Norgesvennene i Rival Sons fra California har tatt seg god tid før utgivelsen av sin sjette skive, ”Feral Roots”, men det har resultert i deres sterkeste skive på lenge.
Tekst: Geir Amundsen (Scott) og Anne-Marie Forker (Jay)
Foto: Geir Kihle Hanssen
Livefoto Jay: Anne-Marie Forker
I juni 2018 var Rival Sons i Norge og spilte på Bergensfest og i Drammen, og den nye skiva skulle etter planen slippes i september. Derfor satte vi oss ned med gitarist Scott Holiday på en solfylt takterrasse i Oslo for en prat om bandets hektiske timeplan, uvitende om at skiva skulle bli utsatt i mange måneder.
SCOTT HOLIDAY:
– Rival Sons har vært ekstremt flinke til å besøke Norge – dere har pr nå spilt over tredve konserter her til lands. Det er mer enn enkelte norske band har gjort!
– Haha, ja, jeg hører det. Vi passerte vel tredve i går, og gjorde også en akustisk opptreden på Carlings i Oslo, hvis du vil regne med den.
– Men hvorfor så mange konserter her i lille Norge, langt utenfor allfarvei?
– Jeg aner ikke! Det skyldes vel måten det norske folket har respondert. Samt at når vi først er her, er det greit å gjøre flere konserter, ikke bare i Oslo. Vi har vært flere ganger i byer som Tromsø og Trondheim og Bergen også.
– Dere har faktisk spilt oftere i Norge enn i deres eget naboland Canada…! Som er seks ganger så stort i både folketall og utstrekning.
– Jøss. Men det må du nesten spørre managementet vårt om. Men joda, vi har vært mye her, jeg husker godt første gang, sommeren 2011, da var det en liten klubb ved en elv, med bare 2-300 stykker der…
– Blå, heter stedet.
– Riktig! Og jeg er ganske sikker på at forbandet der var med gitaristen fra Dungen. Jeg er stor fan av hans nye band, The Amazing. Jeg sto på scenen og beundret gitarriggen hans før konserten. (Trur du roter litt her, Scott. Forbandet den kvelden var Oslobandet Spirits Of The Dead. Journ.anm.) Jeg husker at etter konserten gikk jeg og Jay (Buchanan, vokal) ut og endte på en pub hvor vi kom i prat med noen damer som vi skulle sponse en drink på. Men de nekta å la oss betale, fordi den amerikanske dollaren sto så svakt i forhold til den norske krona. Vi var visstnok ganske fattige, haha! Men vi har møtt mange fine folk her i Oslo og Norge, og fått mange venner her, så det er alltid trivelig å komme tilbake.
– Det virker som om dere er på turné non stop – når dere ikke er i studio. Har du i det hele tatt et hjem i California?
– Haha! Joda. Vi har hus å komme hjem til i California, når vi en sjelden gang har fri.
– Jeg håper ikke dere har koner og barn…
– Jeg har barn. Men jeg er ikke gift – lenger. Men jeg har et fint hus rett ovenfor havet ved Huntington Beach, rett sør for Los Angeles. Og jeg elsker det – å komme hjem er som å dra på ferie, da slapper jeg fullstendig av med en gang – jeg kan sparke av mine teite spisse støvler, ta på shortsen og rusle barbeint ned til havet.
– Rival Sons turnerte sammen med Black Sabbath i over ett år, og dagen etter Sabbaths siste konsert, startet Rival Sons sin egen Europaturné. Er ikke det pur galskap?
– Jovisst er det det. Men det er jobben vår. Saken er at vi ga ut ”Hollow Bones” i det turnéen med Sabbath startet. Og det kunne vi jo selvsagt ikke si nei til, det var en stor ære å få lov til å være support for dem på deres aller siste turné. Derfor fikk vi aldri promotert den skiva skikkelig, samtidig som vårt daværende plateselskap i Nottingham, Earache, gjorde etter mitt syn en del feil ved utgivelsen. Dermed ble hele den skiva litt feid under teppet for vår del, noe som ikke har skjedd med noen av våre tidligere skiver. Så vi følte at vi burde gjøre en jobb med å promotere skiva skikkelig ovenfor våre egne fans, som kanskje ikke hadde vært på noen av Black Sabbaths konserter. Det var jo en del dyrere enn våre billettpriser! Med en gang Sabbath-turnéen var ferdig, kjørte vi i gang på egen hånd, ja.
– Dere hadde ikke tid til en eneste fridag først…?
– Det har mye med logistikken å gjøre. Skal vi ha en fridag, får også vårt crew en fridag, men de må likevel få lønn, og et hotellrom, og mat, selv om vi ikke har inntekter den dagen. Så vi tok en måned på veien i Europa, og så dro vi hjem for en måned.
– Hvordan ble dere behandlet av herrene i Black Sabbath?
– Veldig bra! Det var ikke sånn at vi hang sammen, de hadde sitt eget avsperrede område, og det var selvsagt mye større enn vårt, men jeg kunne gå og banke på døra til Tony Iommi, ta en pils med ham og prate om konsertene og om musikk. Så det var en drøm som gikk i oppfyllelse for meg. Da vi startet, hadde jeg aldri trodd at vi skulle turnere med et så legendarisk band som Sabbath, og at jeg skulle være kameratslig med en så ikonisk gitarist som Tony Iommi.
– Er det noen band som ikke har behandlet dere bra, som du aldri vil turnere med igjen? Dere har turnert med alle fra AC/DC og Judas Priest til Deep Purple og Queensrÿche.
– Hmmm…. Nei, ikke som jeg kommer på, da har jeg isåfall fortrengt det. Vi har vært veldig heldige, møtt mange av våre helter, og de har alle vært fine folk, de har digga oss og vært supervennlige. Det hadde vært dritkjipt å oppdage at en artist jeg har likt hele mitt liv viste seg å være en drittsekk, og det kan egentlig skje når som helst, men hittil har alle vært flotte mennesker!
– Hva kan du fortelle om den nye skiva som jeg enda ikke har hørt eller vet hva den skal hete eller når den slippes?
– Det er en skive som vi har brukt lengre tid enn normalt på å skrive, over en periode på et halvår, selv om vi som vanlig spilte den inn på en måneds tid.
– Skriver dere låter mens dere turnerer?
– Det hender, men vi var mye hjemme i siste halvdel av 2017 og tidlig 2018. Det gikk syv måneder, og det er den lengste pausen dette bandet noen gang har hatt fra konserter. Og da skrev vi låter istedet. Jay bodde hjemme hos meg i perioder, og da var vi effektive hver dag.
– Så det er Jay og du som skriver låtene?
– Hovedsakelig. Men når vi kommer i studio, har alltid vår produsent Dave Cobb og de andre to gutta verdifulle innspill.
– Jeg har alltid hatt inntrykk av at Rival Sons skriver sine låter sammen, mens alle fire er i samme rom?
– Det var en del på den måten tidligere, men det funker best for oss at jeg og Jay skriver grunnidéen, og så kommer de andre med sine bidrag under innspillingen.
– Dave Cobb har blitt en av demest etterspurte produsentene i bransjen de siste årene, etter at dere slo igjennom. Og han har vært med dere helt fra starten.
– Ja, han er virkelig i siget for tiden. Han er en god venn av meg, og var ganske uerfaren da han gjorde ”Before The Fire” med oss, og nå har han knapt plass hjemme til alle gullplatene og Grammy Awards og Americana Awards. Han har overtatt RCA Studio A i Nashville, hvor vi spilte inn nye skiva. Utallige svære artister har lagd skiver der, til og med Elvis.
– Utenom dere, gjør han vel mest countrymusikk, men han har også jobbet med Chris Cornell og Glenn Hughes – og produsert de to siste skivene for Europe.
– Ja, stemmer det! Jeg traff Europe-gutta nylig, og de fortalte at de hadde fått tak i Dave på grunn av at de var fans av Rival Sons, og ville ha et lignende lydbilde på sin skive. For et fantastisk kompliment å få, og de var også helt herlige fyrer!
– Hva kan fansen forvente seg fra den nye skiva deres?
– For hver skive vi lager, prøver vi å fornye oss, vi vil ikke lage en blåkopi av forrige skive. Det håper jeg alle gjør – med unntak av AC/DC! Uten at det var negativt ment, jeg elsker AC/DC og hver eneste en av skivene deres! Men på denne skiva føler jeg at vi har spredt vingene våre mer enn noen gang før, det er noen låter her som er veldig annerledes kontra det vi har gjort tidligere. Jeg er veldig stolt av den, det føles som om vi er på riktig spor, og det falt seg helt naturlig for oss. Det var en pur organisk prosess, men samtidig litt mer raffinert enn før. Låtmaterialet er sterkere, og versjonene som havner på skiva er oftest blant de første innspillingene vi gjorde, live i studio, mens vi fortsatt var på hugget.
– Prøvde dere bevisst å gjøre det litt annerledes? Var det stunder da dere hadde skrevet en låt dere følte var bra, men kasserte den fordi den var for lik noe dere allerede hadde gjort tidligere?
– Ja, faktisk! Vi hører på så mye forskjellig musikk og mottar så mange impulser, at når vi skal skrive nye låter, så vet jeg hvor jeg vil. Og kommer jeg opp med et riff eller en melodi som jeg ikke føler passer inn i den retningen vi har tenkt oss, så må det gjøres på en annen måte.
– Er det noen låter her som du er spesielt stolt av, som du gleder deg til fansen får høre?
– Ja, flere. Jeg er stolt av hele skiva, men det er tre-fire låter her som jeg føler er blant våre aller beste, instante Rival Sons-klassikere som vi kommer til å spille på alle konserter i årevis fremover!
– Hva med førsteskiva deres, ”Before The Fire” fra 2009, kommer den noengang til å bli nyutgitt? Jeg betalte nylig rundt 150 dollar for den på ebay…
– Det er helt vilt! Jeg har en eske med CDer hjemme, hadde jeg visst det, skulle du fått en! Vi solgte den opprinnelig bare på konsertene som merch, og de gangene vi har tatt med noen bokser til Europa, så har det blitt utsolgt veldig fort.
– Skal den ikke gis ut på vinyl snart?
– Jo, det må vi få til. Det er ikke meningen å gjøre skivene utilgjengelige, og vi har selv rettighetene til katalogen vår. Vi må få gjort det i samarbeid med det nye plateselskapet vårt, så alle som vil kan få tilgang på alle skivene, og EPen, på det formatet de selv ønsker.
– Ligger førsteskiva på Spotify da?
– Det burde jeg kunne svare ja eller nei på. Men det kan jeg ikke.
– Men dere spiller stadig låter fra den på konserter?
– Nesten hver eneste kveld! Og det er en skive jeg har et spesielt forhold til, for Jay hadde ikke kommet med i bandet da vi skrev den. Den er litt mer Min skive, om du skjønner. Hovedsakelig mine låter, med litt innspill fra Dave og vår daværende bassist Robin. Jeg var veldig opptatt av asiatisk religion på den tida, noe som gjenspeiler seg i tekstene jeg skrev. Men vi var et helt annet band da, føler jeg, med en annen vokalist.
– Du nevnte at dere inspireres musikalsk av alt mulig. Finnes det ett band som alle dere fire synes er helt fantastisk?
– Nei. Vår kollektive musikksmak er spredt ut over alle sjangere. Min egen smak endrer seg konstant. Men skulle jeg nevne ett band som verdsettes veldig høyt av oss alle, så er det kanskje The Stones. (Trommis Mike) Miley ville sikkert svart at ’Nei, det er Steely Dan!’. Jeg aner ikke hva Jay ville svart, kanskje The Animals. Men vi har alle stor respekt for hverandres smak, og er åpne for å høre på noe nytt. Vi har en enorm musikalsk appetitt!
– Har du noen skiver i samlinga som ville sjokkert fansen?
– Helt klart! Jeg har masse gamle samlinger av garasjeband, tonnevis av R’n’B, masse hip-hop, det er jeg stor fan av! Ellers finner du både new wave som The Go-Go’s og prog som King Crimson.
– R’n’B forbauser meg ikke, det høres man klart og tydelig i flere av låtene deres.
– Joda, du hører gammel rhythm & blues, men jeg snakker like gjerne om moderne R’n’B og 80-talls pop. Du finner nesten alt mulig i platesamlinga mi, men alt har en fellesnevner – det er god musikk! Folk som fullstendig avviser en hel sjanger og sier at ’All rap er dritt!’ eller ’Jeg hater hip-hop!’ har skylapper på, og burde åpne sinnet mer.
– Har du ingen skiver hvor du tenker at ’Dette er virkelig ikke bra – men jeg liker det likevel!’?
– Haha – som hva da?
– Musikk du har vokst ifra, som ikke har tålt tidens tann. For min egen del er det f.eks en del 80-talls hardrock, som Mötley Crüe, Ratt eller Dokken.
– Jeg tror faktisk at jeg har en del Mötley Crüe, de første par skivene! Knallbra skiver!
Seks måneder etter dette intervjuet, var omsider ”Feral Roots” klar for å slippes løs i verden. Vi følte behov for en oppdatering, og slo dermed på tråden til vokalist Jay Buchanan hjemme i California.
JAY BUCHANAN:
– Dette er Rival Sons første skive for det legendariske plateselskapet Atlantic Records. Hadde dere en annen innfallsvinkel på låtskrivinga denne gang?
– Ja, merkelig nok tok vi oss bedre tid til å skrive låtene denne skiva. Tidligere kunne vi bare gå i studio og skrive låtene der og da, og jobbe intensivt i et par uker. Selve innspillingen brukte vi ikke mye tid på. Jeg og Scott brukte et par måneder på å skrive låtene, og så gikk vi i studio og banket det rett inn. Vi bestemte oss for å gjøre det på denne måten fordi vi ville lage en annen type skive denne gang.
– Og det er det definitivt, det er et skritt i en helt ny retning, ikke sant?
– Absolutt. Hver gang vi går i studio for å lage en skive, føler jeg det som om vi tar et familieportrett av bandet, et bilde av hvem vi er akkurat der og da. Det er mye som har endret seg for Rival Sons. Vi har vært sammen i ti år, og dette er vår syvende skive. Jeg synes du kan høre en tydelig utvikling i musikken og måten vi har lagd denne skiva på. Vi har låter som ”Feral Roots”, ”All Directions” og til og med en låt som ”Shooting Stars” som er totalt annerledes fra noe vi har gjort tidligere. Vi ser stadig etter nye måter å uttrykke oss på. Vi trenger ikke å anstrenge oss for å ikke gjenta oss selv, det faller seg helt naturlig. Vi vil se hva vi har i oss, prøve nye ting og utforske. Vi må underholde oss selv før vi kan tenke på å underholde et publikum.
– Dere har spilt inn skiva delvis i Grammy-vinnende produsent Dave Cobb’s berømte RCA studio, men også i det legendariske Muscle Shoals i Alabama, hvor The Rolling Stones spilte inn ”Brown Sugar” og ”Wild Horses”, og artister som Aretha Franklin, Wilson Pickett, Cat Stevens og Lynyrd Skynyrd har lagd skiver der.
– Ja, hele skiva ble innspilt i de to mest berømte studioene i landet! Mesteparten ble innspilt i RCA – et historisk studio i Nashville. Det har blitt skapt utrolig mange store skiver der. Jeg og Cobb hadde lunsj en dag, og han nevnte at ‘Hei, jeg har en idé – det er mulig jeg kan ordne oss et par dager nede på Muscle Shoals’. Da var vi på tampen av den studiotida vi hadde booket på RCA, tiden var i ferd med å renne ut og Cobb skulle videre for å jobbe med andre prosjekter. Men jeg svarte med en gang at det måtte vi få til! Vi ble nødt til å flytte alt utstyret vårt ned dit, så da måtte vi også stole på at vi skulle klare å levere varene når vi kom dit. Så vi måtte organisere det og kjøre ganske langt sørover når vi allerede hadde ganske dårlig tid. Managementet og til og med enkelte av gutta i bandet sa at ‘Vi burde ikke gjøre dette, vi legger bare masse unødvendig press på oss selv!’, men jeg hadde virkelig lyst til å gjøre det. Jeg hadde en skikkelig god følelse rundt det.
– Det er jo en mulighet det er vanskelig å takke nei til…
– Ja, vi spilte inn tittelsporet ”Feral Roots” der, samt ”All Directions” ”Stood By Me” og ”Imperial Joy”. Det var en stor ære å få være der, for så mange av mine favorittartister spilte inn sine beste skiver i den bygningen. Så når det da endelig er din tur til å lage musikk der, så må du ta det seriøst. Ikke det at vi ikke tar det seriøst uansett, men når du er i Muscle Shoals Studio står du på skuldrene til kjempene som kom før deg, historien sitter i veggene, og nå er du en del av historien her og det er din tur til å levere. Alle følte seg veldig hjemme her, og alle leverte sitt ypperste. Det var en fantastisk opplevelse!
– Hva legger du i tittelen ”Feral Roots”?
– Det ligger mye bak den. Jeg vokste opp i fjellene, ved en grusvei ute i skogen. Jeg føler at da jeg flyttet hjemmefra, så hadde jeg ikke reist mye eller sett stort av verden. Og hele mitt voksne liv har jeg lengtet tilbake til skogene. I fjor flyttet jeg omsider ut i landlige omgivelser i Tennessee sammen med familien min. Det var som å komme hjem. Når jeg ser ut over en dal, omgitt av villmark, så hjelper det meg å finne tilbake til meg selv. Vi lever i en teknologisk tid nå på alle nivå, kun for å gjøre ting mer praktisk. Vi omgir oss med våre egne oppfinnelser, men vi skuer mot villmarka, for det var der vi kom ifra. Vår røtter ligger der, og villmarka bringer ut noe i oss som har ligget og slumret i mange århundrer. Det er en viss del av vill natur som eksisterer i mennesker, og det spiller ingen rolle hvor teknologisk avansert vi blir, den x-faktoren kommer alltid til å forbli en del av oss. Du kan ha katter eller hunder som er lydige og veloppdragne… eller vent, det finnes kanskje ikke noe slikt som en lydig katt…
– Haha, nei, det gjør det ikke!
– Men når en katt plutselig ser en fugl eller noe som fanger dens oppmerksomhet, så kan du få et glimt av det ville blikket i øynene dens. Det spiller ingen rolle hvor husvant og tam den er, den er fortsatt et rovdyr av natur. Og jeg ser oss mennesker på samme måte. ”Feral Roots” er grensesnittet mellom villmarka inni oss, og den tillærte storby-koreografien som vi fremfører til daglig.
– Apropos villmarka, beveget du deg ut i naturen mens dere skrev denne skiva da?
– Ja, Scott og jeg gikk ut i skauen i sørlige Tennessee, midt i ingensteds, og tilbrakte en hel uke der alene med gitarene. Vi dro dit for å samarbeide og komme inn i hverandres sinn uten forstyrrelser, for å komme på samme bølgelengde. Og det var akkurat det vi gjorde. Det var noen tøffe stunder, det er ikke lett å få adgang til det avsidesliggende stedet eksternt, men også til det avsidesliggende stedet inni deg selv. Men det var på det punktet vi skrev låtene.
– Det skal bli interessant å høre disse låtene fra en scene.
– Ja, jeg gleder meg skikkelig til å synge disse låtene for fansen!
– Den norske fansen kommer til å gjenkjenne seg i denne skiva på mer enn én måte. Naturen er en viktig del av kulturen her, og mange norske familier har hytter på fjellet eller ved sjøen som de elsker å reise til for å finne roen.
– Ja, jeg vet det! Og det er noe av det jeg elsker med norsk kultur. Rival Sons har et unikt forhold til Norge. Vi besøkte Norge på vår første Europaturne, på sommeren 2011. Jeg elsker hvordan nordmenn livner til etter vinteren – når sommeren kommer, begynner en to måneder lang fest! For vår del påvirket den sommeren hele vårt forhold til Norge. Vi har spilt uforholdsmessig mye der, rundt tretti konserter i Norge, og det er pussig for et rock n roll-band fra Long Beach, California. Vi elsker Bergenfest, det er helt fantastisk!
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2019