Frontiers
Med unntak av et par ubemerkede soloskiver har det gått 23 år siden sist ex-Ozzy-gitarist Jake E Lee ga ut en skive med et band, og dengang var det fantastiske Badlands. Forventningene har derfor vært enorme for hans comeback med sitt nye band Red Dragon Cartel. Mannen er fortsatt høyt respektert i bransjen, så man må anta at han kunne velge og vrake fra øverste hylle når han skulle finne musikere til å komplettere bandbesetningen. Men det har han ikke gjort. Rytmeseksjonen er helt middelmådig, og hadde kanskje ikke skjemt seg ut i et gjennomsnittelig pub-band, men i denne sammenheng bør lista ligge vesentlig høyere. Det merkeligste valget er vokalisten som skal fronte bandet på scenen. Og det er Darren Smith, også kjent som trommisen fra Harem Scarem. Gudene skal vite at han ikke er noen Ray Gillen; Smith har en atskillig mer begrenset rekkevidde og en raspete metalstemme som trekker helhetsinntrykket av låtene betydelig ned, og hans innsats på bandets debutkonsert like før jul var helt horribel. Jake E Lee er derimot i storslag, og fra det “Bark At The Moon”-aktige introriffet på åpningslåta “Deceived” er det ingen tvil hvem som trakterer gitaren. Dessverre er låtmaterialet generelt ikke av den standard man kunne håpe og forvente. Dette låter mer standard metal enn bluesrocken til Badlands. Låter som “Shout It Out” og “Slave” er masete og mangler melodi, og det samme gjelder “Wasted” med gjestevokalist Paul Dianno, som aldri var noen stor sanger. Den mest oppsiktsvekkende låten er kanskje “War Machine”, som høres eksakt ut som gammel Black Sabbath, helt ned til “Iron Man”-introen og “N.I.B”-riffet – men det var riktignok også meningen.
Heldigvis er det et par andre gjestevokalister som redder denne skiva fra totalhavari. Robin Zander fra Cheap Trick har en stemme som latterliggjør Smith på singelen “Feeder”, og Sass Jordan viser på “Redeem Me” at hun er en av de råeste vokalistene i bransjen – sjekk ut hennes band S.U.N.! På blytunge “Big Mouth” stifter vi bekjentskap med Maria Brink fra In This Moment, som også har lungekapasiteten i orden. Skiva avrundes med et tominutters pianostykke – visstnok den første komposisjonen Lee noensinne lagde, før han plukket opp gitaren. Når man har ventet i årtier på et comeback fra Jake E Lee, er dette dog særs skuffende. Først og fremst på grunn av låtene, men man griper seg i å lure på hvordan sluttresultatet kunne ha blitt med f.eks en John Corabi eller en Oni Logan på laget. (Les intervju med Jake E Lee her!)
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 24.januar 2014