Plutselig får man en drømmeforespørsel om å intervjue selveste Alex Lifeson fra Rush ansikt til ansikt i anledning den nye liveskiva/DVDen «Clockwork Angels Tour». Problemet er bare at det må skje i London. I neste uke. På en hverdag. Hva gjør man da? Man ringer en engelsk kompis, som også er musiker, skribent og hardcore Rush-fan, og ber ham stikke og ta en kopp kaffe med helten.
Tekst: Rich Harding
Blekksprut: Geir Amundsen
Foto: Andrew MacNaughtan og Richard Sibbald
– Rush har akkurat kommet med sin nye doble liveskive «Clockwork Angels Tour» (som anmeldes her!), hvor dere for første gang har blitt akkompagnert av musikere utenom deg selv, trommis Neil Peart og bassist/vokalist Geddy Lee. Et nimanns orkester med strykere var med på hele turneen. Hvordan opplevde dere det?
– Det var utrolig positivt å ha de med oss.
– Var det litt nervepirrende for dere også, å måtte forholde seg til andre musikere enn kun de to andre i bandet?
– På ingen måte! Vi hadde faktisk i årevis snakket om at det ville vært kult å ha med strykere som kunne bidra på noen låter. Og på «Clockwork Angels» har over halvparten av låtene et strykearrangement. Så når vi bestemte oss for å gjøre det på denne turneen, så lagde vi strykearrangementer for de resterende låtene på skiva også, pluss de andre eldre låtene som vi hadde satt på setlista for denne turneen. Vanligvis når man inkluderer strykere for en konsert, så hyrer man inn et lokalt ensemble, som spiller mens de stirrer på notearkene, og deretter pakker sammen og drar hjem. Men vi ville ha en kontinuitet i det vi gjorde, og det var mer logisk å ha med de samme musikerne på hele turneen. David (Campbell, dirigent) forstår virkelig vår musikk og hva vi forsøker å oppnå musikalsk, så det fungerte helt utmerket. Vi øvde med disse musikerne hjemme i Toronto i et par uker før vi startet turneen.
– Og det fungerte umiddelbart?
– Vi brukte nok en uke på å finne den rette balansen mellom band og orkester, disse musikerne er ikke akkurat vant til å spille til et rockeband på fullt volum på scenen! Så hadde vi fem dagers øving med full sceneproduksjon, og deretter var de klare som egg. Strykerne ble fort en viktig del av showet, de var superentusiastiske, de ble gode venner av oss og de er fantastiske musikere, hver og en av dem. Det var en fryd å ha de med oss, og det var gøy å se at de spilte på seg mer og mer selvtillit og slappet mer og mer av og koste seg for hver kveld som gikk.
– Men de spilte ikke på samtlige låter på konsertene?
– Nei, de kom inn på andre sett. Første sett var ti låter fra hele vår karriere, mens andre sett var «Clockwork Angels» hvor de spilte på alt, pluss de siste fire låtene og ekstranumrene, låter som «Manhattan Project» og «YYZ»…
– «YYZ» med strykere må ha vært interessant! Jeg har ikke fått høre skiva enda.
– Det ble knallbra! De ga oss en ekstra dimensjon, og siden det er grenser for hvor mye lyd tre mann klarer å lage, var det ekstra kult å ha ekte musikere med oss til å gjenskape disse låtene, fremfor å bare trykke på en pedal.
– Ja, dere var alltid i stand til å gjenskape låtene deres på scenen, ihvertfall frem til midten av 80-tallet eller så…?
– Ja, etterhvert som teknologien ble mer avansert, så var det mye lettere å bruke samplinger på deler av låter som vi hadde spilt inn i studio, men som vi ellers ikke ville hatt mulighet til å fremføre på konserter. Vi hadde det ikke på tape, men vi trigget enkelte lyder manuelt med fotpedaler. Nå kunne vi faktisk få det fremført av ekte musikere.
– Ja, det er utrolig å se på hvor travle dere er på DVDer som «A Show Of Hands» fra 1989. Man ser Geddy synger, han spiller bass, han spiller keyboards og trykker på fotpedaler…
– Ja, det er ganske hektisk på scenen, og det er det slitsomme med konsertene våre. Jeg tror ikke vi har en eneste låt hvor vi bare kan spille instrumentene våre, det er alltid en trigger som må utløses på riktig sted. På slutten av konsertene er vi utslitt mentalt, om ikke fysisk, selv om vi nå har bikka 60.
– Du ser ikke ut som en dag over 59!
– Evig 59-åring…
– Men nå er det lenge siden dere har hatt med dere et forband på turne, ikke sant?
– Ja, det tror jeg er minst 15-16 år siden.
– Jeg husker jeg så dere på «Roll The Bones»-turneen i 1992, da hadde dere Primus, på høyden, som support.
– Ja, de var med oss en periode, og så tok vi med oss Eric Johnson, tror jeg… det er så lenge siden at jeg husker ikke lenger!
– Dere kuttet forband for å kunne spille lengre sett selv, stemmer det?
– Ja, vi har så utrolig mye material å ta av nå. Så å gi fra seg en times spilletid for å gi plass til et forband ble litt dumt. Og det har alltid vært ganske kjipt å være support for oss, for Rushfansen er temmelig fanatiske. Det at vi dropper forband og istedet spiller ekstra lange konserter er den beste løsningen for publikum. Den eneste ulempen er at vi da ikke kan tilby unge lovende band en mulighet for å spille for et stort publikum.
– Jeg snakket nettopp med Fish, som sammen med Marillion var support for dere på en turne i 1984…
– Ja, det var en artig turne!
– Men de hadde visst også hatt problemer med Rush-fansen, som ikke hadde gitt dem en sjanse, bare skreket på Rush.
– Ja, der ser du, Marillion er knallbra, men slike ting er en av grunnene til at vi droppet forband. Jeg husker at en tulling av en arrangør hadde satt opp Blondie som support for oss på en konsert i Philadelphia rundt 1980. Og Philadelphia har kanskje USAs tøffeste publikum, takk Gud for at de var der for å høre på Rush! Men Blondie fikk det fælt, publikum pælmet glass på dem, skreik ukvemsord til dem og ba de pelle seg av scenen for å gjøre plass til Rush. De spilte kanskje 20 minutter, så måtte de bare gi seg.
– Dere har også for vane å ta en pause halvveis i konsertene deres.
– Ja, og det er både for vår egen del og for publikum sin skyld. Det blir litt mye å kjøre tre timer på rappen, alle har behov for å gå på do, ta en sigarett, gå i baren… Ofte begynner publikums oppmerksomhet å dabbe litt av etter ca 80 minutter, så da er det like greit å ta en 20 minutters pause og fyre seg opp til andre del. Geddys stemme har godt av en pause underveis, og Neil har en veldig fysisk krevende jobb. Så det er i alles interesse å dele det opp for at ikke kvaliteten skal dale underveis.
– Dere legger også stor vekt på å få et optimalt lydbilde på konsertene.– Ja, selv om det er noe vi ikke kan ha full kontroll over. I nord-Amerika har det blitt veldig mye bedre de siste 10-20 årene, siden mange av hallene nå er bygget med tanke på konserter, og ikke bare på idrett. Nå tar man faktisk hensyn til akustikken når man bygger arenaer, mens det tidligere bare var viktig å gjøre det høylydt – fordi det bidro til stemningen på hockeykamper. Men det var ikke bra for lyden på konserter.
– Jeg gleder meg til å se den nye DVDen! Dere spiller en del obskure låter her, spesielt på Disk 1. Når spilte dere f.eks. sist gang en låt som «Territories»?
– Den tror jeg ikke vi har spilt siden «Hold Your Fire»-turneen i 1988! Og så var det utrolig kult å dra frem en låt som «Grand Designs» igjen, den har vi ikke rørt siden «Grace Under Pressure»-turneen i 1986. Så du skal ha fulgt oss lenge for å ha sett oss gjøre noen av disse før! Og «Middletown Dreams», vi vekslet litt mellom den og «The Body Electric» på setlista på denne turneen, og ingen av de har vi spilt siden midten av 80-tallet. Det var en fryd å spille alle disse gamle låtene, men på denne turneen var det først og fremst fokus på «Clockwork Angels» mer enn noe annet.
– Ja, man er vel alltids mest ivrig på å spille sitt nye materiale?
– Ja, den har fått en strålende mottagelse av fansen, og her hadde vi et gjennomgående tema som vi kunne utbrodere med det visuelle showet. Det foregår masse bak oss – noe jeg enda ikke har sett! Jeg har vært tilstede på hver eneste Rush-konsert gjennom tidene, men har aldri fått sett hvordan det ser ut fra salen, haha!
– Pleier du aldri å sette deg ned å se på noen av konsert-DVDene deres? Eller høre på de gamle skivene?
– Hmmm nei, det er litt vanskelig, vi har jobbet så intenst med den musikken i flere måneder, med hver eneste lyd du kan høre, så det er nødvendig å skape litt distanse mellom deg selv og det du har skapt. Når du først har levert tapen til plateselskapet og skiva er utgitt, så får du ikke gjort noe mer med den – og jeg er ekstremt kritisk til vårt eget arbeide. Når vi avslutter arbeidet med en skive så er jeg superfornøyd – ellers hadde vi ikke gitt den ut – men tre måneder senere så er det så mange ting jeg heller ville gjort annerledes. Derfor er det nesten mer irriterende enn tilfredsstillende å høre på våre gamle skiver. Man må bare akseptere at dette var det beste vi kunne prestere der og da.
– Apropos det, så har dere akkurat gitt ut «Vapor Trails» fra 2002 på nytt igjen – med ny mix. (Anmeldelse her!)
– Ja. Den skiva var så dårlig mastret i utgangspunktet. Vi brukte 15 måneder på å lage «Vapor Trails», og dette var rett i kjølvannet av en forferdelig periode i Neils liv (hvor både hans kone og datter døde i løpet av få måneder) og vi hadde ikke gjort noe på tre år. Den var derfor veldig viktig for oss, vi virkelig brant for å gjøre den så bra som mulig.
– Var dere involvert i mastringen av skiva den gang i 2002?
– Nei, ikke meg. Vi brukte tolv måneder på å spille den inn, og så tre og en halv måned på å mikse den. Geddy dro til New York for å ha et oppsyn med mastringa sammen med lydtekniker David Leonard, men på det stadiet er man så svett i øra og du har stirret deg blind på ditt eget verk, man klarer ikke lenger være objektiv, så man må bare stole på at teknikeren vet hva han gjør. Den gang skulle det være høyt lydnivå for å høres på radio, det skulle være masse distortion.
– Men det gikk på bekostning av dynamikken.
– Ja, og det har plaget oss i mange år. Vi har snakket om å ta for oss «Vapor Trails» på nytt og gi den en full sonisk overhaling.
– Ja, for det er ikke bare ny mastering på «VT Remixed»?
– Nei, vi fikk mikset skiva på nytt også, av flere forskjellige produsenter, men vi falt for David Bottrills mix. Han hadde en intiutiv forståelse for hva som bodde i låtene, ikke bare musikalsk men også lyrisk, og har tatt hensyn til det uten at vi har påvirket ham – han fikk helt frie hender. For hver låt han sendte oss i ny mix, jo mer gledet jeg meg til å høre neste. En låt som «Ceiling Unlimited» hadde opprinnelig en gitarsolo, men i mikseprosessen bestemte vi oss for å ikke inkludere den. Og jeg har et litt ambivalent forhold til det – jeg vil selvsagt prioritere låta og ikke sette meg selv foran.
– Musikalsk var også «Vapor Trails» noe av det hardeste og tyngste dere hadde lagd. Man hørte jo hvor det bar på «Counterparts» og «Test For Echo», men nå ble det mer aggressivt enn dere hadde vært siden 70-tallet – om noensinne. Skulle lydbildet reflektere dette?
– Tja. Vi brukte masse tid på mixinga, og jeg tror fortsatt at det eneste problemet med skiva var mastringa. Lydbildet ble altfor komprimert. Og siden vi skulle mastre den på nytt, tenkte vi ‘Hei, hvorfor ikke mikse den på nytt også, mens vi er i gang, og se hva som skjer?‘ Og nå er det en fryd å høre på skiva, man kan høre alle instrumentene tydelig og nyte lytteropplevelsen og alle følelsene.
– Jeg har skjønt at Neil var ikke involvert i denne prosessen?
– Nei, han syntes det ville blitt for smertefullt å gå tilbake til den perioden av livet, så han trakk seg ut og overlot alt ansvar til meg og Geddy, og det hadde vi selvsagt full forståelse for. En trauma som det han opplevde, kommer man aldri over, noensinne.
– Jeg har vært fan hele mitt liv, og selv om jeg aldri har møtt Neil, føler jeg at jeg kjenner ham gjennom tekstene han skriver. Og jeg følte med ham i denne perioden.
– Ja, han får ut mye i tekstene sine.
– Kjører han fortsatt motorsykkel på egen hånd mellom konsertene deres?
– Ja, han trives med det og har gjort det på gudene vet hvor mange turneer nå. Han kjører vanligvis noe sånt som mellom 65.000 og 80.000 kilometer per turne. Han fikk sendt over motorsyklene sine til Europa da vi turnerte her i mai-juni, og han gjorde det samme da vi turnerte i Sør-Amerika, noe vi andre anså som komplett galskap. Vi prøvde å overtale ham til å droppe det, men det ville han ikke høre på. Han finner fred og ro på disse kjøreturene, så det er viktig for ham.
– Og han kjører helt alene?
– En fra crewet vårt kjører ofte sammen med ham, andre ganger kommer venner av ham og henger seg med på noen etapper. John Wesley fra Porcupine Tree pleier å kjøre med ham i noen dager hvis vi er i sørøstlige USA.
– Stemmer, du spilte en gitarsolo på «Fear Of A Blank Planet» med Porcupine Tree, ikke sant?
– Ja, og jeg spiller også på Wesleys soloskive.
– Åh, når kommer den?
– Vet ikke, han har akkurat gjort den ferdig, for et par uker siden, jeg vet ikke om han har noe platekontrakt. (Skiva heter «Disconnect» og kom på InsideOut 31.mars 2014!)
– Har du noe annet på gang i tiden fremover?– Nei, vi ble enige om at når vi var ferdige med turneen for «Clockwork Angels», så skulle vi ta oss en lengre ferie og ikke tenke på bandet i det hele tatt. Vi jobber så intenst i perioder at det å slappe av noen måneder har vi fortjent, føler vi. Men det tar vel ikke lang tid før Geddy har masse ideer og vil møtes for å jobbe med nye låter.
– Og så har dere vel 40-årsjubileum i 2014.
– Det blir 40 år siden Neil ble med i bandet ja, men vi har faktisk holdt på i 46 år.
– Jojo, men 40 år siden debutskiva.
– Ja, det stemmer nok! Men for å være ærlig, for tiden nyter vi bare arbeidsledigheten, vi reiser på ferie og pleier familiene våre. Men som du ser, her er jeg i London på noe som skulle være en kort ferie i forbindelse med Classic Rock Awards i kveld, og likevel sitter jeg her og prater med deg om Rush!
– Så hva gjør du når du skal slappe av?
– Jeg og fruen elsker å reise bort på ferier, og jeg har to barnebarn som jeg forguder og vil tilbringe mest mulig tid med. Jeg gikk glipp av mye av oppveksten til mine to sønner på grunn av turnevirksomheten vår, og jeg vil ikke gjøre samme feilen med barnebarna, som jeg har et herlig forhold til. Jeg er sammen med de et par dager i uken, til foreldrenes store lettelse. Ellers spiller jeg endel golf med kompiser, og jeg driver og maler litt.
– Så 2014 blir et rolig år?
– Ja, vår manager har planer om at vi skal komme med ny skive i løpet av 2015, så jeg og Geddy begynner nok å pusle med nye låter på nyåret. Jeg skal faktisk møte ham i morgen, han er i Italia nå med noen venner, men kommer til London og da skal vi ut og feire 60-årsdagen vår – igjen! Så flyr vi hjem til Canada sammen og roer ned til jula. Jeg og Geddy har bodd ti minutter fra hverandre hele vårt liv, så med en gang en av oss er sugen på å spille eller har en ide vi vil jobbe med, så løper vi ned døra hos hverandre. Det blir mye kaffe ved kjøkkenbordet hans!
– Når dere skriver låtene, er det da du og Geddy som lager musikken, og så supplerer Neil med tekstene etterpå?
– Nja, vi kan kanskje ha en idé eller et riff, men vi jammer og leker oss frem. Vi tar opp alt vi gjør. Neil har alltid noen tekster på lur, ofte skriver han de uten å ha noe musikk de skal tilpasses. Så ser vi heller hvilke tekster som passer til de ulike låtene – det hender svært sjelden at vi skriver en låt inspirert av en tekst. Geddy og Neil jobber deretter sammen med å tilpasse tekstene til vokalens melodilinje. Neil er alltid åpen for å skrive om teksten for at det skal passe, han har en tendens til å bruke altfor mange ord, og han skjønner jo at teksten skal synges, og da må den flyte.
– Du har ingen planer om en ny «Victor»-skive da? (Alex’ første soloskive, under navnet «Victor», kom i 1996.)
– Det skulle jeg gjerne gjort, jeg har mange timers opptak med musikk som jeg har gjort på egenhånd.
– Og der har du den totale frihet til å gjøre hva enn du lyster?
– Ja, det var hele grunnen til at jeg gjorde den skiva, jeg ville utfordre meg selv musikalsk. Vi hadde pause med Rush, og jeg ville se om jeg kunne gjøre alt selv – skrive låtene, spille de inn, produsere og mikse, jeg ville gjøre noe vokal selv…alt! Og det var atskillig mer jobb enn jeg hadde trodd. Men utrolig tilfredsstilende for meg selv, og jeg brydde meg overhodet ikke om hva andre folk måtte mene om sluttresultatet. Så ja, jeg ville nok vurdere å gjenta den prosessen om jeg skulle begynne å kjede meg. Og jeg har jo som sagt mye materiale å jobbe med allerede. Nå har jeg gjort det èn gang, da blir det mye enklere neste gang. Vet du hva? Jeg tror jaggu jeg må gjøre noe med det!
Opprinnelig publisert i Norway Rock Magazine #1/2014