Fredag 19. januar 2018
Rhino Bucket fra Los Angeles var ett av disse bandene som lå og vaket i vannskorpa på første halvdel av 90-tallet, men slo aldri helt igjennom, til tross for at fans av AC/DC burde tatt dem til sitt hjerte – men det ble kanskje for likt forbildene. (Eller så var bandnavnet for crappy.) Det er hard gyngende tregrepsrock med to gitarer, bass, trommer og en vokalist som høres ut som en cocktail av Bon Scott og D.A.D.’s Jesper Binzer, med en neve grus slengt inn i miksen. De hadde til og med en vaskeekte AC/DC-trommis (Simon Wright) i rekkene en periode, men gikk i graven da grungen slo inn for fullt. Bandet gjenoppsto i 2001, og da med Ron Wood-lookaliken Brian «Damage» Forsythe, mest kjent fra Kix, på gitar.
Det var på ingen måte fullt i lokalet da Rhino Bucket gikk på scenen, skal vi tippe rundt 70 stykker, hvorav en liten hard kjerne i front sto for entusiasmen. Og dette begynte så bra, så bra, med trumfesset «One Night Stand» fra den selvtitulerte debutskiva fra 1990 – kanskje den beste skiva som AC/DC ikke har gitt ut siden «Back In Black». Og når de like etterpå gønna på med det glimrende åpningssporet fra andreskiva «Get Used To It», gromlåta «Beat To Death Like A Dog», lå dette an til å bli en knallkveld.
Men de har dessverre ikke nok låter av denne kvaliteten til å holde på interessen gjennom halvannen time – de har rundt fire kremlåter, og resten av låtene høres ut som blåkopier av disse – og da blir det veldig ensformig. (Det kan man jo forsåvidt også si om alt AC/DC har gjort de siste 35 år, men de har både en solid gullrekke av udødelige klassikere å lene seg på, og en gallionsfigur som bobler over av energi og scenekarisma – det mangler Rhino Bucket.) Det er greit å rappe inspirasjon fra mesterne, men når de (i likhet med Airbourne) rapper absolutt alt fra en og samme kilde, blir det litt for åpenlyst at de selv ikke har en eneste original musikalsk idé.
Bandets finskfødte frontmann og rytmegitarist Georg Dolivo har som nevnt en steintøff stemme – så lenge han holder seg i midtregisteret. Men det blir fort stygt med en gang han går opp og skriker – og det gjør han ofte. Og når han ligger og gneldrer uten å nå helt opp, blir det anstrengende å høre på.
Forsythe er en mer enn dugelig gitarist, men den utvidede soloen hans mot slutten av «She’s A Screamer» sleit på tålmodigheten. Etter et langdrygt midtparti tok konserten seg litt opp igjen mot tampen, med godlåter som «Bar Time» og «Beg For Your Love», men de aller fleste var godt forsynt fra neshornbøtta da de rundet av med «I Was Told» etter drøye 90 minutter.
3,5/6 | Geir Amundsen
Foto: Geir Amundsen
