Den jevne mannen i gata og den gjennomsnittlige P4-lytter drar nok ikke kjensel på navnet Russ Ballard, men du skal være særdeles ignorant ovenfor musikk hvis du ikke kjenner til noen av de dusinvis av hitlåter han har skrevet i løpet av de siste fem tiårene. Ritchie Blackmore og Rainbow kan takke ham for sine to største radiohits, og karene i Kiss har gjort hele fem av låtene hans. Han har skrevet hits for begge ABBA-damene, lagd låter for Uriah Heep og Magnum, for Santana og Hot Chocolate, og for Night Ranger og Bad English. Vi fikk en jovial engelskmann på tråden fra karanteneheimen.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Sven Kramer
Egentlig skulle dette intervjuet ha funnet sted i Belgia før en klubbkonsert i Verviers i midten av mars, men sånn skulle det ikke gå. Og dermed fikk plutselig både artist og skribent massevis av tid til overs for å ta en lengre telefonsamtale i stedet.
– Hvem hadde trodd dette for bare et par uker siden, Russ? Turnéen din ble kansellert rett før den skulle starte. Hvordan går det med deg og med resten av England nå?
– Det var vel John Lennon som sa ’Life is what happens to you while you’re busy making other plans’. Det er ikke stort annet man kan gjøre nå enn å holde seg hjemme og heller prøve å være produktiv innenfor husets fire vegger. Pr i dag (20.mars) er det vanskelig å spå hvordan ting kommer til å utvikle seg, men det virker som om vi ligger rundt en måned bak Italia, og det er jo skremmende. Vi får håpe at myndighetene klarer å ta grep så ikke det samme skjer her. Jeg bor ganske landlig til, med en stor skog rett ved siden av her, så jeg har akkurat vært ute på en løpetur og akter å holde meg aktiv i ukene fremover.
– Du og jeg skulle ha møttes i Belgia forrige helg – jeg hadde flybilletter og hotell i boks, og et par dager før kom meldingen om at hele turnéen var utsatt til høsten. Hvordan opplevde du det?
– Det var utrolig surt, den siste uka før turnéen skulle starte hadde vi hatt intensive øvinger med bandet, og det låt virkelig knallbra. Vi var akkurat ferdige med generalprøven og vi satt rundt kjøkkenbordet mitt og hadde åpnet en flaske vin da jeg fikk en telefon fra agenten min, som fortalte at grunnet situasjonen ble vi nødt til å utsette hele turnéen til desember. (Og den har senere blitt kansellert.) Utrolig kjedelig. Men hva kan man gjøre?
– For alle artister er jo dette katastrofe, med brå stopp i hovedinntekten som jo er konserter i disse dager, siden så få kjøper musikk. Men jeg antar at for din del er kanskje ikke det så farlig som for andre artister – du har tross alt en haug med låter som fortsatt spilles hyppig på radiostasjoner verden over. Du trenger vel strengt tatt ikke spille på små klubber i Belgia for å brødfø familien?
– Nei, jeg er kanskje heldig sånn sett, jeg har en buffer der. Men jeg begynte i denne bransjen for å spille i band og for å kunne turnere. Ikke for å skrive låter, hovedsakelig. Jeg spilte piano og jeg spilte gitar, og jeg ville som gutter flest spille i rockeband! Og de elleve første årene av mitt profesjonelle liv som musiker gjorde jeg ikke annet enn å turnere og spille konserter! Jeg skrev jo gradvis flere og flere låter, men jeg vurderte ikke å gjøre det til en karriere før min sønn, og så min datter, ble født. Jeg syntes ikke noe om å være borte fra de i lengre tid.
– Var det derfor du ikke gjorde så mange konserter eller turnéer som soloartist?
– Ja, men jeg har alltid savnet det! Med en gang jeg sluttet i Argent (i 1974), satte jeg sammen et nytt band som jeg skulle turnere med som soloartist. Vi dro til USA og turnerte der i tre uker, og det var en fantastisk tid! Men jeg har jo gjort turnéer senere også, blant annet med Roger Daltrey (fra The Who) i 1985.
– Og der var du gitarist i bandet hans? Dere hadde kjent hverandre lenge?
– Ja, jeg spilte gitar på de to første soloskivene hans, og produserte og skrev en låt til den andre.
– Dette var på 70-tallet?
– Ja, de to kom i ’73 og ’75. Ti år senere skrev jeg en låt til hans ”Under A Raging Moon”-skive, som jeg også spilte gitar på, og da han skulle sette sammen et turnéband, tilbød han meg jobben. Vi gjorde tre uker langs østkysten av USA, og Roger spurte meg når jeg sist spilte – ’Elleve år siden’ svarte jeg. Han var himmelfallen. Men det var fordi jeg savnet barna. Heldigvis kan jeg likevel leve av musikk selv om jeg jobber hjemmefra med å skrive låter.
– Har du et fast liveband, eller setter du sammen et nytt ensemble hver gang du blir sugen på å stå på scenen igjen?
– En av mine eldste venner, Bob Henrit, er med i bandet mitt, vi har hengt sammen siden vi var 12-13 år gamle og syklet rundt i nabolaget! Vi startet vårt første band sammen, The Day Breakers, da jeg var 16 år gammel, og et par år senere fikk vi vår første #1 her i Storbritannia da vi ble med i et band som et Unit 4+2. De het opprinnelig Unit 4, så jeg og Bob ble +2! Deretter startet vi Argent i 1969, og spilte sammen inntil jeg forlot bandet for å bli soloartist i 1974. Etterpå spilte han med The Kinks i 18 år, og nå skulle vi altså ha gjort denne turnéen sammen. Så joda, jeg har jo gjort noen konserter og kortere turnéer hver gang jeg har lagd en skive, men det har stort sett vært i Storbritannia, i Tyskland og i Nederland og Belgia.
– Eneste gangen jeg har sett deg på en scene, var med det gjenforente Argent på High Voltage-festivalen i London for ti år siden.
– Herregud, er det ti år siden?!
– Jepp. 2010. Men jeg har alltid hatt lyst til å se deg gjøre låter fra soloskivene dine. Spesielt den selvtitulerte fra 1984 står ekstremt høyt i kurs hos meg.
– Takk takk, ja, jeg vet det er mange som liker den. Bob sa til meg etter en øving for noen uker siden at selv om han hadde vært i mange store band, så hadde han aldri spilt en konsert med så mange fantastiske låter som det vi skulle gjøre. Det varmet!
– Ditt varemerke har jo i alle år vært de mørke
solbrillene som du aldri viser deg uten – men jeg har skjønt at det er ikke
bare for å se kul ut?
– Nei, det stemmer. Jeg er blind på det ene øyet. Jeg ble truffet i øyet av en
stein fra en sprettert da jeg var 11-12 år gammel. Jeg gjennomgikk flere
operasjoner, men legene klarte ikke å redde det. Før ulykken var jeg en aktiv
guttunge med store ambisjoner innen idrett, og med drømmer om å bli proff
fotballspiller, men etterpå sluttet jeg med all sport. Både fordi det er
vanskelig å beregne avstand til ballen med kun ett øye, men også fordi jeg var
redd for å skade det andre øyet og bli totalt blind. Dermed ble jeg ganske
innadvendt, holdt meg mye hjemme alene, og begynte i stedet å lære meg å spille
gitar.
– Du ga ut en ny skive, ”It’s Good To Be Here”, i februar. Hvor mange låter hadde dere øvd inn fra den?
– Tre – og det får holde i første omgang. Du vet hvordan det er, man kan ikke spille for mye nytt, folk kjøper billetter for å høre låter de kjenner. Heldigvis har jeg ganske mange kjente låter, og i løpet av konserten gjør jeg endel låter som jeg har skrevet, men som har vært hits for andre artister.
– Luksusproblem!
– Ja, det kan du si! Men jeg liker å spille de gamle låtene også, jeg har ikke spilt konserter så ofte at jeg har rukket å bli møkka lei de!
– På den nye skiva har du gjort låter som ”Since You Been Gone” og ”New York Groove”. Var det å spille de inn på nytt en måte å ta låtene tilbake på, siden mange tror at det er originale låter som Rainbow og Ace Frehley har skrevet?
– Jeg har jo skrevet hundrevis av låter, og de to du nevner ble plusset på skiva på tampen som bonuslåter. Men det var publishing-selskapet som foreslo at jeg skulle ta noen av mine mest kjente låter og gjøre nye versjoner av de. Og skulle jeg gjøre en låt som ”Since You Been Gone”, måtte det være på en annen måte en folk er vant til å høre den gjennom Rainbow eller Brian May. Jeg spilte den jo først inn selv, i 1975. Et par år senere fikk Head East en hit med den i USA, før Rainbow slapp sin versjon i 1979. Så jeg tok den i stedet helt ned, med strykere og cello, uten trommer. Det ble som en helt ny låt.
– Hva var din reaksjon første gang du hørte Rainbows versjon av ”Since You Been Gone”?
– Jeg var hjemme i hagen da den kom på radio, og jeg tenkte bare ’Ah! Det var slik jeg burde ha gjort den i utgangspunktet!’. De gjorde den helt riktig. Min versjon var basert på piano, mye mer laidback og mykere, jeg var dum nok til å prøve og gjøre den radiovennlig. Og det må man aldri gjøre, man må gjøre det som føles rett for låta.
– Hva med Rainbows andre store hit, ”I Surrender”, den har du såvidt jeg vet aldri spilt inn selv. Ble den skrevet spesielt for Rainbow?
– Nei, jeg har nesten aldri skrevet låter med tanke på den eller den artisten. Jeg skrev ”You Can Do Magic” for America, og jeg skrev ”New York Groove” for Hello, men det er unntakene. Ellers handler låtene om mitt eget liv, eller om noe som inspirerer meg. ”I Surrender” var en av to demo-låter som mitt publishing-selskap sendte til Rainbows management etter at ”Since You Been Gone” hadde blitt en hit. Den andre het ”Madeleine”, men Ritchie Blackmore var ikke interessert i å gjøre en låt med et pikenavn i tittelen, så dermed ble det ”I Surrender” som ble valgt!
– Hva kan du si om ”New York Groove”?
– Den ble egentlig bare slengt sammen, for å være ærlig. Jeg la på noen håndklapp, og likte den stemningen det skapte. Originalen min var også ganske forskjellig fra den versjonen som Ace Frehley gjorde kjent på sin første soloskive. Jeg skrev den for et band som het Hello, og som fikk en hit med den tre år før Ace. Da var den litt mer bluesaktig, litt Bo Diddley. På min nye versjon har jeg på slutten fusjonert den med en annen låt som heter ”New York Memories” – jeg prøvde skape et inntrykk av at du rusler i New Yorks gater og passerer en kirke hvor du hører gospelsangen strømme ut! ”New York Groove” er den av mine låter som blir mest brukt i alle mulige sammenhenger, og som jeg dermed har tjent mest på, men det er sikkert fordi den har ’New York’ i tittelen.
– En annen av dine låter som ble spesielt populær her i Skandinavia, er ”I Know There’s Something Going On”, med Frida (Annifrid Lyngstad fra ABBA) – og attpåtil produsert av Phil Collins som også spiller trommer og korer. Hva er historien bak den låta?
– Den skrev jeg for meg selv, og spilte inn en demoversjon av den hjemme. Rundt 1980 tror jeg. Da hadde jeg akkurat fått en ny synth-computer som du kunne programmere inn disse nye og spennende trommelydene på, med masse reverb og få et helt nytt og – på den tiden – hypermoderne lydbilde.
– Nesten alt av de første synthene høres i dag håpløst utdatert og 80-talls ut, mens de klassiske Hammond-orglene som ble brukt i rocken på 60- og 70-tallet er stadig like klassiske og tidløse.
– Det har du helt rett i! Men den låta skrev seg selv med at jeg først fant en trommerytme, la på masse reverb, og så kom gitarriffet over det. Jeg tror ikke jeg brukte mer enn 15 minutter på å spille inn hele grunnsporet, med alle akkordene, og gjorde den ferdig neste dag med å skrive inn tekst og synge inn vokalmelodien på demoen. På den tida var jeg under kontrakt med å spille inn tyve låter pr år til et publishingselskap, som deretter solgte låtene videre til egnede artister. Så jeg lagde gjerne 2-3 låter i slengen, spilte de inn på 24-spors opptak og sendte de inn. Deretter hadde jeg ofte ikke noe mer med låta å gjøre før noen andre ga den ut, og jeg fikk jevnlig tilsendt sjekker ut i fra salgstall og antall spillinger på radio.
– Men”I Know There’s Something Going On” må da likevel ha vært spesiell for deg med tanke på at den i praksis er en duett mellom vokalistene fra to av verdens største band noensinne – ABBA og Genesis.
– Ja, det er sant. Og da jeg fikk høre den, slo det meg at jeg burde ha gjort mer for Frida, vi burde ha lagd en hel skive sammen. Og det at Phil er med på den, er jo kult. Jeg er veldig fornøyd med at de begge to så hvordan den skulle gjøres for at den skulle forbli rocka.
– Siden Norway Rock Magazine faktisk er nettopp et Rock Magazine, så må jeg nesten spørre deg litt om Kiss-forbindelsen din. Stemmer det at Kiss var forband til Argent i tidlige år?
– Ja, det er riktig. Argent hadde en Topp 10-hit på begge sider av Atlanteren med ”Hold Your Head Up”, og da vi turnerte der var første gang jeg så Kiss, dette må ha vært i 1973. Vi pleide å spille på Academy Of Music i New York, gjerne med et par tre andre band som The Moody Blues. Jeg husker at vi ankom lokalet, og da var det allerede et annet band som holdt på å rigge opp og sjekke lyd. Jeg hadde aldri hørt om Kiss, men så at de hadde et svært trommepodium som kunne heves og senkes og snurre rundt, og de hadde en diger logo av ”KISS” med lyspærer bak slagverket. Dette kan bli interessant, husker jeg at jeg tenkte – på det tidspunktet hadde de ikke på seg kostymene eller sminken, men jeg så de i garderobene like før de skulle gå på, to meter høye med fantastiske drakter og plattformsko og full pakke. Jeg nikket til de og sa hei og lykke til, men jeg snakket egentlig aldri med noen av dem, ikke Ace Frehley engang. Men de virket som hyggelige karer!
– Men ble du venn med de senere? Totalt har de vel spilt inn 4-5 av låtene dine, enten som Kiss eller individuelt?
– Nei, jeg har faktisk aldri snakket med noen av de! De lagde en cover av Argents ”God Gave Rock’n’Roll To You”, endret litt på teksten og slang på et ”…II”. Men det var en meget bra versjon, de så den låta på en bedre måte enn det vi gjorde. Jeg syntes alltid at vår versjon gikk for sakte, det rettet de opp.
– Den låta var vel en slags redningsplanke for Kiss, som var i en karrieremessig bølgedal da, i 1991.
– Mulig det. Jeg vet at Gene Simmons uttalte noe som at ”Vi var forband for Argent i gamle dager, nå gir vi noe tilbake til dem.”
– Og så er den historisk i Kiss-sammenheng med at det var den aller siste låta som Eric Carr bidro på før han døde.
– Ja riktig! Deres versjon var opprinnelig på soundtracket til ”Bill & Ted’s Bogus Journey”, og nå er det snakk om å lage en tredje Bill & Ted-film, så mulig at den låta blir aktuell igjen!
– Vi har allerede snakket litt om ”New York Groove” som Ace Frehley covret på sin første soloskive i 1978, men han gjorde også en av dine på sin neste skive, ”Frehley’s Comet” i 1987.
– Ja, stemmer, han gjorde ”In The Night”, men endret tittelen til ”Into The Night”. Og Peter Criss har også spilt inn to av mine låter til sine soloskiver.
– Som oftest skriver du låter alene, for deg selv, men ved et par anledninger har du også samarbeidet med artister.
– Ja, jeg foretrekker egentlig å skrive alene, for å være ærlig, men det har stadig kommet tilbud om å jobbe med den og den. Jeg dro til USA for å jobbe med Ozzy Osbourne engang, men det ble ikke noe fruktbart samarbeid, og jeg har skrevet sammen med John Waite – han er en strålende vokalist som det er stas vil spille inn mine låter.
– Det var de låtene som havnet på den andre Bad English-skiva? (”So This Is Eden” og ”Rebel Say A Prayer”)
– Stemmer, jeg fløy til Los Angeles for å jobbe med John og Jonathan Cain like etter at jeg hadde signert for Virgin – og litt av gulrota med det var at de hadde et flyselskap i tillegg til et plateselskap, så da kunne jeg fly til USA på første klasse – det hjelper på, haha! Det er mye mer kjedelig å reise alene enn sammen med et band. Og jeg savnet ungene mine hele tiden. Jeg husker en gang da jeg var i LA og bodde på the Sunset Marquis, og jeg hadde frokost med en skribent fra Kerrang!, Brian. Og han tittet over skuldra mi og nevnte at like bak meg satt Michael Bolton og spiste frokost sammen med Gene Simmons. Da hadde jeg akkurat sett Michael Bolton fremføre ”How Am I Supposed To Live Without You” på Johnny Carson Show, så han var massiv på den tida. I det de passerer bordet vår, stopper de, og Michael Bolton spør meg ”Unnskyld, er ikke du Russ Ballard?” Jeg sa det stemmer, og han lurte på om jeg noen gang skrev låter sammen med noen. ”Joda, jeg er her i LA fordi jeg akkurat har skrevet et par låter med Bad English.” Han lyste opp og spurte om jeg kunne tenke meg å skrive med ham, og jeg svarte at joda, klart det. Han sa at det var ingen engelskmann han heller ville jobbe med, og ba om romnummeret mitt før de gikk videre – Gene Simmons sa ikke noe, så jeg har fortsatt ikke snakket med ham! Senere den dagen ringte Bolton meg og lurte på når vi skulle treffes og når jeg skulle hjem. ”Tirsdag”, sa jeg, og dette var en søndag. Så dermed fikk vi aldri tid, jeg ville bare hjem til barna mine, jeg savnet de så mye at jeg ga dermed opp muligheten til å skrive sammen med det som var en av verdens mest populære artister på det tidspunktet. Men det er som nevnt hovedgrunnen til at jeg ikke har turnert så mye. Jeg vil ikke være for mye hjemmefra og vekk fra barna mine.
– Hvis jeg skal tippe, så er det Graham Bonnet som har spilt inn flest av dine låter. Han har neppe gjort en eneste konsert de siste 40 år uten å spille minst én Russ-låt.
– Haha! Ja, ”Since You Been Gone” kommer han ikke unna. Og han har spilt inn ”Liar” og ”S.O.S.” og ”Living In Suspicion” og en som heter ”The Mirror Lies”. Han pleier å ringe meg og be meg skrive en låt for ham. En gang spurte jeg ham om hva slags låt han ønsket seg, og han svarte ”Noe progressivt!” Og jeg ble litt paff og spurte ”Hvordan da, progressivt?” Han ville ha noe a la Queen, sa han. Så da fikk han ”The Mirror Lies”, som har masse akkordskifter og taktskifter. Graham er en kjær venn med en fantastisk stemme. Jeg har kjent ham i rundt 40 år, men vi møttes vel egentlig ikke før etter at han hadde sluttet i Rainbow. Han lagde en soloskive med Cozy Powell på trommer, og jeg var i studio med de og hjalp litt til – de spilte inn min ”S.O.S.”, og Graham spurte om jeg hadde forslag til andre låter han kunne gjøre, og jeg foreslo den gamle The Ronettes-låta, ”Be My Baby”. Og den spilte de inn.
– Du nevnte progressiv rock – og ingen kan anklage deg for å holde deg til en stil. Du har lagd alt fra hard rock med Rainbow til funky soul med Hot Chocolate og pop for Agnetha Fältskog – men du har også spilt inn en klassisk progrock-skive med Argent – ”Nexus” fra 1974.
– Haha, ja, riktig, jeg synes det er viktig å ikke repetere seg selv. ”Nexus” ja…haha, nå har du satt meg i gang! Jeg var jo mer vant å skrive låter på 3-4 minutter med et refreng, mens Rod (Argent) var mye inne i den psykedeliske progrocken, så det var ikke en ideell kombo. Jeg kunne gjerne gjøre det, men det var ganske utilgjengelig musikk for folk flest. Selv om noe av det var meget bra, var mye annet for fjernt, for langt ute. Vanligvis liker publikum de låtene som de kan identifisere seg med, selv om det finnes unntak. Noen liker kløktig instrumentering og virtuositet, men jeg var alltid mer inne i to vers og refreng! Proggen var mer Rods greie, og jeg sluttet jo i Argent samme år. Jeg er over 70 nå, men det er fortsatt mye jeg ønsker å gjøre i min karriere. Jeg kunne tenke meg å lage et piano-album, jeg kunne tenke meg lage en progressiv skive og en heavyrock-skive. Jeg kunne lagd en blues-skive!
– Man kan pensjonere seg i andre yrkesgrener, men ekte musikere legger aldri opp.
– Nei, nettopp! Man lager og spiller ikke musikk utelukkende for å tjene penger! Livet er en lekeplass, og når du finner noe som du brenner lidenskapelig for, noe som du gleder deg til å gjøre hver dag, så er det bare å omfavne det. Jeg kjeder meg så og si aldri – for det er alltid en gitar eller et piano i nærheten!
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020