Mandag 25.november 2019
Rival Sons var nok en gang tilbake i Norge, og denne gang var det Union Scene i Drammen som fikk besøk – og publikum ser ikke ut til å gå lei, for igjen var det så godt som fullsatt. Da de gikk på scenen, med frontmann Jay Buchanan i trange svarte slengbukser, bredbremmet hatt og silkeskjerf, ble publikum straks trollbundet av emosjonell og ektefølt rock ‘n’ roll, noe som varte kvelden ut.
Union Scene er av perfekt størrelse for et band som har så mye personkjemi mellom både bandmedlemmer og energien som stråler mellom fans og band. Det er rå og intim musikk med et instant karakteristisk lydbilde. Da vi var kommet til «Tell Me Something» hadde bandet lettet og var i fullt driv. Buchanan’s stemme var enorm, selv om han tydeligvis sleit med en forkjølelse og presset seg selv hardt til tider. Men det var lett å se på ansiktsuttrykket hans at at han var fast bestemt på å yte maksimalt uansett, mannens dedikasjon lyser av ham.
Bandet gled kjapt og smidig fra låt til låt, og etterlot bare nok tid mellom hver låt til å la publikums jubelbrøl runge. Mens de kjørte gjennom «Wild Animal», «Tied Up» og «Tell me Something», ble stemninga i salen stadig bedre, med stadig høyere applaus, mens Buchanan danset rundt på scenen og fylte rommet med sin hese og sonore røst.
Trommis Michael Miley fikk sine øyeblikk i rampelyset, og gjorde maksimalt ut av en tre-fire minutter lang improvisert solo. Han briljerte igjen senere i settet, i «Feral Roots», hvor han bortimot spiller låtas melodilinje på tammene, en virkelig snedig stykke trommespill.
Scott Holiday kom på scenen med en dobbelhalset gitar mens Buchanan fikk på seg akustisk en, og sammen fremførte de en lang instrumental introduksjon til «Look Away». For publikum, deriblant undertegnede, var dette sjansen til å høre bandets inspirasjonskilder ufiltrert, hvor ekkoet fra The Doors, Cream, Derek and the Dominos og Led Zeppelin var lett å identifisere underveis. De gangene Buchanan’s stemme bristet, var det tilsynelatende mer på grunn av musikkens intensitet enn av den fysiske belastningen som opptredenen krever. «I won’t look away», ulte han mens han satte et innbitt blikk i publikum.
Vi fikk høre noen historier fra Buchanan i løpet av kvelden. Før «Shooting Stars» forklarte han at de hadde sett en del vonde ting i løpet av sine verdensturneer, og at de derfor «… intentionally put a good word, a good message on our tongues so you would put it on yours«. Under «Where I’ve Been» inntok Scott Holiday midtposisjonen på scenekanten og leverte en lang og lyrisk solo, mer melodisk enn vi er vant til fra den kanten, og dette fungerte som en ypperlig supplement til Buchanan’s stemme, som på «Tell me something» og «Tied up», hvor Buchanan danset over scenen og stilte seg ved siden av Holiday, og etterlignet gitarens rytme med hele kroppen.
Konsertens sentrale låt var utvilsomt tittelsporet på den nyeste skiva, «Feral Roots». Hva enn Buchanan hadde i koppen sin bakerst på scenen, så funket det, for halvveis i konserten traff han alle tonene med fullt trøkk. Alle som er i tvil om kvaliteten på komposisjonene på denne skiva burde absolutt høre disse låtene live, for de tar en helt annen form fra scenen. Dave Beste, som vanligvis er en smålåten og tilbaketrukket kar med et solid nærvær on bassen, kom også lenger frem på scenen nå, godt oppmuntret av Drammenpublikummets høylydte koringer.
Innen vi hadde kommet til siste ordinære nummer, «Do Your Worst», var alle i salen med på notene, undertegnede inkludert. Etter en kort pause fikk vi to ekstranumre. En medley av «Face of Light» og «Sacred Tongue», muligens de mest poetiske tekstene vi fikk høre denne kvelden, og med nyanser av Jeff Buckley i vibratoen, før bandet avsluttet med nok en publikumsfavoritt, «Keep on Swinging», en finfin allsanglåt for et Drammenspublikum innstilt på å synge enda mer – som de hadde gjort på hele låta, linje for linje, på «Shooting Stars». Og det var smittsomt. «I don’t have much voice left, so can you sing this with me?» oppfordret Buchanan.
«You’re beautiful people. Thank you.» var de avsluttende ordene, og ikke for første gang brukte han hendene for å formidle sine følelser, med å legge håndflatene sammen mot publikum. Og det var en gest som alle i salen tok til hjertet. 5/6
Tekst: Alex Maines
Foto: Anne-Marie Forker
