Californias Rival Sons har de siste fem årene virket helt ustoppelige. I juni kom deres femte album «Hollow Bones», samtidig som de har reist verden rundt sammen med Black Sabbath på deres avskjedsturne. Vi tok en prat med bandets skravlesjuke trommis Michael Miley om det aller meste mellom himmel og jord – men mest om bandets musikalske inspirasjon og forbilder.
Tekst : Linda Nur Chbib og Geir Amundsen
Bilder: Anne-Marie Forker
– Du ser virkelig ut til å kose deg på scenen når du spiller trommer. Hvordan ble du egentlig trommis, av alle instrumenter man kan velge?
– Musikk har alltid vært en viktig del av mitt liv. Min far spilte gitar, og begge mine foreldre elsket musikk. Radioen sto alltid på både i hjemmet og i bilen, uansett hvem av de jeg var hos – mine foreldre var skilt. Fattern var aktiv musiker i flower power-perioden i San Francisco på slutten av 60-tallet, så jeg ble tidlig eksponert for både The Beatles og Steely Dan, som begge har vært store inspirasjonskilder for meg. Og fattern var alltid interessert i musikerne som spilte på de ulike skivene, det var ikke bare vokalisten som betydde noe for ham. Så han pekte ut de ulike trommisene og gitaristene på forskjellige skiver, så jeg ble veldig tidlig klar over hva det vil si å være musiker, det å være i stand til å spille. Trommene var alltid mest spennende i min verden, og det var vel det store trommebrekket i Phil Collins’ «In The Air Tonight» som gjorde utslaget! Jeg hørte den på radio, og jeg bare: ‘Jøss! Det vil jeg gjøre!’. Første låta jeg lærte meg å spille var antagelig «Billie Jean», da var jeg 4-5 år gammel.
– Har du jamma med faren din noen gang da?
– Nei, lite, for han flyttet ut av staten da jeg lærte meg å spille trommer, og han hadde ikke noe slagverk der han bodde. Men han har vært på scenen med meg når vi har hatt lydprøver før konserter i USA, og da har han lånt gitaren fra vår gitarist Scott Holiday. Og det er et fast rituale når vi møtes at vi lytter til musikk sammen, og vi snakker om musikk og nye skiver på telefon.
– Var du noengang på konsert og så en trommis som inspirerte deg til å bli dyktig på slagverk?
– Ja, jeg så Toto, sammen med fattern. Jeg vet at rockerne har en tendens til å se litt ned på Toto som et cheesy popband, men alle musikerne i Toto er blant de aller beste i sitt felt. Jeff Porcaro som var trommisen deres da jeg så de, var helt utrolig. Jeg hørte på alt han gjorde, ikke bare med Toto, men også med Steely Dan og med Boz Scaggs, som begge mine foreldre elsket. Alle de tre er popmusikk fremført av fantastiske musikere, noe man ikke finner i dag – nå er det bare sequencere og autotune. Jeg liker en del moderne pop, som Lady Gaga og noe Rihanna, Justin Timberlake og John Mayer. Det finnes bra saker, men det meste er så formularisert, med store fotballrefrenger a la Imagine Dragons – selv om «Radioactive» var en knallåt. Det er ingen orginalitet lenger! Det kan riktignok kritikere si om oss også, for vi spiller musikk som er veldig inspirert av 60- og tidlig 70-tall, men alle kan kritisere alle. Og jeg føler vi har vår integritet intakt – det har de færreste popmusikere.
– Jo, men hvor orginal kan man være? Du har sikkert sett den videoen hvor ett komikerband gjør dusinvis av låter over akkurat de samme fire grepene? (Axis Of Awesome – «4 Chord Song» – red.anm.)
– De som går fra Marley via U2 til a-ha? Ja, riktig. Men se på bluesen, den har bare tre grep. Og det var så mange bra band på 80-tallet, fra Tears For Fears og Duran Duran til Mötley Crüe – de var knallbra! Iron Maiden, selv om de fortsatt eksisterer. Til og med på 90-tallet var det mye bra, som Soundgarden.
– Tidene har endret seg musikkmessig, men det er hva som gjør Rival Sons så spesielle, synes jeg. Man hører ikke slik musikk lenger.
– Takk, det synes jeg og!
– Dere har blitt veldig bereiste de siste årene også, med utallige besøk til Europa.
– Ja, jeg er jo vokst opp i California med fokus på skateboard og trommer og marihuana, og nå har vi spilt i Tromsø og Bodø og Trondheim og Bergen og Oslo! Hvem skulle trodd det for få år siden? Og jeg traff min kone i Estland, som jeg tidligere trodde bare var en liten del av det slemme Sovjetunionen – og jeg er ganske skarp i geografi, tro det eller ei, jeg er ikke bare en teit trommis! Amerikanere er ikke kjent for å være så veldig interesserte i verden utenfor USAs grenser – vi vil gjerne ta over verden, men ikke se eller forstå den! Det er ikke før man begynne å reise at man innser at det finnes fantastiske land og mennesker også andre steder.
– Hvor lenge har du kjent de andre gutta i Rival Sons?
– Jeg og Jay (Buchanan – vokal) har kjent hverandre i 17 år nå. Vi var i forskjellige band i Long Beach, og møttes stadig på konserter. Og vi spøkte bestandig om at en dag skulle vi spille i et band sammen. Og slik ble det!
– Trommelyden din er litt annerledes på den nye «Hollow Bones» enn på forrige skive «Great Western Valkyrie»?
– Den er innspilt med kun to mikrofoner på slagverket, så lydbildet er litt mer ‘low-fi’ enn vanlig. Ofte trykket vår produsent Dave Cobb på ‘Record’ mens vi bare jammet, så vi har spilt inn nitten låter – og det er bare ni av de som kommer med på skiva!
– Åh! Kommer dere til å gi ut resten også?
– Nja, vi får se. Vi har ganske høye kvalitetskrav til det vi lar publikum høre, vi er ikke interessert i å bare pøse på med middelmådige låter. Jeg har sikkert de laveste kravene i bandet, og de er likevel ganske høye! Vi hadde drøye tre uker på oss til å lage et godt og sammenhengende album, et bilde av oss som musikere og låtskrivere der og da, og det var direkte fra en fem måneders turne hvor vi knapt hadde vært hjemom. Da hadde vi turnert med Deep Purple, og vi visste at vi skulle ut igjen med Black Sabbath utpå våren, så vi hadde et ganske kort tidsvindu til å lage ei ny skive. Men jeg skulle gjerne gjort som Led Zeppelin og gi ut en skive med restemateriale som «Coda» – for der er det mye bra! «We’re Gonna Groove» er en av mine favoritt-Zeppelin-låter noensinne! De lagde den låta i 1969, og ti år senere åpnet de konserter med den, selv om den ikke var utgitt på skive! Så kanskje lager Rival Sons sin «Coda» en gang, med de beste låtene som ble til overs fra denne innspillingen!
– Hva gjør dere med låtene som ikke kommer med på noen skive? Blir de bare kassert og glemt?
– Vi legger de i en haug midt i rommet og pisser på de! Neida, vi har en regel om at 2/3 av oss må stemme for en låt før den får et videre liv utover demostadiet. Ofte gjør vi en eller to låter om dagen under pre-produksjon, og sitter med førti låter når vi skal velge hvilke som skal spilles inn for skiva. Vanligvis er det bare grooves med et grunnkomp over, og man vet jo ikke hvordan låta er før Jay har funnet en melodilinje og skrevet en tekst til det, som skal passe til stemningen i musikken. Mange band pøser på med 14-15 låter pr skive, vi holder oss til 9-10. Dette er låtene som vi skal stå for og bedømmes for resten av livet. Jeg mener, hvor mange lytter virkelig gjennom en 14 låters skive på 85 minutter? De fleste har problemer med å fokusere på en hel låt nå til dags!
– Så dere holder bevisst litt tilbake på kvantiteten?
– Vi vil helst holde oss til vinyl-lengden, og der tabbet vi oss litt ut med «Head Down». Den ble for lang, den strekker seg over tre vinylsider, mens til sammenligning var «Pressure & Time» bare 32 minutter. «Hollow Bones» kommer til å ende på ca 39 minutter, tror jeg. Den høres ut som klassisk Rival Sons, men likevel er der grooves og stemninger og melodier som er totalt annerledes noe vi har gjort før. Vi vil ikke gjenta oss selv- vi vil ikke si at ‘Hei, «Pressure & Time» funka bra, la oss lage en slik skive til!‘ Jeg elsker AC/DC, men de har sin oppskrift som funker som alle elsker, og du vet nøyaktig hva du får når du kjøper en AC/DC-skive – og ingen forventer eller ønsker noe annet. Hmmm, kanskje vi rett og slett bare skulle kjøre nøyaktig samme stil de neste tyve år…
– Er du inspirert av noen av de moderne trommisene, utenom de klassiske fra 60- og 70-tallet?
– Ja, jeg føler at mitt trommespill er inspirert av alt jeg har hørt opp gjennom årene. Jeg har fordelen over John Bonham med at jeg har gjennom oppveksten også hørt mye på Stewart Copeland og Dave Grohl – til og med Meg White fra White Stripes i tillegg til Bonham og Ginger Baker, Ringo Starr, Mitch Mitchell og Keith Moon. Nicko McBrain fra Iron Maiden er en stor helt for meg, og Lars Ulrich, Vinnie Paul og Tomas Haake fra Meshuggah – jeg kunne ramset opp i timesvis! Og Bill Ward har vært utrolig innflytelsesrik på dagens trommiser. Black Sabbath var generelt en større påvirkning på nyere band enn det Led Zeppelin var – ikke så mange nevner Zeppelin som deres største helter. Og Pink Floyds «The Wall» var den første skiva som jeg lyttet til i sin helhet – jeg elsker Floyd! Men tilbake til spørsmålet ditt – hvis vi føler at en låt ikke er bra nok til å komme med på skiva, så er det en grunn til det, og da gir vi den heller ikke ut. Vi har ingen B-sider på denne skiva. Det eneste vi har fokus på nå fremover, er den nye skiva og turneen med Black Sabbath.
– Ja, hvordan var det å bli håndplukket av Ozzy Osbourne til å eskortere dem verden rundt på deres aller siste turne?
– Det er selvsagt en stor ære – vi har sett deres betydning for nesten all musikk siden de startet, og de fantastiske bandene som har kommet ut av Black Sabbath, som Dio. De er gudfedrene til heavy metal og hard rock, ingen tvil om det! Hver kveld når vi har gått av scenen og spiser middag, og så hører Sabbaths introtape ljome gjennom korridorene backstage, så blir jeg helt ydmyk. De er ett av en liten håndfull legendariske band som fortsatt holder det gående. Og vi fikk jo turnere med et annet av de, Deep Purple, i fjor! Ellers er det nesten bare The Rolling Stones og Iron Maiden igjen av de virkelig store – AC/DC henger såvidt med fortsatt! Alle de store dør jo nå for tiden.
– Ja, det har vært et horribelt år!
– Det har det. Og vi yngre må nå plukke opp fakkelen og bære den videre, høyt hevet, for rockens integritet. Det er ikke mange av dagens band som jeg kan se bære det ansvaret. Rival Sons er egentlig bare et bluesband, med en dose R&B, med volumet skrudd til topps! Vi elsker fortsatt låtene til de gode gamle, som Fats Domino, Chuck Berry, Elvis Presley, The Beatles, Howlin’ Wolf, Robert Johnson, Al Greene og Motown. Otis Redding og Van Morrison er antagelig Jays største helter vokalmessig. Og Steve Marriott – Blue eyed soul, som han kaller det. White guys doing black music. Der har du rockens røtter, som vi er mest inspirert av, ikke Black Sabbath. De var selvsagt veldig originale i det de gjorde, de lagde skrekkfilm-musikk, noe som aldri hadde blitt gjort før!
– Men kanskje sitter det noen om 20 år og snakker på samme måte om Rival Sons?!
– Det hadde jo vært smigrende. Jeg legger ikke skjul på hva som har påvirket meg. Når du hører på Zeppelin, er det tydelig hva som har skjedd musikalsk i tiden før. Cream, Hendrix og Yardbirds høres tydelig. Du kan nærmest høre den lineære tidslinja som evolverer seg frem til Led Zeppelin. Til og med The Beatles rappet skamløst fra sine helter Chuck Berry, Fats Domino og Elvis Presley.
– Rival Sons har et slikt bredt spekter av følelser i låtene, fra det lystige til det melankolske – en hyllest til livet, vil jeg si.
– Wow, takk for den, den var ny! Men ja, sett på en hvilken som helst av skivene våre, så går du igjennom en rekke følelser, det er hva som gjør det hele ektefølt.
– Hvordan klarer dere å få frem alle disse følelsene på scenen? Det er sjelfullt på skive, men dere tar det ofte til et nytt nivå på konsertene.
– Vi føler aldri at låtene våre er fullstendig ferdige når vi gir de ut på skive – de fortsetter å vokse og utvikle seg så lenge vi fremfører de på konserter. Vi spiller aldri en låt identisk to ganger, til og med låter fra vår første skive «Before The Fire» endrer seg gradvis, på lik linje med at håret gror. Vi har veldig lyst til å gi ut en liveskive hvor vi spiller de eldre låtene og viser hvordan de har utviklet seg siden vi skrev de og ga de ut første gang. Jeg synes at det skal være en utvikling, og det er mer interessant for oss også, fremfor å spille sangene på nøyaktig samme måte kveld etter kveld, år etter år. Vi har gjort konserter med AC/DC også, og AC/DCs fans vil nok ikke at deres helter skal gjøre noe endringer – de vil høre «Back In Black» eksakt slik de er vant til, men de er der for å drikke øl og feste til musikken. De blir heller ikke eksponert for hele spekteret av følelser i løpet av en AC/DC-konsert.
– Har du hatt én opplevelse på scenen som virkelig har gjort inntrykk?
– Det at Jimmy Page kom på vår konsert i London, var en helt surrealistisk opplevelse. Se bort i fra at vi stadig blir sammenlignet med Led Zeppelin, for Jimmy Page er en levende legende, en rockegud, og det var helt sykt å titte i hans retning mens vi spilte «Pressure & Time», og se han stå der og smile og nikke med hodet til musikken vår. Det er kanskje det øyeblikket hvor jeg fikk bekreftet at vi gjør noe riktig, at alt arbeidet har vært verdt det. Hadde han derimot stått der med armene i kors og et misbilligende uttrykk, på vei til å gå, så hadde det selvsagt vært en planke i trynet, men vi fikk høre at han hadde storkost seg og komplimentert min spilling, Jays vokal, Scotts gitarspill og generelt digget bandet og musikken. Han sa at vi var et av hans favorittband av den nye garden. For oss var det den ultimate bekreftelsen å få.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2016