Apollon Prog
Norske Ring Van Möbius innlater seg ikke på å marsjere i takt med tiden. Og hvorfor skulle de det? I angjeldende band hersker den klassisk-progressive trioformasjonen av klaviatur, bass, trommer og vokal, hvor intertekstuelle pekere unektelig går i retning av Emerson Lake & Palmer, Trace, Triumvirat og Pär Lindh Project. ”The 3rd Majesty” tilvirkes hundre prosent analog, og kunne like gjerne vært utstedt i 1972 som i 2020. Thor Erik Helgesen og medsammensvorne gjorde et solid debutalbum i ”Past The Evening Sun”, hvor særlig det Van Der Graaf Generator-injiserte tittelkuttet skar dypt. Oppfølgeren fører ingen øyeblikk av tilsvarende kvalitet, men til gjengjeld spinner skiva jevnere og mer foredlet. Et 22 minutter langt, progressivt potpurri – selvforklarende ”The Seven Movements Of The Third Majesty” – konstituerer albumets hovedpulsåre, og gestalter hele læreboka i artsformen, inklusive halsbrekkende metrikkomslag, tematiske genesiser, temperatursvingninger og et generelt selsomt uttrykk, stundom i tråd med nettopp Van Der Graaf Generators uregjerlige natur. Jeg bifaller især stykkets aggressive motiver, samt bandets smittende spilleglede. At Ring Van Möbius ikke besitter Emerson Lake & Palmers tekniske, autonome eller kompositoriske lødigheter lever man fint med. Skumrende ”Distant Sphere”, oppført med strykekvartett – tonalt ikke direkte i klinsj med Birth Controls seriøse arbeider – henter hjem pokalen for reisens flotteste øyeblikk.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 30. oktober 2020