– Hei, Peter. Hvordan står det til?
– Jo, takk. Faktisk bare bra.
– Er dere klare for å slippe det nye albumet?
– Definitivt. Det kommer vel ut nå den 19. januar. Så det er ikke lenge til.
– La oss snakke om den nye skiva – tittelen “Hell, Fire and Damnation” sier vel det meste og er kanskje beskrivende for albumet?
– Haha, ja. Det er kampen mellom det gode og det onde. Så enkelt som det. Det er faktisk et ganske tungt album.
– Dere er også glade i å være historiefortellere, og en av de beste låtene “1066” handler jo om slaget ved Hastings. En historisk viktig begivenhet. Kan du fortelle litt om bakgrunnen for låten?
– Å, så du likte den?
– Helt klart, både låten og teksten traff meg.
– Ja, det er en god låt det der. Det er vel bare journalister som har hørt den ennå, men ja det er en bra låt. Hver enkelt person har vel sin favoritt. Slaget om Hastings var historisk viktig, og dessuten skrev vi låtene til “Power & the Glory” der. Altså i Battle, byen som ligger rett utenfor Hastings.
– Der var jeg på språkreise i sin tid faktisk på slutten av 80-tallet. Var ikke klar over at dere hadde en slik tilknytning til stedet. Husker du låten “Midas Touch”? En låt dere sjelden har spilt.
– Ja, den ja. Den hadde jeg nesten glemt. Jeg spilte en del gitar og lagde riff på den tida, men den var det nok Paul som kom opp med riffet og ideen til.
– Interessant, men dette ble en liten avsporing, så la oss komme tilbake til den nye skiva igjen. Nå har jo ikke alle anmeldelsene kommet ennå, og fansen har heller ikke hørt skiva, men det låter ganske typisk Saxon, så det kommer vel neppe noen overraskende slaktanmeldelser eller at fansen blir skuffet. De siste skivene deres har jevnt over fått strålende anmeldelser også Hva tenker du, er du spent?
– Jeg håper selvfølgelig at vi får gode anmeldelser og at fansen liker den, men du vet jo aldri. Stort sett har vi fått gode anmeldelser, ihvertfall i de senere årene nå som heavy metal er inn igjen, men det er klart vi setter pris på det, men viktigst er det at fansen liker det og at vi er tro mot det vi står for. Det som jo var magisk og spesielt med dette albumet var at den ble lagd på en veldig god måte, og vi hadde en veldig god følelse da vi lagde det.
– Dere har også fått inn et nytt tilskudd i bandet etter at Paul Quinn ga seg.
– Ja, Paul har lagt opp turnelivet ja. Det er trist, men vi må bare respektere avgjørelsen hans. Han spiller i bluesbandet sitt nå, noe som er litt mindre stressende for ham enn Saxon-intensiteten er, hvis du skjønner hva jeg mener.
– Skjønner, dere er jo fortsatt rimelig aktive.
– Ja, det er klart at det kan bli mye stress med å lage låter og dra på turné. Du vet, jeg tror ikke at han orket det mer. Han ville rett og slett bare bort fra det og gjøre noe annet. Så nå er det et nytt kapittel for bandet egentlig.
– Arvtageren til Paul Quinn er ikke akkurat en ukjent kar for de som liker klassisk heavy metal – Brian Tatler er jo et kjent navn fra Diamond Head. Har dere kjent hverandre lenge?
– Han er jo på en måte en legende han også. Vi har fått inn en fyr som kan fylle skoene til Paul, og vi er veldig fornøyde med Brian. Han er en strålende gitarist og han beveger seg veldig bra på scenen også. Det er viktig å få med seg publikum. Han er en veldig god erstatter, selv om det egentlig aldri går an å erstatte Paul. Paul er unik, men Brian tilfører sin stil til bandet. Så vi er strålende fornøyd med det.
– Har dere planer om å flette inn noen Diamond Head-låter i settlista?
– Ikke for øyeblikket, men vi har snakket om det. Så kanskje på et senere tidspunkt i år når vi er headlinere. Da kan det hende vi gjør det. Det er på en måte ikke noe vi har avfeid, og vi har snakket med Brian om det. Men det blir litt sånn at kanskje ingen går og ser Diamond Head hvis vi spiller for mange Diamond Head-låter. Vi har tenkt litt på det. Og Saxon-fansen vil ha Saxon-låter. Så det er ikke så lett å bestemme seg for hva vi skal gjøre, men som sagt er det mulig at det blir noen låter på et senere tidspunkt. Vi er fortsatt i tenkeboksen. Vi må være forsiktige.
– Jeg skjønner at det er vemodig at Paul har gitt seg i bandet. Du og han var vært med siden starten i 1975, det er ganske lenge som dere har holdt sammen i tykt og tynt. Andre har jo fått sparken fra bandet av ulike grunner, men han og du har holdt stand.
– Ja, som jeg sa, så trengte han bare å trappe ned, så det var ingen dramatikk i det. Han trengte et roligere liv.
– Men du holder fortet og er like frisk og rask?
– Så langt så gjør jeg det. Og nå som vi har nytt album ute og turné på trappene så må jeg bare kjøre på.
– Så du er med andre ord fortsatt i god form og har ingen planer om å trekke deg tilbake? Hjerteinfarktet du hadde for noen år siden, satte kanskje en liten støkk i deg?
– Man vet jo aldri hva som skjer, men jeg sliter ikke med noen ettervirkninger etter det. Uansett kommer man til et punkt hvor en må stoppe og gi seg, men jeg har ingen planer om det foreløpig. Helsa er god og jeg føler meg topp motivert. Uansett vil det alltid dukke opp noen hindringer her i livet, og da må du bare hanskes med dem og komme deg videre på best mulig måte.
– Hva gjør du for å holde deg i form? Du begynner jo å bli en voksen mann og det krever sikkert sitt å stå på scenen kveld etter kveld, og ikke minst reise rundt.
– Jeg trener litt, sykler blant annet, og jeg spiser sunt. Det er vel det. Og jeg drikker veldig lite, og ikke røyker jeg heller. Skal ikke så mye mer til for å holde seg i form.
– En annen ting som er bestemt og som dere sikkert gleder dere til er vel å dra på turne med Judas Priest og Uriah Heep?
– Jepp, det gleder vi oss til “Metal Masters” turneen, og selvfølgelig senere når vi er headlinere på vår egen turné også. Men joda, det blir veldig gøy å dra på tur med Judas Priest og Uriah Heep.
– Det er ikke sikkert du husker det, men jeg må bare spørre. Kan du erindre turneen dere hadde med Motörhead og Girlschool for noen år siden? Dere spilte blant annet i Oslo og det var bare tre uker før Lemmy døde.
– Ja, det husker jeg, og det var en veldig bra konsert, og turné for øvrig.
– Litt spesielt også for mange da Lemmy døde bare noen uker etter. Jeg antar at du og Lemmy kjente hverandre godt etter mange år i samme bransje?
– Ja, helt klart. Lemmy og jeg var gode venner, og det var trist da han døde.
– Den nye skiva har du produsert sammen med Andy Sneap (som også spiller i og produserer Judas Priest). Hva hadde det å si for skiva synes du?
– Andy og jeg samarbeidet om å produsere, du kan kalle det et partnerskap. Andy var i Las Vegas da vi gjorde albumet. Jeg produserte gitarene og vokalen, og vi holdt kontakt mens han var i Las Vegas med Judas Priest. Det var et godt samarbeid for jeg synes albumet låter veldig bra.
– Helt klart. Det låter både heavy og moderne, og en anelse mer gammelt Saxon spør du meg.
– Jepp, tanken var å produsere et album som fortsatt låt Saxon, men ja Andy likte det godt også. Han har en egen vri og det var morsomt å samarbeide med han. Men det som gjør albumet spesielt er først og fremst gode låter.
– Ja, det er ganske imponerende. Dette er jo det 24. album dere gir ut. Hvordan er det mulig å stadig komme opp med nye låter og tekster? Stopper aldri fantasien og kreativiteten opp? Misforstå meg rett, det er veldig bra at dere er produktive, men mange sliter med å lage mer enn en plate, så hva er hemmeligheten?
– Jeg vet ikke, men du må jo være motivert. Du må alltid ønske å lage den perfekte låten. Det må være målet. Vi er åpenbart veldig heldige og ganske gode på det tydeligvis.
– Tydeligvis og heldigvis for fansen. Men du har også hatt andre prosjekter enn bare Saxon og du er ikke bare vokalist. Du har jo blant annet gitt ut skive sammen med sønnen din med bandet Heavy Water, og der spiller du også bass. Noe du forøvrig også gjorde på Saxon-skiva “Rock the Nations” helt tilbake til 1986.
– Det stemmer det, jeg kan spille bass og gitar også. Og det stemmer at jeg gjorde bassporene på “Rock the Nations”. Men det er jo veldig lenge siden, og skulle det bli utgivelse etter planen, så måtte jeg gjøre det. Det var ganske prekært husker jeg. Men det er jo så lenge siden.
– Hva så med nytt soloalbum? Det begynner å bli noen år siden “School of Hard Knocks”.
– Det kan nok hende. Jeg har jobbet med noen ideer, men akkurat nå har jeg det for travelt til å holde på med egne prosjekter.
– For mye å gjøre med andre ord?
– For mye å gjøre, for lite tid.
– Hva gjør du når du ikke holder på med musikk? Har du noen andre hobbyer?
– Hva gjør du? Nei, jeg er med familien, reiser litt og tar noen få drinker. Helt vanlige ting.
– En helt vanlig og normal hverdag altså?
– Helt korrekt.
– Nå begynner tiden å renne ut her, så avslutningsvis så må vi snakke litt om det som skal skje videre. Blant annet skal dere spille her i Norge på Tons of Rock. Norges største festival.
– Stemmer det, men jeg tror ikke vi har spilt der før?
-Nei, det kan jeg ikke huske heller. Dere har vært en del ganger i Norge i de senere årene, og jeg har fått med meg konsertene deres. Tror det blir veldig bra og på høy tid at dere spiller der foran masse folk, og kanskje en del folk som ikke har hørt dere før også. Mulig dere klarer å skaffe dere noen nye norske fans. Festivalområdet er på en høyde i Oslo hvor det vanligvis spilles mye fotball. Vanskelig å forklare, men det er fint der og et bra opplegg.
– Det hadde jo vært bra om vi klarte. Det blir nok gøy å spille der, vi spiller jo på mange festivaler rundt omkring. Men kan ikke huske at vi har vært der som sagt. Vi ser uansett frem til det og kommer til å spille flere nye låter fra det nye albumet, og selvfølgelig gamle klassikere. Kanskje vi spiller en låt fra “Power & the Glory” for deg?
– Hehe, det hadde jeg satt pris på, men spørs om resten av fansen setter like stor pris på “Midas Touch” fremfor andre mer kjente og kjære låter. Men uansett blir det gøy å se dere på norsk jord igjen. Godt med litt gammel klassisk metal, det har ingen vondt av. Hva foretrekker dere egentlig, å spille på store festivaler med store folkehav eller mindre konsertsteder med mer nærhet til publikum?
– Vi liker begge deler, det spiller egentlig ingen rolle. Det viktigste er at fansen har det gøy og at vi har det gøy på scenen. Festivaler er en egen greie, så det blir alltid en god avveksling mellom begge deler. Og det er klart at det er morsomt å spille på store festivaler også sammen med andre store band hvor det er masse publikum. Lyden kan være litt vanskeligere og få til i motsetning til inne, men som oftest har det gått bra. Settlista blir også noe kortere, men sånn er det. Været kan variere også, men sånn er det bare. Du må alltid gjøre jobben, og som jeg nevnte vil du alltids møte noen små eller store utfordringer, som du må løse på best mulig måte.
– Det høres ut som en fornuftig og positiv holdning. Er det noe du har lyst til å si til den norske fansen sånn helt på tampen?
– Takk for all støtte opp gjennom årene, og vi gleder oss virkelig til å komme til Norge igjen og spille for dere.
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Ned Wakeman
Livefotos: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024