Tirsdag 12. november 2024
Heldigvis kunne fansen, som det fortsatt er mange av, møte opp og stå i kø for å se sine helter nok en gang på norsk jord. Og jeg skal ikke tråkke noen på tærne, men nå kan vi vel virkelig kalle Saga ekte norgesvenner? Og hvordan gikk det så med et skjelvende og skadeskutt lønneblad foran et fullstappet Rockefeller?
Saga har dessverre blitt rammet av sykdom den siste tiden, da både vokalist, Michael Sadler, og gitarist, Ian Crichton, har slitt med helsen. Førstnevnte ble rammet av kreft og har hatt komplikasjoner i etterkant av operasjonen, og det var lenge usikkert om han ville rekke turneen. Crichton står over hele turneen på grunn av helseutfordringer, noe som definitivt er et stort tap for både bandet og fansen. Men vi krysser fingrene for at han blir frisk og snart vil stå på scenen med Saga igjen.
Til tross for komplikasjoner etter kreftoperasjonen senest i slutten av oktober var Michael Sadler & Co. klare for å gi fansen en litt annerledes konsert med tanke på låter. Det var helt tydelig at settlista var nøye satt sammen med tanke på Sadler, og jeg er rimelig sikker på at mange blant fansen satte pris på å høre låter som vanligvis ikke har vært en del av settlista i de senere år. Men fansen fikk selvfølgelig også de største låtene som “The Pitchman”, “Humble Stance”, “On The Loose”, “Don’t Be Late” for å nevne noen. Morsomt også å få oppleve både “Tired World” og “The Sound Of Strangers” live, låter som vanligvis ikke befinner seg på settlista. Og det låt meget bra, selv om Sadler helt tydelig var preget av det han har gått igjennom. Han holdt seg til tider i bakgrunnen og var ikke like energisk som tidligere, hverken med stemmen eller sceneopptreden, men han leverte likevel klokkeklart og det står stor respekt av nivået han leverte på.
Saga har også måttet hente inn en forsterkning for selveste Ian Crichton, og det blir litt som å hoppe etter Wirkola, men jeg synes Dusty Chesterfield løste utfordringen utmerket, selv om savnet selvfølgelig var stort og merkbart. Michael Borkosky som er hanket inn for å traktere bassen på turneen gjorde også en strålende innsats. Men hva hadde vel Saga vært uten Jim Gilmour? Fingrene fløy over tangentene og han har definitivt mange år igjen på scenen. Trommeslager Mike Thorne har vært med en liten stund nå og gjorde også sakene sine bra, og trommesolo trenger ikke være dørgende kjedelig. Det beviste Mike Thorne.
Lyden var også ikke overraskende utmerket, med en ganske så perfekt lydmiks, men nå har jeg til gode å oppleve Saga med dårlig lyd. Saga er synonymt med vellyd både på plate og live. I mine ører var ikke kveldens konsert noe unntak til tross for at Sadler ikke var helt i hundre og Crichton manglet på scenen, og det skal resten av bandet virkelig ha all mulig honnør for, at de klarte å minimere “skaden”. Det virket som at gjengen storkoste seg opp på scenen i likhet med publikum. Og sistnevnte skal virkelig ha ros for tilstedeværelse og entusiasme. Til tross for en relativt høy snittalder var det virkelig topp stemning på Rockefeller denne sure tirsdagskvelden.
Alt i alt ble det en riktig så trivelig kveld med Saga til tross for et dårlig utgangspunkt, og selv om jeg har sett bandet bedre tidligere var det ingen som helst grunn til å føle seg skuffet etter kveldens opptreden. Selv om det bare var Sadler og Gilmour igjen fra den “originale” besetningen føltes det faktisk ikke ut som om det var First Price-utgaven av Saga vi fikk se og høre, og som jeg nevnte var det rett og slett litt uvirkelig at Sadler klarte å levere så bra som han gjorde. Så ja, jeg gleder meg allerede til neste gang de kommer og forhåpentligvis enda en gang før 50-års jubileet (som er om tre år!) og da med Sadler fullt restituert og ikke minst med selveste krumtappen Ian Crichton på plass. La oss håpe det aldri tar slutt med Saga. 4/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Per Ole Hagen (Takk, Per Ole!)