Den nye Saxon-skiva «Carpe Diem» validerer dagens besetning. Med andre ord, på tide å trene opp de musikalske smaksløkene igjen? Hvem vet? I disse tider trenger du kanskje nettopp Saxon og deres ukuelige mentalitet. Vi fikk innvilget taletid med gitaristen Paul Quinn. Tilsynelatende uten å gå i parterapi, er han det eneste bandmedlemmet som alltid har stått konstant ved frontfigur Biff Byford sin side. I likhet med Biff som alltid snakker om «Mr. Quinn» og «The Mighty Quinn», omtaler vi han med en viss ærbødighet.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Steph Byford
Livefoto: The Mighty Forker
Med «Wheels Of Steel» og «Strong Arm Of The Law» sto Saxon bak ikke bare én, men TO klassikere i 1980. Slå den! Sånn ca 40+ år senere nekter de derimot å kun leve på gamle bragder. Ennå ikke snakk om gjenforening med gamle medlemmer eller en evighetslang liksom-avskjedsturné. Ny musikk slippes kontinuerlig, og «Carpe Diem» blir nå det tjuetredje studioalbumet. Skiva kan gjerne tolkes som et lite, om enn velplassert, slag i trynet på aldersdiskrimineringen. ‘Hæ, holder Saxon på ennå??’ fnyser vel en noe fiendtlig innstilt hipster med tidsriktig skjegg, men ja, ja… Andre trodde vel at «Inspirations» fra 2021, bestående av coverlåter, tydet på en kreativ bomstasjon. («Inspirations 2» er på vei.) I forbindelse med at nettopp «Carpe Diem» ble sluppet løs på folket tidlig i februar, fikk vi altså innvilget taletid med ja, den mektige Mr. Paul Quinn, som også holder på med sideprosjektet The Cards som ga ut et album i 2019. Og det stemte ikke at han bare snakker gjennom gitaren sin…
– Jeg legger merke til at dere nok en gang bruker Andy Sneap. (Produsent og turnégitarist med Judas Priest) Har Saxon omsider funnet sin drømmeprodusent, deres George Martin (The Beatles) eller Iron Maidens Martin Birch? De mest ambisiøse låtene som «The Pilgrimage» og «Lady In Gray» er mine personlige favoritter rent produksjonsmessig.
– Andy Sneap, i likhet med den veldig dyktige produsenten Pete Hinton som sto bak «Wheels Of Steel», skjønner at vi er et metallband som også liker prog. Fordi han ikke prøver å forvandle oss til noe vi ikke er, velger jeg å tro at Andy er vår mann. De progga elementene blir en slags miks av «Crusader» møter AC/DC. Noen ganger liker vi å late som om vi er symfonisk orkester i hardrockdrakt. Under innspillingen av «Carpe Diem» jobbet bandet med en keyboardist som virkelig kan dette med orkestrering på «Lady In Gray». Disse sangene minner kanskje fansen om visse låter i backkatalogen. Og «Pilgrimage» er litt i samme gata som «Lionheart». Doug gjør en oppsiktsvekkende innsats på «Lady In Gray». Soloen bare passer perfekt i en slik låt. Jeg liker å utfordre meg selv, og selv om den er knallhard å spille, har jeg mye moro med «Age Of Stream», som jeg akkurat nå vil utpeke som favorittlåt. Igjen mye på grunn av orkestreringen, er vi alle Yes og Genesis-fans. Yes går inn i slike spenningsartede mellomspill, og av og til presser også Jon Anderson inn noe vokal i disse flotte partiene. Selv foretrekker jeg de tre skivene fra den første perioden med Rick Wakeman. («Fragile», «Close To The Edge» og «Tales From Topographic Oceans») Jeg skjønner også godt at Genesis og deres orkestrering er noe som appellerer til mange musikere og fans, og bare hør på introen på «Sandman» fra «Trick Of The Tail». Alle skivene med Patto (engelsk prog fra tidlig på syttitallet) og da spesielt «Roll ’em Smoke ’em Put Another Line Out» (utgitt i 1972) kan også anbefales. Folk flest aner kanskje ikke hvem de er, og gitaristen i Patto (Ollie Halsall) er mest kjent for å spille på albumet til (The Beatles-parodien med Eric Idle) The Rutles. I mer voksen alder kom Rush og først og fremst «Moving Pictures» inn i bildet.
– Kanskje Andy Sneap også burde ha produsert visse andre Saxon-skiver? Nå skal det være sagt at jeg kjenner til en del AOR-fans som simpelthen elsker den mykere siden (fra andre halvdel av åttitallet) av Saxon, tiden rundt «Crusader», «Innocence Is No Excuse» og spesielt tolkningen av Christopher Cross-sangen «Ride Like The Wind» på «Destiny»albumet i 1988. Men den harde kjernen av Saxon-fans mener åpenbart at denne puddelrocken utgjorde den største tabben siden Dick Rowe i plateselskapet Decca takka nei å signere The Beatles fordi ‘Gitargrupper er på vei ut’. Og her tviler jeg på om de mest innbitte hardrockerne ønsker seg «A Christopher Cross Christmas» til jul. Men de om det, hva synes du personlig om disse utgivelsene?
– Sett forhold til at vi eksperimenterte og tok sjanser i studio, er de undervurderte. Blant annet var vi tidlig ute med samplere og eksperimentelle gitarlyder. På den måten at vi hørtes mer ut som et AOR-band enn det vi egentlig er, gikk vi på en annen side baklengs. Jeg liker AOR til en viss grad og jeg elsker Journey, men det får være grenser… Klart vi gikk rundt med store ambisjoner om å slå gjennom i USA. Slike tanker, hvis du da ikke er Status Quo, ble regnet som helt nødvendige for å videreutvikle karrieren til de fleste band. Problemet lå i at vårt daværende management mente at bandet måtte forandre seg for å slå i gjennom i statene. Men slike kompromissløsninger er ikke nødvendige for mange band. Resultatet ble utgivelser som ikke gjenspeilte hvordan vi hørtes ut på scenen, for vi fokuserte på for eksempel ganske 80-tallsinspirerte trommelyder som var veldig i skuddet og veldig overdrevne vokalharmonier. Steve Dawson (originalmedlem som hoppet av i 1986) kritiserte høylytt den produksjonsmessige utviklingen. Vi andre ble påvirka og rettere sagt distraherte av å være i en by som Los Angeles. Jeg skulle ønske at vi bare kunne dra hjem etter jobb eller når ting ikke funka i studio. Stephen Galfas (som produserte «Destiny») kunne være ganske streng, og han insisterte på å fortelle Nigel Durham hvordan han skulle spille. Du bør ikke fortelle en trommeslager slike ting. La dem gjøre sine greier i fred, mann. Kevin Beamish (som produserte «Crusader») hadde produsert REO Speedwagon, men vi var ikke REO Speedwagon, for å si det sånn…
– «Solid Ball Of Rock» (1990) blir ofte regnet som deres comebackskive etter den noe kontroversielle «Destiny». Kom «Solid Ball Of Rock» for sent, eller klarte dere likevel å være upåvirket av datidens såkalte alternative musikkscene fra Seattle?
– Seattle-banda påvirka ikke først og fremst våre innspillinger og platesalg. Likevel satte den regjerende trenden sitt tydelige preg på konsertvirksomheten. For øvrig likte jeg veldig godt Temple Of The Dog (supergruppe med Pearl Jam-medlemmer og Chris Cornell) på grunn av new age-estetikken, kildene fra 60- og 70-tallet og band som Free.
– Jeg er glad dere kom gjennom en utfordrende periode, som tok knekken på mange andre band, og nå er i stand til å revitalisere bandet også i 2021. Tvilling-gitarene til deg og Doug Scarratt gjennomsyrer den rykende ferske «Dambusters». Doug forblir vel bandets Ron Wood eller Vivian Campbell, om du vil. Til tross for ca 25 års erfaring i bandet, vil han nok alltid bli omtalt som det nye og omtrent jomfrunalske bandmedlemmet.
– Jeg kan i alle fall ikke si at vi behandler Doug (62) som om han er mye yngre enn oss, og Nibbs Carter (55, bassist siden 1988) er faktisk den yngste i bandet.
– Hva tilførte Doug bandet sånn generelt etter at Graham Oliver forsvant midt på 90-tallet?
– Da Nigel Glockler kjente han godt fra før, holdt vi ikke en standard audition med Doug. Vi bare spilte gjennom noen låter på uformelt vis. Umiddelbart innså vi at Doug hadde mange av de samme heltene som Graham. Paul Kossoff og Stevie Ray Vaughan. Både Graham og Doug spiller med hjertet og gir seg hen til publikum. Doug gjorde oss dog langt mer strukturerte i låtskrivingen, og Doug kunne i tillegg tilføre oss mer fra Eddie Van Halen- og Joe Satriani-skolen av gitarister. Han kan også være Yngwie Malmsteen. Til tross for den enorme hurtigheten, klarer min hjerne å prosessere alt Yngwie gjør på gitarhalsen. Det er utrolig underholdende å se på. Saxon jamma med Yngwie på «Denim And Leather» under en konsert, og vi snakker om shredding på høyt nivå.
– Jeg så aldri for meg deg som prototypen på en ekshibisjonistisk gitarhelt fra 80-tallet.
– Nei, jeg gjorde nylig et intervju der noen spurte om jeg var en lagspiller. Og jeg tror ordet lagspiller kan være en bra beskrivelse. Jeg trenger ikke på død og liv stikke meg ut i bandet. Av og til er det like greit å bare doble basslinjene på gitaren.
– Nigel Glockler får virkelig noe å bryne seg på i for eksempel »Supernova», en høydare på «Carpe Diem». Han slutter aldri å imponere. Hvem skulle tro det da Nigel erstatta Pete Gill i Saxon i 1981 via bandet til new wave-fenomenet Toyah, og iført rødt, kort hår og digre svømmebriller. Hvor stor innflytelse har han hatt siden da? (Nigel Glockler intervjues her!)
– Nigel får oss til å spille fortere, hehe, og han liker å konkurrere mot andre trommeslagere. Hans iver etter å virkelig imponere folk gjør ham til en dritbra trommeslager.
– Hvor i all verden ble det av Pete Gill, forresten? (Den første Saxon-trommeslageren, senere medlem av Motõrhead på «Orgasmatron») Han er herved etterlyst. Rart hvordan han og en fyr som Pete Willis (ex-Def Leppard) bare kan forsvinne.
– Pete Gill sliter helsemessig for tiden, og jeg tror ikke han spiller trommer lengre.
– Hvor sentral ble Pete på de fire første Saxon-utgivelsene? («Saxon», «Wheels Of Steel», «Strong Arm Of The Law» og «Denim And Leather»)
– Han hadde den rette attityden fra Dag 1. Ikke noe å si på selvtilliten. Vi satte inn en standard ‘Trommeslager ønsket og konserter er på gang’-annonse i musikkavisen Sounds eller NME. Pete svarte på annonsen med å si ‘Okay, dere har funnet ham’. Hans slagverk hørtes fantastisk ut, og mannen spilte som en blanding av John Bonham og Ian Paice. Jada, dette var vår mann.
– Jeg husker godt at Pete Gill sin kompanjong i rytmeseksjonen, Steve Dawson på bass (som nylig pensjonerte seg etter mange år i Oliver Dawson Saxon) skilte seg ut (i tillegg til hans teft for låtskriving og rett-frem-spillestil) med sin energiske scenepersonlighet. Stemmer det at Dawson drev med flammesluking under de første turneene?
– Ja. Vi gjorde slike ting for å skille oss ut. Men en mann med en mustasje som Steve måtte være forsiktig med å ikke hikke på feil tidspunkt. Og det dukket opp noen brannmenn under konsertene våre. Mange av de foregikk på Working Men Clubs. (En slags herreklubb/bevertningssted for arbeiderklassen) Konsertene bar preg av å delvis være et komedieshow. Vi sto på pianoet eller bingomaskiner og skrudde fast skoene slik at enkelte bandmedlemmer hadde problemer med å bevege seg.
– Siden Biff, utpekt som «The Metal Guru» av Kerrang, ofte får oppmerksomheten i media, ønsker vi gjerne å vite litt mer om din bakgrunn. Hvordan ser du tilbake på oppveksten din? (I Barnsley-området, Yorkshire, Nord-England)
– I forhold til bruken av penger, gjorde oppveksten min at jeg måtte være meget forsiktig. Mange gitarister tok vare på sine første instrumenter. Jeg kan vise deg bilder, men jeg eier ikke lenger min første gitar. Skulle jeg skaffe meg en ny gitar, måtte jeg selge den forrige. Å mangle penger gjorde at jeg ble sulten og prøvde enda hardere i jakten på berømmelse og rikdom. Både jeg og Biff kom fra noenlunde samme bakgrunn. (Få med deg Biff sine erindringer fra oppveksten og sin fars skjebne i gruvene i «Iron Wheels» fra «Forever Free» i 1992.) Vi er landsbyguttene som reiste til storbyen. (Saxon ga ut «Ballad Of A Working Man» som en hyllest til røttene sine på «Call To Arms» i 2011) Ellers er vi ofte motpoler, men enige om å være uenige, hvis du skjønner hva jeg mener. I motsetning til Biff er jeg alltid pessimistisk, men jeg tror det stemmer at motsetninger tiltrekker hverandre.
– Interessant at du har kjent Biff så lenge. (Begge spilte i bandet Coast før Saxon.) Ble Biff omtrent født med spandex-buksene på? Tok det lang tid før han utviklet seg den frontfiguren vi kjenner så godt i dag?
– I starten hadde han ikke helt den samme karismaen, og han virket ganske beskjeden på scenen. Likevel kunne du se potensialet hans. Jeg og Biff elsket Trapeze, og Biff sang nesten akkurat som Glenn Hughes. Jeg tror vi spilte på Monsters Of Rock-festivalen i Brazil (Paul sikter her trolig til festivalen fra 1998), og der møtte vi vår helt Glenn. Et hyggelig møte. Han ble meget smigret da jeg stilte spørsmålet ‘Glenn, innser du hvor mye Biff sang som deg og hvilken betydning Trapeze hadde i vår startfase?’.
– Du blir observert i en t-skjorte med coveret til «With The Beatles». Skal vi trekke den konklusjonen du foretrekker de i en ung og ubederva tilstand? I motsetning til «Sgt Pepper»-perioden?
– Nei. Jeg omfavner hele deres musikalske evolusjon. Den ekstreme stilmessige utviklingen er noe av sjarmen med The Beatles. Den tidlige rockabillyepoken hadde sin klare verdi. De klarte genistreken å slå gjennom i USA ved å selge den amerikanske musikken de lot seg inspirere av tilbake til USA. Senere laget de det banebrytende favorittalbumet mitt «Revolver». Jeg var en freak, weekend-hippie, en liksom-hippie, om du vil. Da hørte jeg de utsvevende låtene, «Tomorrow Never Knows», og følte meg rusa uten bruk av kunstig stimulanse. Nå ønsker jeg å se «Let it Be»-serien. («Get Back») Alle jeg snakker med elsker den.
– Hvilke argumenter vil du ta i bruk i den meget betente The Beatles mot Stones-debatten?
– Jeg er på begges side. The Rolling Stones-skivene, «Big Hits High Tide And Green Grass» (det første offisielle samlealbumet) og «Sticky Fingers» (1971) kunne jeg ikke klart meg foruten. Forskjellen ligger i The Beatles som ikke hadde en klar frontfigur på linje med Mick Jagger.
– Hva med Deep Purple versus Led Zeppelin?
– Led Zeppelin er å foretrekke foran Deep Purple. Deep Purple hadde stor betydning for hardrocksjangeren og «In Rock» låter helt fantastisk. Men Zeppelin innehar kvaliteter, flørting med folkemusikk og blues, som gjør at de når ut til et bredere spekter av musikkinteresserte. Dessuten handlet ikke Led Zeppelin bare om musikk. Du hadde imagen, seksualiteten, mystikken og alle de mytene og vandrerhistoriene om bandets liv på turné. Jeg tror ikke på alle fortellingene. Noe kan du sikkert sette på kontoen for fri fantasi, men slike myter skapte en definitiv aura rundt bandet.
– Hvor i all verden kommer den schizofrene bluesstilen din fra?
– Jimi Hendrix og Eric Clapton. Hvorfor Clapton er Gud? Som han så legendarisk ble omtalt som på en av Londons vegger. Jeg tror antagelig han sto bak den gatekunsten selv he, he. Har du noensinne hørt hva som omtales som «The Beano Album» av John Mayall? (eller «Bluesbreakers With Eric Clapton» som den egentlig heter) Hans tone og frasering er så åpenbar. Du får følelsen av at han bedriver øyeblikkskunst. Den gangen føltes det ganske uvanlig å høre noen spille som om de sang soloen for akkurat deg. Clapton var ingen schredder. Han spilte derimot lyriske og melodiøse gitarsoloer. Senere ble jeg sjokkert over at han sluttet å spille i Cream, men de kom jo åpenbart ikke overens. Jimi Hendrix hadde en stor innflytelse på meg og min generasjon. Du kan godt si at han skapte selve hardrocken. For eksempel refrenget på «Can You See Me» har blitt stjålet utallige ganger. Jeg blir ikke klok på den mannen. Jeg prøvde å lære meg å spille som Hendrix i ungdommen, men ennå finner jeg stadig nye nyanser i gitarspillingen hans. Graham Oliver var som et leksikon når det gjaldt Hendrix. Mens jeg lå der og sov i turnebussen i Seattle, sneik han seg avgårde og besøkte graven til Hendrix, og Graham ble også godt kjent med faren hans. Men før Hendrix og Clapton oppdaget jeg rock n roll via TV-skjermen på femtitallet. Sånn sett kan jeg takke Elvis for jeg plukket opp et instrument. For min første deformerte nylonstrengs plastikk-gitar som fortonte seg som en monstrøsitet, ble solgt som en «Elvis Presley-gitar». Få med at når det gjelder ballader, er «Old Shep» en monster-låt., men hans veldig tidlige rock`n roll-låter før han begynte å lage filmer holder seg best. Og ikke glem The Shadows. Ikke like lett å kopiere. På grunn av det høye musikernivået, tror jeg ikke The Shadows hadde så mange tributeband. Ellers lærte jeg meg, til stor irritasjon for alle i min nærhet, rytmesansen ved å spille lufttrommer til reklameinnslag og kjenningsmelodier på tv. En annen viktig kilde skulle vise seg å være «The Play In A Day Book» av Bert Weedon (som også inspirerte Brian May, Clapton, McCartney og Hank Marvin i The Shadows).
– Biff husker at han dro med bandet på en AC/DC-konsert i Bon Scott-epoken. Klarer du å erindre den opplevelsen, og hvor sentral ble sanseinntrykk fra AC/DC på «Wheels Of Steel»-albumet?
– Jeg husker følelsen av å bli helt bergtatt av den kontante og nesten dansbare basstromma til AC/DC. Det gikk ikke an å ikke like det bandet. Ellers husker jeg at fansen spytta på supportbandet U.K Subs. De forlot scenen og bassisten begynte å slåss med publikum. Det var tider det, hehe. Sangen «Wheels Of Steel» oser nok av AC/DC. Ellers synes jeg «Wheels Of Steel»-albumet høres ut som møtet mellom AC/DC og Ted Nugent.
– Har du observert at andre band virker inspirert av Saxon?
– Vi ble invitert på en Metallica-konsert og sto backstage. Da spilte de noen partier, blant annet litt av «Princess Of The Night», som de hadde rappet fra oss. Akkordene på deres «Seek And Destroy» kan minne om «Princess Of The Night». Men de visste ikke at jeg hadde rappa det partiet fra bandet Chicago. Folk forbinder kanskje Chicago med et behersket og mykt sound, men deres første album «The Chicago Transit Authority» (1969) høres ikke sånn ut i det hele tatt. Briljant gitarspilling. Gitaristen til og med tapper bedre enn Eddie Van Halen.
– Nylig så jeg på Youtube at du ikke for så lenge spilte noen Hendrix-låter live med Graham Oliver og Uli Jon Roth. Hvordan ble du gjenforent med Graham?
– Vi har mange felles venner, og noen av de sa: ‘Hva er det som stopper deg?’ Jeg tror vi begge tenkte at nok er nok og at det er på tide å begrave stridsøksen. Jeg gikk også på en av Oliver Dawson-konsertene i Sheffield, som supportband for The Dead Daisies. Etter en veldig god konsert stakk jeg bak scenen og hilste på gutta. Det var rett og slett ikke lenger noen grunn til å ikke gjøre det.
– Saxon får mye av æren for Spinal Tap-filmen. Ikke dårlig bare det?
– Neida, hehe, Det har blitt sagt mye om at Steve Dawson påvirket bassisten i Spinal Tap. Steve poserte en gang med en agurk (som i filmen ble plassert et visst sted for at en viss kroppsdel skulle se større ut). Kanskje det gjorde utslaget? Steve gikk alltid med stripete bukser i likhet med bassisten i filmen. Men Pete Way startet den trenden der som ble kopiert av mange bassister. To av de involverte i filmen, deriblant regissøren, ble med oss på en turné før filmen kom ut. Her fikk de mange anekdoter om oss og historier vi hadde hørt om Black Sabbath og Ozzy, and de svina brukte disse i filmen hehe. Det morsomme er at alle band tror at filmen handler om dem. Stonehenge-sekvensen stammet åpenbart fra Ian Gillan-epoken i Black Sabbath. Og historien om å ikke finne scenen skjedde da Ozzy turnerte med oss i Tyskland.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2022