Torsdag 9. november 2017
Jeg bryr meg ikke om hvor du var da Oddvar Brå brakk staven. Ei heller da Kjetil Rekdal scora under Viva La Norvege i 1998. Men hvor var du da de danske legendene sementerte det som mye mulig ender opp som årets konsertkveld i Oslo, i konkurranse med ikke ukjente Deep Purple på samme kveld i samme by?
Jeg var i hvert fall på Rockefeller, bergtatt fra det sekundet bandet entret scenen, noen sekunder før kveldens stjerne Annisette Koppel kom svevende ut og bergtok ytterligere. Guds fred for en persona det mennesket utstråler; absolutt all fokus ble dratt mot den lille danske dame hele kvelden igjennom, om hun brølte og vrengte sjelen sin utover hovedstaden eller hvisket sine små formaninger til publikum så lavt at det nesten ikke var mulig å høre henne. Men du merket henne og hennes tilstedeværelse fra første sekund. Jeg har aldri vært med på noe lignende, og det var faktisk såpass sterkt at undertegnede ikke fikk seg til å notere de sedvanlige stikkordene, så detaljer om låtrekkefølger og liknende må vike plass denne gangen.
Men det viktigste sitter igjen; folk holdt kjeft og fulgte med. Kun et par mobilkameraer her og der kunne synes og under de mange rolige delene av konserten var det tyst og stille som i graven. Da slo det meg etter mang en irritasjon mot det stadig økende skravlevelde at det kanskje er vel så mye artistenes ansvar og? For under Savage Rose har du ikke noe forbanna valg, Annisette formelig drar deg inn i sitt spesielle univers så du blir stående igjen måpende og hypnotisert. Og om hun kan synge som hun gjorde i bandets storhetstid rundt midten av 70-tallet? Om da! Like intenst, men kanskje med en ekstra sårhet etter 50 års tæring på englerøsten.
Og da har jeg ikke engang begynt å komme inn på bandet bak. Et kobbel av særdeles dyktige musikere som virkelig ga ånd og sjel inn i Savage Rose sitt skattekammer av musikk bidro til å gi et verdig bakteppe av lyd bak kveldens dronning. Du kunne virkelig se hvor mye de elsker det de holder på med, og det gir alltid et sterkt inntrykk.
For eksempel under kveldens soleklare høydepunkt «Wild Child», som jeg samtidig herved nominerer til årets høydepunkt. Gåsehud og tårer, latter og smil – en litt i overkant av seks minutters gjennomgang av hele følelsesregisteret, simplifisiert til det vi vanlige dødelige kaller for «ei låt». Nye «Woman» satt også som et skudd og ga et enormt forventingspress til deres rykende ferske «Homeless» som slippes i disse dager.
50 fyller de i år, og selv om det kun er Annisette igjen av den opprinnelige gjengen er det bare å rope ut et rungende «HURRA» og håper at de gleder oss med flerfoldige flere tiår. Tusen, tusen takk.
6/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen
Les intervju med Annisette her!
