Tirsdag 11. februar 2025
Hovedbandet Saxon trenger nok neppe noen nærmere presentasjon, men deres “Hell, Fire And Steel”-turné er ikke hvilken som helst turné. Biff & Co. kjører nemlig et greatest hits sett i tillegg til mesterverket fra 1980 “Wheels Of Steel” i sin helhet. Kort og godt en begivenhet som er obligatorisk å få med seg. Og at det var mange som ville ha med seg denne storslåtte begivenheten var det ingen tvil om, for Rockefeller var fullstendig tettpakket med hungrige denim-elskere. Men ble det skikkelig heavy metal torden og et race med djevelen?
Først ut var kveldens mest obskure konstellasjon, Grand Slam. Et kjent navn for ihuga Thin Lizzy-fans, da gitaristen ikke er noen ringere enn Laurence Archer. Hvem, sa du? Joda, Archer var et av originalmedlemmene i Phil Lynott’s Grand Slam, bandet sistnevnte startet sammen med Archer etter at Thin Lizzy ble begravet. Bandet fikk en kort karriere da Lynott som kjent dessverre tok kvelden allerede i 1986. Archer hadde også et kort innhopp i selveste UFO, for ikke å glemme bandet han var med i før Grand Slam, Stampede, sammen med Mark Steinway kjent fra Magnum. Og før det igjen en kort karriere i Wild Horses. Nok historiefortelling nå.
Grand Slam entret scenen før oppsatt tid og heldigvis rakk jeg å få med meg tonene til “Nineteen”. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke dro kjensel på alle låtene bandet dro, og ikke låt det helt kuler og krutt heller dessverre. Det var forsåvidt ikke bandets feil, men heller en grell lyd i starten. Det låt veldig dårlig balansert, og spesielt trommelyden var fullstendig krise i starten. Det må da gå an å gi oppvarmingsbandet bedre lyd enn dette? Heldigvis lot ikke Archer & co. seg affisere mye av dette og kjørte på med ekte klassisk hard rock. Morsomt var det også å se en gammel kjenning på scenen, nemlig Rocky Newton på bass, kjent fra blant annet Lionheart og ikke minst Michael Schenker Group. Bortsett fra en heller tvilsom lyd, synes jeg Grand Slam absolutt leverte varene og klarte å gjøre det de var hyret inn for, nemlig varme opp publikum. Og avslutningsvis ble det nær sagt selvfølgelig servert litt varmende ildvann i form av “Whiskey In The Jar”, og selv om det ble litt kro-stemning over det hele, så låt det både autentisk og sjarmerende på sitt vis. Kudos også til vokalist, Mike Dyer, som for meg var et totalt ubeskrevet blad, han både sang bra og hadde en fin tilstedeværelse på scenen. 3.5 / 6
Etter litt hektisk rigging på scenen var det klart for jenteskolen fra London som sannsynligvis mistet jomfrudommen opptil flere ganger som support for Motörheads Overkill-turne i 1979. Og spenningsmomentet var utvilsomt om Kim McAuliffe var i form etter en heller uheldig opptreden i Örebro forleden dag. Heldigvis fikk vi se og høre en McAuliffe i toppform denne kvelden, selv om ikke stemmen er like bra i dag som i glansdagene, kjørte hun på av full hals og leverte både bra vokal og stødige gitarriff. Tydelig at det hjalp å være på vannvogna kvelden igjennom, for jeg kunne ikke observere noen kritiske feilskjær. Festlig også at hun hadde selvironi nok til å spøke om det. Resten av bandet var også stødig etter en litt ruskete start innledningsvis. Men det var nok mest lyden som fikk det til å virke litt uryddig. Etterhvert låt det bra og vi fikk høre en rekke gamle klassikere som blant annet “C’mon Let’s Go”, “Hit and Run” og “Emergency” og ikke minst to kjente coverlåter i form av “Bomber” og låta de nesten har gjort til sin egen “Race With the Devil”. Siste halvdel av settet låt faktisk nesten fantastisk bra med en herlig sprut over hele bandet, og spesielt rytmeseksjonen hvor blant annet det nyeste medlemmet i bandet niesen til Don Airey, Olivia, leverte en forrykende opptreden på fire-strengeren. De fleste observerte vel også at det ikke satt en dame bak trommene, men mannen som satt der, Lawrence Patterson, fylte bokstavelig talt stolen til Denise Dufort på eminent vis. Dynamikken mellom han og Airey ga i hvert fall et helvetes trøkk der jeg stod. Spesielt på “Bomber”, da ristet det godt i tanngarden. Joda, det ble et gledelig gjensyn med Girlschool og selv om det er tynt i rekkene med originalmedlemmer ble det en underholdende affære. Ikke minst fikk McAuliffe vist seg frem fra sin beste side og gjenopprettet æren. 4/6
Etter to gode oppvarmingsøkter var det endelig klart for kveldens indrefilet, Saxon. Rockefeller var smekkfullt og selv om stemningen hadde vært god helt fra dørene åpnet med Grand Slam, var det ingen tvil om at majoriteten hadde kommet for å se gode, gamle Biff & oo. Første låt ut var tittelsporet fra bandets siste album “Hell, Fire and Damnation”. Og det var nettopp det vi fikk også i bøtter og spann. Med en settliste som kan få fråden til å stå ut av gapet for en gammel Saxon-fan, lå det meste til rette for en magisk kveld. Men man vet aldri, selv om jeg har tilgode å oppleve Saxon på en ræva dag. Men ja, det ble vellåtende helvete på scenen i godt over halvannen time med et band i storform. Det er ikke noe stort poeng i å ramse opp låtene på settlista, for den ene klassikeren etter den andre stod i kø. Men selve kremen for undertegnede var å høre “Wheels Of Steel” i sin helhet, spesielt var det gøy å få høre “Stand Up And Be Counted” og “Street Fighting Gang” med et band som virkelig gnistret. Men gnistret gjorde Saxon uten å overdrive gjennom hele settet, og nyervervelsen Brian Tatler både gnistret, glitret og passer inn i bandet som hånd i hanske eller dritt i kram snø for å bruke et mindre utslitt utrykk. Nibbs Carter var like energisk som alltid, og at den mannen fortsatt har igjen nakkevirvler er et under. Nigel Glockler leverte fjellstøtt bak trommene og Doug Scaratt likeså. Tatler har jeg allerede nevnt, og det er ingenting å si på dynamikken mellom han og Scaratt. Selvfølgelig synd at et av originalmedlemmene ikke står på scenen med bandet lenger, men jeg kan vanskelig tenke meg en mer perfekt erstatter for Paul Quinn enn Tatler.
Så var det selveste Biff Byford da. Høvdingen selv som i en voksen alder av 74 fortsatt synger fletta av de fleste. Det er heller ingen tvil om hvem som er den naturlige hærføreren på scenen og har publikum i sin hule hånd. Og det virker overhodet ikke påtatt eller unaturlig når Byford drar noen småvitser og konverserer med publikum. Selv om han selvfølgelig måtte dra noen viking-vitser. Vi slapp unna norskt flagg i det minste. Stemningen var uten å overdrive stort sett på kokepunktet igjennom hele settet med Saxon, og med positive fortegn, bortsett fra en godt voksen mann som tydeligvis hadde fått i seg for mye mjød og ble pælmet ut og irettesatt av politiet etter å ha bråket med vaktene. Ikke mye “Princess of the Night” å lage kvalm når et av tidenes beste metal-band står på scenen og serverer kremlåter som perler på en snor. Men selv ikke en idiot klarte å ødelegge den gode stemningen for majoriteten som befant seg på Rockefeller denne kvelden. Publikum så ut til å være strålende fornøyd, og undertegnede kan ikke annet enn slå fast at Saxon anno 2025 definitivt låter som energiske og sultne saksere med sylskarpe klinger. Med andre ord, det ble en real oppvisning i ekte “Heavy Metal Thunder” på Rockefeller denne kvelden. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anine Desire