Da NRM anmeldte Ragnaroks forrige skive beskrev vi musikken som mer voksen. Årets slipp «Non Debellicata» er både mer voksen, variert og viser et fortsatt sultent band, tjuefem år uti karrieren. Sarpsborg er nok en gang ikke overvunnet.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Arash Taheri
Ragnaroks ubestridte leder, Jontho, har ikke fått servert
karrieren på sølvfat. Medlemmer har kommet og gått, med hovedvekt på det siste.
Etter gitarist Bolverks innhopp for snaue ti år siden har den tidligere trommisen
hatt en solid sparringspartner på låtskriversiden. Noe som har gitt et solid
løft og veien til det som kan beskrives som et voksent band.
–
I perioden mellom 2005 til 2010 lå jo egentlig bandet på is. Da vi returnerte
med «Collectors Of The Kings» var tanken å gå litt tilbake til røttene. Og det
ble jo en veldig rett-frem skive. Etter det begynte kurven som du beskriver som
mer voksen. Bolverk er jo en dyktig gitarist med bakgrunn fra thrash og death
metal. Når han fikk Ragnarok-stilen i fingrene tok han med seg disse elementene
inn i låtskrivingen. Både på «Malediciton» og «Psychopathology» er det
elementer jeg ikke forbinder med black metal. I Ragnaroks lydbilde blir det jo
så klart black metal, men disse platene har vist en utvikling jeg føler er satt
med «Non Debellicata». Tekstene er på plass, låtene er sterke, det er
variasjon, men likevel låter det Ragnarok og jeg føler det er en ganske så rett-i-trynet-skive.
– Det starter virkelig rett i trynet med tittelkuttet, som følges opp av tyngre «Chapel Of Chaos», som igjen følges av mer melodiske «Sanctimoneous». Denne variasjonen er kanskje med på å gjøre denne utgivelsen lettere tilgjengelig enn sine forgjengere.
– Da vi kjørte hjem fra studioet og hørte på skiva, hang jeg meg veldig opp i vokalen og var litt bekymret for at det kanskje låt litt for likt. Nå er låtene vi endte opp med å spille inn de som vi følte passet best sammen for å lage variert skive. Samtidig er alle låtene av det kalibere at du føler det smeller litt i underkjeven. Du kjenner du får deg en på trynet. Selv om det er melodi og variert er det ekstreme utrykket til stedet.
– Jeg må jo innrømme at jeg i forkant av intervjuet har hørt mye på skiva, og fått spesielt tittelkuttet på hjernen. Selv om det kanskje ikke er noen typisk allsangschläger.
– Hehe, den satte seg ja? Det er jo bra. Det ble jo en del låter til denne skiva. Vi hadde med tjue til studio, og spilte inn tretten, og jeg merker jo det denne gangen at det er låter man husker. Tidligere har vi jo skrevet låter man må høre en del ganger og som vokser over tid. Det er jo gjerne de låtene som lever lenger, mens lettfengelige låter blir man fortere lei og glemmer. Likevel føler jeg vi har gjort alt riktig med denne skiva.
– Den massive produksjonen er også med på løfte inntrykket.
– Det er jo en helt annen mastring på skiver nå kontra 2004 og tidligere. Da jeg satte på denne skiva var det noe som manglet. Jeg sa til Devo i studioet at mastringen må opp. Hvis du satte på «Psychopatholog» på et volum så var denne mye lavere. Sammenligner du Marduks seneste med vår nå, etter mastringen, er denne mye høyere. Selve produksjonen er langt mer minimalistisk. Tidligere har vi kjørt grunngitar og hovedgitar ganger to. Og leadgitar oppå der igjen. Denne gangen er det kun spilt inn en grunngitar og en hovedgitar, så vi fikk en jævlig fet produksjon med mindre bruk av gitarer. Før har det vært større produksjon, denne gangen låter det stort selv om produksjonen er mer minimalistisk. Trommene har kanskje vært litt langt fremme i lydbildet tidligere. De er langt fremtredende nå også, men mer balansert i lydbilde.
– Ja, du tilhører vel den generasjonen som mener at basstrommer skal kjennes i brystet?
– Ja det er riktig. Ikke ihjeltrigga, hehe. Jeg har jo gått fra ren basstrommelyd til litt trigging selv, men vi har alltid blandet det så det ikke har blitt helt ‘tikk-tikk-tikk’- lyd. Jeg har jo spilt trommer som et instrument, ikke bare som taktmaskin og da har det jo vært viktig for meg at trommene skal frem. Men nå er jeg jo vokalist, og da vil jeg jo litt frem der også, haha.
– Og akkurat det er en av tingene jeg synes har satt seg nå.
– Ja for faen. Det har vært en jævlig prosess, men nå begynner jeg å føle meg komfortabel med det. Jeg føler jeg knakk en kode i studioet denne gangen. På forrige skive var jeg jo helt fersk, og det var et helvete å gå i studio. Jeg kunne ikke teknikken, jeg tok i for mye, så det kommer en slags monoton lyd som ligger under der. Den samme lyden kommer også hvis jeg tar i for mye live. Det handler om å slappe av. Det handler om teknikker jeg måtte til sangpedagog for å få på plass. Så begynte vi på denne skiva. Jeg sang inn to låter og det samme problemet meldte seg. Jeg tenkte at faen, dette fungerer ikke. Så slappet jeg av og skjønte at du ikke trenger å ta i som et helvete. Jeg måtte bare finne riktig vokallyd, så kunne jeg leke med ordene. Devo sa han ikke hadde hørt maken til skrik. Jeg har enorm lungekapasitet, men jeg har bare brukt hals. Jeg ble jo sjokkert da jeg begynte hos sangpedagog. Hun forklarte at hvis jeg strammer lårene så går det rett til halsen. Oi, i helvete, tenkte jeg da. Oppvarming er også viktig. Det er en grunn til at jeg fikk vondt i skuldrene da jeg spilte trommer. Oppvarmingen var fem sigaretter, så bar det rett på scenen i militærstøvler for å gi full gass fra start. Det gikk kun i tjue år, hahaha! Oppvarming har ikke vært min greie, nei! Det var jo litt flaut å gå inn i en ny rolle og stå backstage og gjøre øvelser før en konsert. Nei, drit og dra. Så da kjørte jeg på i gammel stil, og etter fire konserter hadde jeg ikke stemme igjen. Så disse fem årene har vært en lang prosess. Selve oppgaven som frontmann overlevde jeg på allerede etter første konsert. Tilbakemeldingen på at utstråling og scenepersonlighet satt kom allerede da, men det var teknikken som gjorde jeg ikke følte meg god nok. At jeg hopper og spretter og får med publikum oppleves jo bra for de i salen, at jeg er ukomfortabel med egen prestasjon er verre. Men der føler jeg ting har falt på plass nå.
– Tittelen på plata betyr ikke overvunnet. Perfekt
beskrivelse for en hardtarbeidende tjuefemårs jubilant, men det ligger mer
historikk i tittelen enn som så.
–
Basisen er et brev som har med hjembyen vår Sarpsborg å gjøre. Jeg mener
bestemt det var Skottland Norge var i krig med. En lord der borte sendte et
brev til en jarl i Sarpsborg. Tanken var vel å ikke gi opp og erobre Norge.
Svaret tilbake var at vi har fått store skader etter krigen, men Non
Debellicata. Vi er ikke overvunnet. Men joda, jeg skal ikke legge skjul på at
den også handler om bandet. Vi er rimelig undervurderte. Vi får sjelden dårlige
anmeldelser, alle vet hvem Ragnarok er, men vi kommer likevel aldri over
kneika, hehe. Vi er ikke et lite band, men heller ikke blant de største, så vi
ligger og vaker der midt imellom. Det er vel nærmere tjue år siden jeg sa i et
intervju at Ragnarok dør med meg. Jeg synes denne skiva er så sterk. Layout er
fet, bandet er suverent og det skal rett og slett mye til for å undertrykke
oss.
– De som har vært konsertgjengere innen den hardere delen av
metallen de siste tretti årene vil huske deg pushe demoer og fanziner fra
plastposen. Er denne drivkraften grunnen til at Ragnarok fortsatt
eksisterer?
– Jeg er jo så heldig at jeg ble tatt under vingene til Stian Occultus allerede
i fjortenårsalderen, og sammen med Euronymous så drev man jo med tapetrading og
byttet demoer. Jeg og Stian tok det vel litt lenger. Da alle var ferdige med
dette, trykket vi opp/ned-kors vi skulle selge, hehe. Så denne kremmerånden og
drivkraften har nok ligget til grunn. Men jeg må innrømme jeg har vært jævlig
dårlig businessmann når det kommer til egne band, haha. Jeg har gjort mye gode
dealer, men det å tjene penger på Ragnarok og eksempelvis finne noen gode
merchavtaler, der har jeg vært dårlig. Skal gjøre alt sjøl vet du, men bare det
å sende en t-skjorte til Tyskland fra Norge koster jo noe inni helvete. Men
joda, selve pådriveren i meg stammer helt klart fra den tiden. Man fant
finurlige måter og selge skiver på og bygde relasjoner. Det var jo en
interessant tid. Kom Gehenna fra Stavanger til Oslo, så dro jo hele Sarpsborg
innover for å feste med dem. Det var jo fest og moro og en tid jeg er glad jeg
var med på. Så går det til et punkt hvor noen blir større enn andre, og jeg
føler kanskje vi ble kjørt litt forbi der. For paradokset er jo at vi går som ‘The
Second Wave of Norwegian Black Metal’. At Mayhem er First Wave skal vi
selvfølgelig ikke diskutere, men så har du de som rakk og dannes før
kirkebrannene, hehe, de er også First Wave. Vi som var så uheldige og ble
dannet rett etter er second wave. Det folk glemmer er at flere av oss holdt på
med band før alt dette. Men dette har likevel hemmet oss. Heldigvis fikk jeg
veldig god støtte av familien som mente jeg skulle leve ut drømmen, så jeg har
jo gitt faen i faste jobber og et normalt liv. Så var vi jo i den alderen at
noen skulle i militæret. Så da vi skulle ut og turnere var to stykker på vei
inn i militæret, så da gikk jo ikke det. Etter tredje skiva ville vokalisten
satse på familie og karriere, så da stoppet det opp der. Nå mistet han vel
riktignok både jobben og kjerringa etter hvert, hehe. Det har vært noe hele
tiden og jeg har av og til tenkt at helvete heller, nå gir jeg opp. Samtidig er
dette blitt en så stor del av meg og når jeg nå sitter her i en alder av 42,
har jeg spilt i band lenger enn jeg ikke har gjort det. Folk kalte jo dette
ungdomsopprør, men det ungdomsopprøret har vart jævlig lenge nå, haha.
Her var planen å følge opp med å spørre om han ikke heller
vurderte å bli med i et etablert band enn å stable et nytt Ragnarok på bena til
enhver tid. I det jeg skal spørre slår det meg at jeg mener å huske snakk om at
Jontho skulle bli trommis i Dark Funeral.
– Nja.
Jeg skulle spille på «Vobiscum Satanas” plata. Jeg dro dit og prøvespilte. Du
vet, dette var en tid da denne gravityblasten, som de fleste spiller nå, var på
vei inn. Jeg klarte å spille til låtene med min blasting, men Ahriman ville ha
denne gravityblastingen som Matte Modin gjorde på neste skive. Jeg skjønte jo
ikke den greia, jeg spilte jo old school blast med en basstromme. Caligula
digget den, men Ahriman ville ha mer teknikk, og det har jeg jo ikke. Jeg er jo
old school sånn sett. Så sånn endte den karrieren, vi drakk oss drita i stedet
og hadde en god fest. Og vi er gode kompiser fortsatt, hehe.
– I løpet av Ragnaroks tjuefem år har black metal endret seg
fra å bli solgt fra plastposer på konserter til big business og turnèer i
nightlinere.
–
Det skal sies jeg var på min første nightlinerturnè i 1998. At det gikk med
overskudd er å ta hardt i, haha. Det var Siebenbürgen som headlinet, og det var
helt borti natta. De trakk jo ikke en kjeft, haha. Ellers må jeg jo si jeg
føler feelingen har svunnet hen. Nå kjenner jeg jo mange, det være seg Dimmu
Borgir eller langt mindre band, og de står jo fortsatt for det samme. Men før
var man mer samlet. Man møttes, tok noen pils, hørte på skiver og snakket om
dem. Jeg kjenner jo litt på det med nye band som kommer og som får alt servert
på et sølvfat og ikke tenker på det helvetet vi som tråkket opp veien for dem
måtte gjennom. Det er et fåtall av banda som starter i dag som vil holde på i
tjuefem år. Det som derimot er fett er at metal holder seg jevnt. Og black
metal vil jeg vel si er på en topp igjen nå. Så er det jo alltid artig og se om
det er et nytt 18-års kull som begynner å gå på konserter, eller om det
fortsetter å bare være de gamle traverne. Det er jo sånn du ser om et miljø
beveger seg. Og tro det eller ei, vi gamlekara har et ansvar for å få denne
scena til å fortsette. Kommer det nye band kan vi ikke bare drite i dem og
tenke de får drive med sitt. Da stopper det opp. Mayhem kommer ikke til å holde
på i seksti år, selv om de er på god vei, haha. Jeg er veldig stolt over å ha
vært med på dette i tjuefem år. Jeg har lært veldig mye, nådd mange mål og fått
en ny lyst etter at jeg gikk over til å bli vokalist. Jeg har veldig lyst til å
jobbe mer med musikk, ikke bare band, men kanskje mer med festivalbooking og
andre relaterte ting.
– Er det lov å spørre om alderen bidro til at trommestikkene ble lagt på hylla?
– Jeg skal ikke legge skjul på at det begynte å gjøre vondt i skuldre og knær. Det i seg selv er ikke grunnen. Jeg var rett og slett dritt lei av frontmenn, som har en så viktig rolle i et band, stadig vekk sluttet. Jeg har jo alltid vært kul mot andre band, flere av medlemmene har jo hatt andre band parallelt. Flere av disse har jo fått mye omtale ved å være med i Ragnarok. Så kommer de til et punkt hvor de vil satse på sitt eget. Så jeg føler jo jeg har hjulpet mange uten å sitte med så mye igjen. Da HansFyrste valgte å satse på Svartjern tenkte jeg i helvete heller, nå er det bra, hehe. Jeg har jo alltid gjort intervjuer, og er det en som aldri kommer til å slutte er meg. Tenker man Ragnarok tenker man Jontho og omvendt. Så er det det med utstrålingen. Allerede da Hoest sluttet i 2005 sa han at jeg burde ta det selv med min guts og utstråling. Men så var det komfortabelt å sitte bak trommene da.
– Du nevnte dere hadde med tjue låter i studio. Er dette ting vi får høre?
– Vi spilte inn tretten. Ti til den ordinære skiva, og den limiterte digipaken i tusen eksemplarer får tre bonuslåter. Det øvrige materialet er ikke innspilt og er vel egentlig kastet. Når vi begynner med nye låter begynner vi fra scratch. At et og annet riff kanskje brukes kan nok skje, men neppe låtene som de var tenkt. Vi er jo et ordentlig band, et band som møtes på lokalet og øver frem låter. Så det er ikke umulig at vi kaster et parti på øving som ikke fungerer, og kanskje kommer på at vi har et parti som kan passe av det som ikke ble brukt nå. Jeg er veldig glad for at vi ikke er et band som sitter i hver vår landsdel og sender hverandre ferdige låter. Det igjen var litt skummelt da jeg ga fra meg trommene til en annen, og ikke fikk prøve meg frem med takter, men bare stå på sidelinja. Heldigvis er Malignant lett og samarbeide med, og det hender hans forslag er bedre enn de jeg har tenkt ut og ber han prøve, hehe.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2019