Inside Out Music
Niende studioskive fra polske Riverside markerer angivelig en forsettlig retur til katalogens første halvdel, men ansporinger til et mørkere, mer melodisk og progressivt fokusert ensemble sto å lese allerede i 2018 med albumet ”Wasteland”, som ga fornyet tiltro til kvintetten etter tre middelstendige arbeider. Endog Mariusz Duda later til å erkjenne Riversides fortrinnlige karakteristika, som ingenlunde hviler på tam resirkulasjon av neo-progressive floskler. De av oss som absorberte ”Second Life Syndrome”, ”Rapid Eye Movement” og ”Wasteland” har grunn til å glede seg, da ”ID.Entity” – et tematisk lenket album som skildrer identitetsproblematikk – representerer bandet i sitt ess. Sju velfunderte komposisjoner og 53 minutters spilletid gir bandet en optimal ramme, hvor det tilsynelatende lettbeinte åpningskuttet ”Friend Or Foe?” kjapt vinner lytterens gunst, i stemningsskodd og sirlig terreng av elektronisk pop og symfonisk rock, gitt metallisk glasur, sporadisk på melodisk pari med A-ha. Få utøvere evner å maksimere grunntonebaserte dronekomposisjoner som Riverside; ”Landmine Blast” og deler av ”Post-Truth” fungerer i så måte som betimelige påminnelser herom, i kast av isende stemninger, eterisk melodikk, metrisk elegante omkalfatringer og tiltrengt dynamikk. ”Big Tech Brother”, hvis storslagne konklusjon stiller blant platas ypperste episoder, illustrerer polakkene i rockeoperamodus, mens ekstensive ”The Place Where I Belong” oppviser skyld til de uforlignelige 1970-årene. Østlig-influerte ”I’m Done With You” konkretiserer, i spann med ”Landmine Blast”, eksakt hva Riverside gjør bedre enn resten av klassen. ”Self-Aware” anviser, på sin side, en overraskende finale, hvis festlige new wave-incitamenter og Alex Lifeson-soli synes alt annet enn forsert. ”ID.Entity” mangler riktignok overveldende øyeblikk av ”Schizophrenic Prayer”s eller ”Acid Rain”s kaliber, men fonogrammets jevnbyrdige art kompenserer for dette.
4,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 20. januar 2023