Da Black Sabbath omsider fant det gagnløst å framholde med Ozzy Osbourne bak mikrofonen, var det ikke mange som levnet dem særlig håp. 70-tallet var snart forbi, og overgangen til det nye decenniet skulle bli tøff for mange fordums superstjerner. Historien har dog vist at så lenge Tony Iommi legger føringene, gjerne i samråd med en kreativ vokalist, så vil Black Sabbaths arbeider gestalte himmelbårne kvaliteter. I 1979 rekrutterte Iommi, Butler og Ward den tidligere Rainbow-sangeren Ronnie James Dio, og sammen skapte de makeløse ”Heaven And Hell” og ”Mob Rules”. Mannskapet fra sistnevnte er atter i følgelag, og tre nye studioinnspillinger er levert.
Tekst: Geir Larzen
Livefoto: Anne-Marie Forker
Promofoto: Chapman Baehler
For de som deler undertegnedes anskuelse om at ”Heaven And Hell” og ”Mob Rules” er helt på høyde med det beste fra Osbourne-epoken, tegner 2007 til å bli et memorabelt år. På konsertfronten er det all mulig grunn til å tro at Black Sabbath II – feigt nok døpt Heaven And Hell – vil blåse Ozzy Osbournes soloopptredener på havet. Initiert og utgitt av Rhino Records, foreligger herved antologien ”Black Sabbath – The Dio Years”, og denne gestalter tre nykomponerte låter som neppe vil skuffe tilhengerne av Iommi/Dio som makkerskap. Monster ble fortalt at begge to stilte til intervjuer, men dessverre lyktes vi ikke å få seksstrengsdemonen i tale. Skuffelsen la seg imidlertid kjapt: Å konversere med Ronnie James Dio i Black Sabbath-sammenheng er noe helt annet enn en passiar med legenden som soloartist. Vi fikk en tordnende, fandenivoldsk og lynende klar Dio på øret, og utredningen kunne begynne.
– Reunionen av ”Mob Rules”-besetningen ville neppe sett dagens lys hadde det ikke vært for Rhino Records. De presset på for å kompilere ”The Dio Years”, og vi ble spurt om vi enten hadde noe gammelt, upublisert stoff liggende, eller om vi var villige til å levere et par nye innspillinger. Nå eksisterer det ingenting i hvelvet som offentligheten ikke har hørt, så vi valgte å gå for det siste alternativet. Det syntes som en god idé for ikke å gjøre dette til enda en antologi med utelukkende velkjent stoff. Jeg dro over til England og skrev et par spor sammen med Tony Iommi, og vi ble umiddelbart slått av hvor godt vi fungerer i lag. Jeg tror begge rett og slett hadde glemt hvilken musikalsk og mellommenneskelig kjemi vi har; dermed ble det tre låter i stedet for to. Det fungerte så bra at vi så ingen grunn til å stanse. Dernest tikket det inn en forespørsel om bandet var villig til å turnére ut året, med ”The Dio Years” i bagasjen, og i alles øyne virket forslaget givende. Og nå legger vi straks ut på veiene.
– Dette er likevel bare et avgrenset årsprosjekt? Er du ikke fristet til å gjøre et nytt album sammen med Iommi, Butler og Appice?
– Foreløpig har vi kun forpliktelser ut 2007, men jeg er sikker på at spørsmålet vil bli reist, på et eller annet tidspunkt. Jeg har øvrige ansvarsområder i tilknytning til Dio-bandet, og Tony har sine prosjekter å ivareta. Likevel vet jeg at vi før eller senere må spørre oss om vi ønsker å gjøre ei ny skive, og om vi eventuelt skal framholde å turnére. Klok av skade, og fordi samtlige er involvert i andre forehavender, imøtegår vi årets gjenforening som om vi kjøper et par sko: Det er naturlig å spasere litt rundt i dem, for å se om de passer, før man beslutter å investere. Jeg tror det er psykologisk lettere for alle fire når vi vet at det finnes en målstrek. Vi har tross alt vært gjennom dette to ganger tidligere, og jeg mener det er forstandig å ta én ting av gangen.
– Apropos, hvordan betrakter du oppbruddene i henholdsvis 1982 og 1993?
– Det første bruddet var nøyaktig like idiotisk som det neste. Tony og Geezer ble fortalt av studioteknikeren som arbeidet på ”Live Evil” at jeg og Vinnie var innom og skrudde opp lydnivået på vokalen og trommene under miksingen. Saken er at verken Vinnie eller jeg var til stede da materialet ble mikset. Vi var innom studioet for å høre på opptakene, mens vi ventet på at de andre to skulle ankomme; noe de aldri gjorde. Først etter at Vinnie og jeg dro hjem, og miksingen tok til, dukket Tony og Geezer opp. Teknikeren framstilte det hele som om vi hadde gått bak ryggen på resten av bandet, og kludret med gitarene og bassen. Før vi visste ordet av det eksisterte det ikke Black Sabbath lengre – i alle fall ikke som involverte Vinnie og meg. Men livet går videre, og jeg sparket i gang Dio-bandet med høvelig suksess. Etter ”Dehumanizer” så alt rosenrødt ut, inntil jeg tre uker før turnéens opphør fikk vite at bandets Los Angeles-konsert skulle bli en supportjobb for Ozzy Osbourne; noe jeg nektet å stille på. For det første underminerte det gjenforeningen av ”Mob Rules”-besetningen, og for det andre forstod jeg ikke poenget med å knytte bånd til noe som tilhørte en steindød fortid. Det ble helt feil, og gikk på stoltheten løs. I tillegg ville jeg ingenlunde varme opp for en fyr som hadde brukt over ti år på å snakke dritt om nesten alle han hadde vært i befatning med. Min mistanke om at kvelden gikk i favør en gjenforening med Ozzy Osbourne slo også til, og det var ikke derfor Tony, Geezer, Vinnie og jeg hadde lagt sjela vår i ”Dehumanizer”! I stedet for å omfavne en sikker ydmykelse, trakk jeg meg fra hele greia. Tony og Geezer var så gira på å gjennomføre de to konsertene i Los Angeles at de i desperasjon hyret Rob Halford som erstatter for meg, og det sier en hel del om disses ønske om å komme sammen med Ozzy Osbourne igjen. Jeg bærer ikke nag, og anser tildragelsen som vann under brua. I dag er vi forhåpentligvis noe klokere, og vi har gitt samarbeidet en konkret tidsfrist for å forvisse oss om at vi i det minste får et helvetes pregnant år. Det er ikke det at vi ikke liker hverandre. Jeg har alltid gått bra overens med Tony, Geezer og Bill Ward. Bill har dog overlatt trommestolen til Vinnie Appice, og det er også greit for meg siden vi to kommuniserer bra. Vi holdt oss for gode til å skjelle ut hverandre i pressen etter ”Dehumanizer”, og det bidro sterkt til å gjøre årets gjenforening smertefri. Den innbyrdes respekten oss fire imellom, er vedvarende høy.
– Musikeralliansen av deg, Iommi, Butler og Appice tilkjennegir et like sterkt og vitalt Black Sabbath som Osbourne-æraen. Hvorfor feiger dere ut og benytter ”Heaven And Hell” som turnénavn? Er det for å tekkes Osbourne-institusjonen?
– Til en viss grad er det nok for å bevare husfreden. Avgjørelsen grunner på business og politikk, og henger nøye sammen med at Tony og Geezer i lengre tid har turnért som det originale Black Sabbath. Jeg tror de to vegrer seg for å rippe opp i gamle sår, men du skal vite at beslutningen om å adaptere ”Heaven And Hell”-navnet ikke var min eller Vinnies. Personlig driter jeg i hva de kaller oss, for folk vil uansett omtalte bandet som Black Sabbath; hvilket det også er. Du kan døpe prosjektet et utall kombinasjoner av ord – det spiller ingen rolle. Tony og Geezer ønsker åpenbart ikke å tilvirke gnisninger. De kommer garantert til å gjøre flere konserter sammen med Ozzy Osbourne og Bill Ward, og det plager meg ikke det grann. For deres egen tror jeg det er viktig at besetningene holdes godt atskilte, og det er ok. Jeg har aldri patentert Black Sabbath-navnet; det tilhører de fire som grunnla bandet. Men som jeg sa – publikum vil uansett kalle oss Black Sabbath.
– Hør… ”Dehumanizer” var et bra album, men dere kvalte mye av melodikken, tristessen og atmosfæren fra ”Heaven And Hell” og ”Mob Rules” med ensrettet fokus på tyngde og aggresjon. Følgelig er det ikke overraskende at jeg bejubler ”The Devil Cried” og intermessoet i ”Shadow Of The Wind”. Kommentar?
– Da vi, etter 12 år, annonserte vi skulle gi det et nytt forsøk, gjorde alle regning med at ”Dehumanizer” ville bli ”Heaven And Hell Jr.”. Hadde vi gitt dem rett ville alt vi tok i bli vurdert opp mot denne kolossen av et verk, og det ga ingen mening. Derfor valgte vi å gå i nesten motsatt retning. Musikalsk, og ikke minst lyrisk, representerte ”Dehumanizer” et mye mer moderne band, som tidvis også gikk i smått industriell retning. Plata har dog flust av bra melodier. Vi snakker trolig om det mest undervurderte prosjektet jeg har vært involvert i, og vi lyktes hundre prosent med å skape den plata vi satte oss fore. Den skulle være tyngre enn helvete, langt mer i takt med tiden, og mindre fantasiorientert. De tre nye låtene, ”The Devil Cried”, ”Shadow Of The Wind” og ”Ear In The Wall”, kunne lett vært å finne på ”Heaven And Hell” eller ”Mob Rules”, og én eller to av dem ville glidd fint inn på ”Dehumanizer”. Jeg vedgår at vi denne gang gir folk mye mer av det de forventer, i motsetning til i 1992, da vi bevisst valgte å gå stikk imot antakelsene.
– De nye låtene er komponert av deg og Tony Iommi, og jeg forstår det slik at prosessen var unnagjort nesten før den ble påbegynt?
– He he he… Det største problemet var å finne tid på en overbelastet timeplan. Jeg dro fra Japan til London, jobbet med Tony, dernest fra London til Sør-Amerika, og så rett tilbake til London igjen. Du kan forestille deg hvor døgnvill man blir av å opprettholde et sådant tempo, men selve kollaborasjonen med Tony var like konstruktiv og ukomplisert som den alltid har vært. Vi danner rett og slett et bra lag, selv under press. ”Har vi så noen idéer?” spurte vi. Begge framkastet skisser, vi likte hverandres idéer og gikk sporenstreks i gang med arbeidet. Det var ingen grunn til å stanse. Før vi visste ordet av det hadde vi sågar én ekstra låt. Sånn er det når man holder samme fokus og tenker identisk. Det er så makelig å jobbe med Tony. Tiden hadde omtrent stått stille, og vi behøvde aldri kaste bort tid på verbalt dill. Tony vet at jeg går for et propert Black Sabbath-album og ingen lettvariant. Han vet at jeg søker massiv tyngde, men samtidig melodi og stemningsbilder; hvilket er bandets kvintessens.
– Jeg fikk rene skjelven da jeg hørte din slitesterke vokal i kombinasjon med Tony Iommis ekstraordinære gitarfigurer i ”The Devil Cried”. Jeg tror selv dere glemmer hvor bra dere går overens, musikalsk sett.
– Du har helt rett. Vi svarer for en fantastisk duo, hvilket gjør tidligere desintegrasjoner ekstra skammelige. Dessverre er kollapser en del av livet og ingenting man bør henge seg for mye opp i. Som komponeringspartnere stiller vi i elitedivisjon, og med Geezer Butler på laget støpes det komplette sound. Geezer er en fremragende bassist som evner å levendegjøre musikken på et totalt individuelt sett. Endog Vinnie Appice besitter dette personlige særdraget som gjør legeringa så vannfast. Vinnie ble tilkalt på én dags varsel, kom inn og gjorde en kjempejobb, men det vi fire utretter på øvingene om dagen, overgår selv mine forventninger.
– Finnes det mer gjenkjennelige og originale bassister i rockehistorien enn Geezer Butler?
– Hm…. Sannsynligvis ikke. Han er i alle fall blant de mest undervurderte, både som bassist og innovatør. Det er liksom ikke noe poeng i å krangle på at det var Tony Iommi og Geezer Butler som kultiverte det vi i dag kaller heavy metal. Stilistisk er de som skapt for hverandre. Geezer Butler er en ufattelig fantasirik bassist, og det er i høy grad ham som får stoffet til å skyte i været. Man kan skrive så bra låter man bare makter, men uten de rette instrumentalistene faller det hele til jorden. I Black Sabbath-sammenheng er Geezer Butler selve jokeren. Han løfter materiale til uante høyder; slik var det denne gang, og slik har det alltid vært. På personlig grunnlag ble Geezer i sin tid nødt til å konfrontere en del utenommusikalske problemer, så han overlot i stor grad arbeidet med ”Heaven And Hell” til Tony og meg. Da han returnerte var så å si hele plata komponert, men det var først da basspartiene ble addert at materialet blomstret. I mellomtiden hadde vi jobbet med en innleid bassist, men Geezers fravær utgjorde et hav av forskjell. Få bassister har en like flunkende identitet, og i den store sammenhengen er han totalt bagatellisert.
– Mens vi er inne på temaet, som sologitarist er Tony Iommi katastrofalt underminert! Folk er flinke til å snakke om ham som den store riffmesteren, men soloinstrumentelt besitter han bortimot like mye nerve, egenart og følelse som Ritchie Blackmore og David Gilmour. Muligens kan dette tilskrives fysiologiske defekter, som følge av arbeidsuhellet på 60-tallet, men i så fall har disse begrensninger kun tilvirket en mer smakfull utøver.
– Jeg kunne ikke vært mer enig! Dessverre ble Tony tidlig avfeid som gitarist. Black Sabbath var ikke 70-tallets mest heroiske band. De ble ikke betraktet som progressive, men snarere sett litt ned på av de som førte pennen i media. Som kunstner følte han seg bundet av Black Sabbath-formularet. Låtene var ikke strukturert slik at soloene hans ga særlig mening, og han ble følgelig avspist i forhold til samtidens myriade av gitarhelter. Ikke før vi gjorde ”Heaven And Hell” fikk Tony bevise sin solistiske grad. På de tidlige Black Sabbath-platene la Ozzy Osbourne melodiene, og Tony riffene. Alt kretset rundt riffet. Det var slik de jobbet den gang, og det ga aldri rom for sologitaristen Tony Iommi. Interessant nok har det bare gått oppover med ham, og i dag er han ubeskrivelig god. Tony synger med gitaren om dagen. Riktignok besørger de formalistiske føringer en muliggjøring av dette, men jeg tør påstå at Tony Iommi aldri har vært bedre musiker enn han er i 2007. Undervurdert? Absolutt! Ikke av dem som elsker Black Sabbath, men av alle de som på et eller annet tidspunkt svelget den medieetikett som ble dem til del, og som gikk på at bandet var litt småteit og forbeholdt unge, bornerte samfunnstapere. Mange holder for sannsynlig at Black Sabbath kun representerer ting som ”Paranoid” og ”Iron Man”. Forhåpentligvis vil musikeren Tony Iommi få et mer nyansert renommé etter ”The Dio Years” og den påfølgende turnéen. Det ville ikke være en dag for tidlig.
– Du stiller ikke akkurat lavt på rangstigen selv heller. Det er bare å gå ned på knærne under den vokale maktdemonstrasjonen du legger for dage, særlig i ”The Devil Cried”, hvor vi møter en usedvanlig massiv og ond Ronnie James…
– Joda, joda… Den ble ikke verst. Tittelen kom først og var alene svært inspirerende, for hva er det som kan få selve Lucifer på gråten? Hva skulle jeg finne på for å bringe denne typen til tårer? Jeg tror Helvete er en ni til fire-jobb. Etter endt arbeidsøkt drar de hjem og kobler av fra lidelsene, før de neste dag tropper opp i ni-tiden, klare for mer svovel og ild. I låta lover Djevelen å sende protagonisten til himmels dersom han kan få ham til å gråte, og i lang tid kunne jeg ikke komme opp med én eneste plausibel ting som virkelig ville avstedfare et posthumt hamskifte for hovedpersonen. Jeg satt til slutt med en lang rekke aktiviteter som ikke ville bite på mørkets fyrste, inntil jeg valgte å betrakte protagonisten som en virkelig horribel person. Han bekjenner til sist at han faktisk elsker Djevelen, og det fungerer. Da griner den sataniske majestet. He he he…
– Kongelinje! Jeg var omtrent åtte år første gang jeg lot hele min eksistens assimileres av “Heaven And Hell”. Mesterverkets crescendo er – på en god dag – fremdeles min favorittkomposisjon av Black Sabbath. Hva erindrer du omkring ”Lonely Is The Word”s tilblivelse?
– Først vil jeg glede deg med å fortelle at opuset står på årets konsertrepertoar, muligens for aller første gang, og det låter fantastisk. Tony, Geezer og Bill hadde leid et gods i Beverly Hills, hvor vi skrev og øvde inn ”Heaven And Hell”. Garasjen var for øvrig omgjort til studio, og det var en praktfull eiendom. En dag hvor vi nærmet oss slutten på arbeidet spurte Tony om jeg hadde noen nye idéer, og jeg nynnet ham åpningsriffet på ”Lonely Is The Word”. Han tok fullstendig av på melodiene og vi fullbyrdet komposisjonen på fem minutter. Det er i det store og hele hva jeg husker best fra sesjonen, nemlig hvor lett det var å gjøre plata. Og vi var i gode hender. Martin Birch er et produsentgeni, og albumet ble gjort i avslappede omgivelser. Alle var euforiske overfor låtene, og selve innspillingen var like gledelig og bekvem som komponeringsfasen.
– For meg er ”Heaven And Hell” og ”Mob Rules” eteriske utgivelser, hvor tyngde og tristesse kombineres med sensasjonell karakter. Endog Bill Ward gnistrer på ”Lonely Is The Word”…
– Bill gjør en upåklagelig jobb over hele fjøla, og jeg husker dette overrasket meg. Han er ingen A4-trommeslager, men imøtegår låtene mer som en perkusjonist enn en tradisjonell batterist. På ”Heaven And Hell” formådde han å kombinere begge tilnærmelsesmetodene. Han slår tungt og tett, men samtidig med massevis av finesse og sensitivitet. Skussmålet gjelder for hele skiva. ”Lonely Is The Word” ga meg for øvrig en mulighet til å inkorporere litt blues, uten at låta som sådan kan karakteriseres som blues. Jeg har aldri vært interessert i å synge om kjærlighetsaffærer og andre klisjétyngede tema man gjerne finner i populærmusikk, så vi behandlet ”Lonely Is The Word” på vår egen måte, og det fungerte overmåte bra. Og Tony Iommi spiller grenseløst bra…
– Hva kan du fortelle om den nært forestående liveplata, spilt inn i Hammersmith Odeon, 1981?
– Jeg registrerer en del rykter om en slik utgivelse, men har verken hørt materialet eller fått informasjon om hva som videre skjer. Det er å håpe at alle involverte kan gi prosjektet sin aksept før det sendes ut på markedet. 1981-turnéen representerer ikke Black Sabbaths gladeste dager, men det er ikke godt å si hvordan opptaket lyder. Kanskje hadde vi en skikkelig god kveld.
– Plata skal angivelig lanseres 1. mai.
– Hva? Tuller du? Vel, det betyr at jeg ikke rekker å velsigne prosjektet før det offentliggjøres. Slik er livet.
Det vil forbause meget om materialet ikke får blasert Black Sabbath-blod til å bruse i årene. Noen alminnelig utgivelse er det ikke. Den trykkes i svært begrenset opplag og legges kun ut for salg via internett. Tittelen blir ”Live At Hammersmith Odeon”, og på repertoaret står blant annet ”Country Girl” og ”Slipping Away”. Konserten ble avholdt i desember 1981.
Først publisert i Monster Magazine # 34 (april 2007)