Frontiers
Jeg trodde Rick Springfield var en avdanka gammel has-been og såpeskuespiller med et par hits på 80-tallet, inntil jeg opplevde en sann fest av en konsert på Rockefeller for et par år siden, og har siden utforska mannens karriere litt. “Songs For The End Of The World” er hans første studioalbum siden det glimrende “Venus In Overdrive” fra 2008, og når man hører det moderne, ultraenergiske og fengende åpningssporet “Wide Awake” er det helt utrolig at mannen har blitt 63 år gammel – han hadde glatt passert for 35 utseendemessig, og musikalsk sett gnistrer det av disse fjorten låtene. Det hører jo ingen sted hjemme at en artist skal gi ut sin beste skive førti år etter debuten, men jeg tror jaggu at det har skjedd her. Hver eneste låt er kort og konsis med alt daukjøtt trimma vekk (ikke en eneste låt bikker fire minutter), og alle har massive refrenger med melodilinjer som biter seg fast i hjernebarken, uten å være overkommersielt. De mest instante av disse er “I Hate Myself” (som ikke er ulik Springfields megahit fra 1982, “Jessie’s Girl”), eksplosive “Our Ship’s Sinking”, balladen “You And Me” og de to mørkere og moderne “I Found You” og “Depravity”, sistnevnte med skivas eneste gitarsolo. Og ikke å forglemme avsluttende “One Way Street” – og slik kunne man fortsatt.
Bandet inkluderer ex-David Lee Roth-bassist Matt Bissonette og stjernegitarist Tim Pierce, med gjestevokal fra John Waite. Skiva har en fantastisk bra produksjon, og Springfield selv synger bedre nå enn han gjorde for tredve år siden. Det ble ikke gitt ut veldig mange bedre skiver innenfor kategorien Melodic Rock/AOR i løpet av 2012 – jeg er fortsatt dypt imponert over denne. (Neida, herr redacteur, det har ikke klikka for meg, ingen grunn til bekymringsmelding. Denne skiva fikk også 9/10 i Classic Rock og 100% på melodicrock.com.)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 09.oktober 2012