Ear Music
Jeg skal nok innrømme at symforocken til kanadenserne i Saga aldri har nådd meg heeelt under hjertesnippen, men på sitt beste er de såvisst lytteverdige, og vel så det. Jeg husker jeg syntes «The Security Of Illusion» fra ’93 var en ganske så bra comeback-affære, ikke minst pga. gitarmessige lekkerbiskener fra Ian Crichton og en god nerve i låtene.
Dessverre var ikke neste års oppfølger av samme kaliber. På SU flyter låtene mer ut i en halvsuppe av noe uinspirert svevestøv, og der gitaren var ledende, er det nå keyboardet som har overtatt spotlighten og skøvet Ian Crichton ut i en mer tilbaketrukket rolle. I mine ører er dette en stor forringelse av hva de var året før, og SU ble aldri annet enn en kapital skuffelse her i huset, 
selv om det med nygamle ører finnes ei låt her og der som funker godt nok innimellom alt det som fremdeles framstår som litt tafatt. Neste bidrag i (kremt) sagaen skulle bli et konseptalbum, og dette er tydelig et format som passet bandet bedre på den tida. Med ett låter det mer inspirert, mørkere og mindre på autopilot og tomgang Stemningene kan til tider minne om Queensrÿches «Promised Land», sogar her og der noir á la Pink Floyd på sitt skumleste i krysning med Arcturus. Skuldrene føles lavere, og både det instrumentale og det kompositoriske slippes ut i noe friere former.
G13 er sin direkte forgjenger dennes overmann på alle måter og viser bandet fra en langt mer interessant side gjennom hele den lange låtlista. Utgivelsene er to av tolv skiver i remastrede utgaver, og begge disse to har et par fine live-kutt hver seg samt utførlige bookleter. Uansett, når jeg velger meg Saga som øyeblikkets tonefølge, blir det nok heller sjelden at valget faller på noen av disse, det vil nok bli enten deres tidligste, opp tom. liven «In Transit», eller den nevnte «TSOI»
Wilfred Fruke
Utgivelsesdato: 20.11.2015