Frontiers
Tja, hvor skal jeg starte? Dette ble en todelt opplevelse. Robin McAuley er en av mine favorittvokalister, og i en voksen alder av 72 synger han fortsatt bra. Imponerende bra faktisk. Men han er litt som Brauten (Erling Haaland), han må ha noe å jobbe med og klarer ikke å dra lasset alene. “Soulbound” fremstår dessverre som et nedrykkstruet og middelmådig fotballag og McAuley må jobbe ræva av seg som enslig spiss. Det er hardt i en alder av 72. Jeg skal ikke si at bandet som trakterer diverse instrumenter her er ræva, men det låter veldig generisk og pregløst. Ja, rett og slett kjedelig i mine ører. Produsent og gitarist, Aldo Lonobile, er en av Frontiers soldater, og ja han er en habil gitarist. Men som produsent burde han legge mer luft i låtene. Det blir vel mye gitar etter min smak, og dette ødelegger dynamikken. Det er nesten umulig å konsentrere seg om McAuleys vokal. Det låter generelt altfor komprimert og låtene som kunne vært bra puster ikke. Jeg blir rett og slett sliten av dette. På den positive siden så er det et par av låtene som hever det hele og det er “Let It Go” og “Paradise”. Og nei, sistnevnte er ikke en nyinnspilling av den gamle MSG-låta.
Ifølge presseskrivet ønsket McAuley selv et mer gitarorientert album, og det har han jaggu fått i bøtter og spann. Bare synd han glemte å ha mer fokus på låtene og dynamikken som helhet. Dette var rett og slett i beste fall middelmådig, og om du ikke er ukritisk blodfan av McAuley så er det bare å styre elegant unna “Soulbound”.
3/6 | Pål J. Silihagen
Utgivelsesdato 28. februar 2025