Fredag 21.februar 2020
Østfoldingene med norgesrekord i utøvelse av kunstformen ”implosjon og gjenforening” gjorde det eneste riktige da de i fjor atter samlet troppene for å gi festivalkonserter. Inneværende vinter er det klubbturnéring som gjelder – et skreddersydd format for Ricochets – og Nidaros kan dermed glede seg over ekstensivt liverepertoar viet høydepunkter fra kvintettens tre album, samt én ny låt.
Lyden sitter godt, og bandet vinner etterhånden over et innledningsvis reservert publikum. Mesterlige ”Bad Shape”, ”Pick Up The Phone” og ”I Know You’re Gonna Leave Me” faller i rask, høypotent rekkefølge. Svetten driver av både band og undertegnede. Ricochets danner et røslig amalgam av garasjerock, psykedelisk pop, smørsang, vaudeville og lounge-rock, kronet av Trond Andreassen, hvis vokalkapasitet bare synes å tilta for hvert år som går. Han lykkes i alt, og spenner fra nennsom crooning til snerrende, tonale smerteskrik. Ikke at sonoriteten går å sammenligne, men Andreassen gestalter noe av den samme nonchalante råskapen i høyt register som Nazareths Dan McCafferty rådde over inntil han ble tvunget å abdisere.
Med sådan kjempe i front er det stundom lett å glemme hvor gode instrumentalister bandet huser, anført av lekne Sven Poppe på klaviatur og ihuga Fredrik Gretland på gitar. Bassist Knut-Øyvind Olsen og trommeslager Johan Edvardsson etterser at sangharmonikken sitter støpt.
Riktignok flater midtre del av konserten litt ut, i intensitet og låtkvalitet, men det er for så vidt greit all den tid Fredrikstad-banden bygger opp til grandiost crescendo. ”You’re Gonna Get It Up The Ass” furnerer et morsomt gjenhør. Settets ferske tilslag, singelen ”Bad Behaviour”, måler ikke kompositoriske krefter med bandets ypperste øyeblikk, men bibringer et etterlengtet friskt innslag i konsertsammenheng. For øvrig fronter Andreassen både denne og jagende ”Guess It’s Time” med såpass blodstenkt patos at det er til å bli svimmel av. Mindre urban-dramatikk markerer ingenlunde en fullkommen tapning av ”Slo-Mo Suicide”; denne er neppe gjort fetere av forutgående bandkonstellasjoner, og foresvever meg å ha fått nytt liv på sine eldre dager.
Ricochets holder seg for gode til å sende publikum hjem i oppstemt skimmer; seansen avrundes med blytung, dynamisk tristesseblues, og applausen vil ingen ende ta, rettmessig nok. 5/6
Tekst: Geir Venom Larzen
Foto: Arne Hauge