Torsdag 8. september 2016
Dette var en konsert jeg hadde null forventninger til. For det første har Red Hot Chili Peppers aldri vært kjent for å være spesielt bra live, og for det andre skulle de spille i den forhatte gymsalen på Fornebu. Etter å ha blitt totalslaktet under Roskilde i sommer! RHCP er et band jeg har fulgt i 25 år, dog litt til og fra, men aldri har fått kommet meg på konsert med. Både fordi det er hele 13 år siden de besøkte Norge sist, og fordi det sannsynligvis ikke har fristet all verden etter diverse videoklipp man har sett opp gjennom årene. Så her lå alt til rette for å bli positivt overrasket. Hvilket jeg også ble.
Ja, så synger Kiedis litt surt her og der, og det er kanskje ikke de største musikalske prestasjonene live, men til gjengjeld leverte de et bra show med høy underholdningsverdi og en rekke låter det var riktig så stas å høre. Og det teller da også en hel del, ellers kunne man bare blitt hjemme og hørt på skiva. Gamlegutta er i midten av 50-åra og spretter rundt på scenen som om de ennå var i 20-åra, og Kiedis har såvisst fortsatt kropp til å spille i barisen! Det tok ikke mange låtene før både han og Flea kastet skjorta.
Det som derimot var en smule negativt denne kvelden var all jammingen mellom låtene, samt at de hadde relativt lite kontakt med publikum. Den lille kontakten som ble etablert var det stort sett Flea som sto for – blant annet da han holdt en appell om hvor vakkert land vi bor i og hvilken fantastisk konge vi har. I tillegg var det lite live-filming på storskjermene, de ble for det meste heller brukt til videoer etc, som ikke akkurat hjalp de på bakerste rad å se bedre.
Showet startet med en jam fra 3/4 av bandet; Flea på bass, Chad Smith på trommer og deres ferskeste medlem Josh Klinghoffer på gitar. Apekatten Anthony Kiedis kom sprettende inn på scenen etter hvert, slo seg ned for å høre ferdig jammingen til sine bandkollegaer, før de satte i gang med «Dark Necessities» – første singel fra deres ferskeste album «The Getaway». Deretter fulgte de mye mer velkjente «Dani California» og «Scar Tissue». Disse godlåtene ble akkompagnert av et eminent lysshow. Kudos til lysteknikeren, eller ingeniøren, som har satt sammen hundrevis av lamper som ble heist opp og ned fra taket, i ulike farger og formasjoner, hele konserten igjennom. Fett!
Andre obligatoriske hits som strømmet på utover kvelden var «Snow (Hey Oh)», «Californication» og «Under The Bridge». Under sistnevnte var det allsang i salen – gjennom hele låta. Publikum skal ha ros for at de var engasjerte til en forandring. Etter denne låta derimot, tok halve salen dopause under «Sick Love» – det var tydelig at de nye låtene ikke satt like godt hos publikum, det var ikke derfor de hadde kommet. Deretter rundet de av med den mer populære «By The Way».
Etter 1,5 time med en god blanding av nye og gamle låter gikk de av scenen, og arenaen kom til sin fulle rett da folk begynte å lokke dem ut igjen med fotballrop. Det funket selvfølgelig. Chad og Josh kom tilbake for nok en jam. Like etter kom Flea også inn på scenen, gående på henda, før han hang seg på i jammingen. Tåpelig å bruke opp tid av ekstranummeret på dette, jeg hadde mer enn gjerne sett at de heller hadde gitt plass til «Otherside» – en enda tåpeligere utelatelse. Kiedis joinet dem etter hvert og vi fikk noe overraskende den nye «Dreams Of A Samurai», og selvfølgelig «Give It Away», før de forlot arenaen for godt. Med «Peace and love!» fra Flea som kveldens siste ord.
Repertoaret denne kvelden var det ikke så mye å utsette på, bortsett fra at de altså gjerne kunne kuttet ut store deler av jammingen mellom slaga til fordel for «Higher Ground» og «Can’t Stop». Jeg har full forståelse for at de er på turné med det nye albumet (som jeg faktisk liker), og at dette ikke var en Greatest Hits-konsert, men å droppe flere store hits er uansett ugreit. At gitarist Josh absolutt skulle synge Cat Stevens’ «Wild World» kunne vi for eksempel spart oss for.
I køen på vei ut av hallen overhørte jeg en samtale mellom to fjortissberter som åpenbart ikke hadde så lang fartstid på konsertarenaer; «Så mye gamle folk! Jeg har aldri vært på konsert med så mye eldre folk før». Takk for den! Hva de gjorde der er uvisst, men det tyder i hvert fall på at Chili Peppers fortsatt evner å skaffe seg nye fans.
4/6 | Marianne Lauritzen
Foto: Arash Taheri
