan ingenlunde brukes som motargument overfor stykkets faktiske beskaffenheter. Nydelige ”Slaver Av Solen”, øsende ”Sort Disippel”, storslåtte ”Nemesis”, og til dels ”Regn” og ”Juvel” etterlever morske fordringer, men ”Metropolis” mangler de store idéene og fremstår stedvis som et prosjekt på autopilot. Kanskje var det derfor bandet følte det som imperativt å fornye uttrykket? Vinylversjonen av ”Metropolis” omslutter forresten tre smakebiter fra ”The Grandmaster Recordings”, samt ”Dråben” og ”Agenda”, opprinnelig utstedt i 1996.
Våren 1999 initierte Møklebust, Ljung og Ronthi initierte bandet Zeromancer våren 1999, få uker etter Seigmens bekreftede endelikt. Retrospektivt kan man lese ”Radiowaves” som en opptakt til Zeromancers pop-elektroniske aksentuering. Om jeg aldri så meget oppfordrer til kunstnerisk innovasjon og vekst, dro ”Radiowaves” munnvikene mine ned til gulvplankene i 1997; jeg var neppe den eneste som reagerte med skuffelse. Siden har jeg leilighetsvis gitt albumet fornyet tillit og endog lært meg å finne glede i enkeltlåter. Problemet med ”Radiowaves” var aldri den stilistisk-syntetiske dreiningen, og åpenlyse flirt med synthpop, industriell rock og gotikk, selv om dette unektelig må ha fremmedgjort enkelte bandmedlemmer, fortrinnsvis gitaristene, og fans – betuttelsen hviler på platas kompositoriske falitt, som fortsatt gir næring til en antakelse om at Seigmens koryféer prioriterte form fremfor substans under arbeidet med ”Radiowaves”. Synthesizer-autoritet Erik Ljunggren ble hendet en sonisk sentral plass på albumet; det samme gjorde lydnerdene Helge Sten og Lorentz Ryan, som fanget og utporsjonerte frekvensmodulasjoner og elektromagnetisk støy til den store gullmedalje. Sånn sett oppnår ”Radiowaves” et tematisk overbygg som delvis holder på interessen. I ettertid synes albumet såpass outrert og kuriøst at det sporadisk er mer spennende å lytte til enn eksempelvis ”Metropolis”, som ble tilvirket med betydelig sikkerhetsnett. Norske tekster gis på båten, og herigjennom mister faktisk Seigmen noe av særpreget. I stedet innstiftes Joy Division, Depeche Mode og Nine Inch Nails som kunstneriske idealer, noe som ville ha fungert med kompositorisk vektet materiale. ”Performance Alpha” innlemmes støtt i nyere tids konsertrepertoar, og er blant programmets bedre tilslag, i spann med ”Mercurial”. Albumets soleklare ener er likevel elegiske ”The Modern End”, tuftet på massiv elektronikk og en eng av orkestrerte synthesizere. LP-versjonen stiller med noe så sjeldent som en tiloversblitt og hittil upublisert studioinnspilling i ”Washed”, samt låter fra EP-ene ”The First Wave” og ”The Next Wave”, pluss ”Malmklang” og ”Frost-Bitten”, første gang offentliggjort under den karrieresynoptiske kompilasjonen ”Monument” av 1999.
Det hører med til historien at Seigmen gjenoppsto i sann musketer-ånd (inklusive Marius Roth, som etter millenniumskiftet gjorde seg til profesjonell operasanger) under UKA-festivalen i Trondheim, oktober 2005. Siden har kvintetten både forrettet albumet ”Enola” (2015), gitt status som katalogens nest beste innslag, og holdt en bråte konserter.
Samtlige Seigmen-LP-er fås kjøpt separat, mens det luksuriøse bokssettet ”Vinyl 1992-1997”, kronerullefinansiert av bandets dediserte tilhengere, sågar inneholder vinylsingelen ”Monsun”, bakket av ”Peter Parker Theme”, trykksak ført i penn av manager Øystein Ronander, samt cd-antologi bestående av uutgitte innspillinger.
Geir Larzen
Utgivelsesdato 27.mars 2020