Satyricon @ Rockefeller, Oslo

Lørdag 20. februar 2016

Satyricon innbød svartkledde til fest for å feire at det er 20 år siden de slapp den sagnomsuste platen «Nemesis Divina». Og fest ble det så definitivt. Før Satyricon tok scenen til stormende jubel, hadde The Good, The Bad and The Zugly sørget for å piske opp temperaturen med sin energiske punk.

Konserten i seg selv er «Nemesis Divina» innpakket i en bråte av Satyricons største hits, de fleste av dem fra 2000-tallet. Fra scenekanten smeller svartmetallerne i gang med «The Rite Of Our Cross» fra den kritikerroste plata «Now. Diabolical» fra 2006, tett etterfulgt av den drøyt to år gamle «Our World, It Rumbles Tonight» og «Black Crows On A Tombstone» fra «Volcano». Lyden sitter og forblir upåklagelig resten av kvelden (jeg tilgir at Satyrs vokal ble borte i 30 sekunder midtveis). Låtene bidrar også til å piske opp den djevelske stemningen ytterligere (selv om det kan tenkes at noen av de fremmøtte hadde foretrukket eldre låter).

Sigurd Wongraven er en frontmann med en voldsom sceneautoritet. Han krever din oppmerksomhet. Både når han står som en helvetes gallionsfigur helt ytterst på scenekanten og messer tekstene til sin svartkledde menighet, eller stiller seg på det oppbygde platået lenger bak på scenen. Denne kvelden la han heller ikke skjul på at han nøt øyeblikket. Han takket gjentatte ganger de fremmøtte, spesielt de som kom utenlandsfra (og dem var det forholdsmessig imponerende mange av). Men på tross av oppmerksomhetsmagneten i front tar jeg meg i å bli helt oppslukt i trommene til Kjetil «Frost» Haraldstad. Kanskje spesielt når Satyricon drar i gang gjennomspillingen av «Nemesis Divina» med «The Dawn Of The New Age» en drøy time ut i konserten. Rekkefølgen på låtene er stokket om; «de kommer i den rekkefølgen vi mener passer best».

Men tilbake til Frost. Jeg er usikker på om det er han eller atomklokken i Sveits som er mest presis. Jeg holder en knapp på Frost. For måten han enten hamrer ut slagene, sender dobbeltpedalrytmene ut som metraljøseskudd, eller demper det hele ned noen hakk, så er hans helt uhørt presise, energiske og stødige trommespill selve navet i scenedynamikken. Trommespillet er en ren nytelse, verken mer eller mindre. Og jeg føler at Frost noen ganger blir «the unsung hero» i Satyricon. Her har han i alle fall min hyllest.

Konsertens definitive høydepunkt for undertegnedes del er «hiten» fra «Nemesis Divina», den brutalt sterke, aggressive og allsangvennlige «Mother North». Introallsangen får hårene til å stå på hele kroppen, og sender taket til himmels. Eller helvete da, som vel er en mer passende beskrivelse. Ikke en strupe er taus og uberørt.

Konklusjonen er at «Nemesis Divina» står som et fyrtårn 20 år etter at den så dagens lys, og at Satyricon trakterer den på beste vis live.

Som en liten encore slenger Satyr og hans våpendragere seg ut i «Fuel For Hatred», låten som brøytet seg vei inn på VG-lista topp 20 i 2002, og avslutter det hele som vanlig med «K.I.N.G.». En passende avslutning på en kongelig aften.

5/6 | Lars Martin Gimse

Foto: Arash Taheri

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•