Universal
Det er merkelig med Sammy Hagar; man tror man vet hva man får, men så tar han en helt annen retning. På sin siste utgivelse, med bandet The Circle, spriker han mer enn vi er vante med, og man blir sittende med en uforløst følelse etter å ha vært gjennom skiva noen ganger. Han fyller 75 år i oktober, men har fortsatt stemmen intakt og vel så det, noe han beviser flere ganger i løpet av «Crazy Times».
«Intro: The Beginning Of The End» er en nedpå sak i et landskap vi har hørt «The Red Rocker» før. Kassegitar og vokal i sentrum, noe vi allerede vet han behersker svært godt. Han har fått en moden klang i stemmen, og vet å benytte seg av det. Det tar dog ikke lange stunda før «Slow Drain» viser Hagar i kjent figur, lengre oppe i registeret, og selv om stemmen er mer moden, har han fortsatt et trøkk mange skal slite med å gjøre etter ham. Lydbildet for øvrig bærer preg av å være ærlig håndverk med lite digitale hjelpemidler inn i miksebordet. Lyden av rom er fraværende på svært mye av musikken som blir gitt ut i disse dager, men The Circle kompenserer godt for det, og ære være dem for det! Bandet svever mellom genrene, og er innom country-rock (noe vi kanskje skal gi produsent Dave Cobb, og det faktum at plata er spilt inn i Nashville, noe av æren for), indie, grunge og klassisk rock n´ roll, som i Elvis Costello-coveren «Pump It Up». Både denne og «You Get What You Pay For» er som snytt ut av nesene til The Rolling Stones. Spesielt på sistnevnte er jeg overbevist om at Hagar har vært bevisst på Mick Jaggers særegne måte å synge på, for her er det mye Jagger-lyder underveis.
Låta «2120» sender tankene i retning Van Halens «5150». 5150 er i USA koden for tvangsinnleggelse. Hva kan så «2120» bety? Et raskt Google-søk forteller oss at det er en englekode, som hjelper oss framover, og er en positiv kode. Om vi skal tillegge Hagar denne meningen, er kanskje usikkert, men budskapet ligger også i teksten, så hvorfor ikke. Hagar har tidligere skrevet tekster som oppleves som nære og til dels personlige, en opplevelse man sitter igjen med etter «Be still», en fin liten sak i kassegitar-land. Bon Jovi-faktoren skinner igjennom ved flere anledninger på plata, og her er det nesten så man kun savner Richie Samboras backing-vokal før opplevelsen er komplett. Og når vi nå er inne på backing-vokal, så er det umulig at det ikke skinner litt Van Halen igjennom når Hagar og bassist Michael Anthony synger sammen. Produsent Cobb har vært fan av Hagar i mange år, og etter å ha blitt introdusert for hverandre for noen år siden, ble de enige om å forsøke et samarbeid, noe vi nyter av i dag. Cobb har uttalt at han har vært ute etter å gi ut ‘den ultimate Hagar-skiva’. En modig uttalelse, og vi kan kanskje ta den diskusjonen over en bayer en kveld. Joda, Cobb har gjort et godt håndverk, og det er en befrielse å lytte til ei skive som ikke låter som en naken og steril produksjon. Med musikere som Hagar, Anthony, Jason Bonham (trommer) og Vic Johnson (gitar) er lista lagt for tre kvarter med ekte hjemmelagd rock n´ roll.
«Crazy Times» er nok ikke den ultimate Sammy Hagar-skiva, men låtene er gode og gjennomføringa til godt over godkjent. The Circle står til godkjent, og det er godt å vite at de gamle fortsatt, om ikke eldst, i hvert fall er eldre.
4/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 30. september 2022