Først oppdaget Eivind Staxrud, Raga Rockers-gitarist siden 2010, Angus Young i AC/DC, og han uttalte i ung alder at han heller ville ha en Gibson-gitar enn å bli kjønnsmoden. Senere kom Fender Stratocaster-gitaren til Jimi Hendrix inn i bildet og forandra livet på nytt.
Tekst: Stig Myhre
Foto: Anine Desire
Vi setter oss ned på egnet sted, et øvingslokale full av gitarer, med Eivind, og umiddelbart prøver vi å verbalisere hvorfor Jimi kunne ha en så altoppslukende kraft:
– En som ga gitartimer da jeg gikk på ungdomsskolen, ga meg en kassett og sa: ”Dette er den råeste gitaristen. Han heter Jimi Hendrix og tenner på gitaren og spiller med tennene”. Jeg så for meg at han kom borti flammene, og at det gjorde dritvondt. Å høre det liveopptaket fyren ga meg, med de sinnssyke feedbacklydene, tilførte en annen dimensjon i forhold til en sånn populærmusikklåt som varte i tre minutter og hadde en Chuck Berry-solo i midtpartiet. Hendrix låt mer omfattende avantgardekunst-jazz, og låtene hans skapte visuelle bilder. Den gang tenkte folk annerledes, og låten skulle høres ut som et hus som ramler over ende, et bilkrasj eller en ambulanse som ruller avgårde. Sånne elementer eksisterer ikke lenger i gitarens verden. Nå skal du høres ut som Slash, Neil Young eller AC/DC. Hendrix var veldig innovativ, fri inne i hodet sitt og hadde ingen regler. Hvis Hendrix hadde gått på musikkhøyskolen, hadde han lært så mye om musikk at det kunne ha stoppa den innovative utviklingen hans. Her hjemme kan du dra en viss parallell til Geir Sundstøl. Dette snakka jeg med han om. Han er Norges mest brukte studiomusiker, og Geir laget et bestillingsverk for Kongsberg Jazzfestival, men han kan ingen teori. Mye av det Hendrix gjorde som hørtes avansert og flott ut, kommer egentlig fra soul og rhythm’n blues. Men han gjorde bare musikken ti ganger mer avansert. Han måtte også ha en enorm kapasitet i hjernen. For ofte hvis en gitarist spiller en lang, improvisert solo, kan det lett bli litt kjedelig. Men bare hør på konsertopptaket fra San Diego Sports Arena, USA, 25 mai, 1969… Når de spiller ”Red House”, mener jeg bestemt at det ikke er et kjedelig sekund der. Og vi snakker om en dritlang blueslåt med 3 gitarakkorder. Ingen andre enn Hendrix kunne få så mye fet musikk ut av D, H og Fiss… Hør på de utrolig perkussive lydene og den aggressive tilnærmingen fra starten på ”Killing Floor” fra Monterey-festivalen. Der spiller han solo og rytme samtidig, og sluttresultatet høres ut som fem gitarer. Han gjorde seg også bemerka som en tolker av andre artister. Når Hendrix spilte ”Johnny B Good” fra ”Live At Berkeley”, hørtes sangen ut som en rakettoppskyting. Hans versjon av ”All Along The Watchtower” med Bob Dylan ble ti ganger tøffere enn originalen. Gjennom musikkhistorien er det noen få kunstnere som stikker seg ut, og Jimi var en av de utvalgte. Jeg tror ikke nødvendigvis på det folk sier om at han var et fenomen, en gud som kom fra en annen planet og spaserte rett ut av romskipet. Men Jimi Hendrix gikk gjennom en enorm utvikling på kort tid. Han starta i et soulband, slo gjennom som ung og vital rocker, og ble etter hvert en slags Beethoven-type som lagde progressive verk.
– Utallige gitarister har fått tilnavnet ”Den nye Hendrix”. Kjente du igjen Hendrix sin ånd i musikere med dette stemplet som Prince og Steve Ray Vaughan?
– Generelt sett synes jeg at de som liksom skal være den nye Hendrix, kan kopiere han til en viss grad. Likevel er de ikke like innovative. Ved å presse grensene for hva du kan gjøre og flytte musikklandskapet, var Prince kanskje en innovatør på samme måte. Jeg opplever at det finnes veldig mange bra gitarister med bare sånn passe bra låter. Stevie Ray Vaughan spilte fantastisk bra gitar, og han laget mange kule riff og sånn. Men jeg kan ikke nevne like mange bra Steve Ray Vaughan-låter. Der ligger forskjellen. Jimi står igjen som en enestående låtskriver. Å stjele et riff eller en melodi kan også være innovativt. Det handler om måten du gjør det på. Han stjal melodier og inspirasjonskilder og satte disse elementene i en kontekst som du aldri hadde hørt før. Steve Ray Vaughan stjal Hendrix-riffa og spiller de i sånne ålreite blueslåter. Men Hendrix rappa for eksempel ”Strangers In The Night” fra Frank Sinatra og putta det inn i soloen når han spilte ”Wild Thing” av The Troggs.
– Hva med den 13 minutter lange og episke ”1983” fra ”Electric Ladyland”? Drømmer du deg bort og nesten dupper av med musikken på og coveret i hendene?
– Ja. Det kan du trygt si. ”1983” er vanvittig progressiv med sine mange forskjellige partier og måten musikken beskriver tematikken i låten på. Resultatet blir nesten som et teaterstykke.
– Er du i stand til å se forbi de livskåte låtene, den overjordiske gitarspillingen, og forholde deg til lyrikeren Jimi Hendrix?
-Ja. Tekstene virket like omfattende som musikken hans. De kunne både være depressive, science fiction-syrete, spirituelle og politiske.
– Var han en undervurdert sanger? Og kom som sådan gitarspillingen i veien?
– Nja, en låt som ”Crosstown Traffic” viser Hendrix som en blanding av soulsanger og snakkesyngende, laidback Bob Dylan. Denne siden av han digger jeg. På en annen side bærer vokalen preg av å ha altfor lite selvtillit. På konsertene klarte han ikke alltid treffe de rette tonene, og det kunne låte litt småsurt noen ganger. Etter å ha spilt i bandet til en rekke jævlig bra soulvokalister, tror jeg han tidlig i karrieren følte seg litt forlegen som vokalist. I intervjuer virket han usikker på sin egen stemme, og på det originale vinylcoveret til ”Axis: Bold As Love” står det å lese i bildeteksten at ”Jimi Hendrix is the guy in the middle with the broken face and he almost sings the songs”.
– Var Mitch Mitchell og Noel Redding kun statister, eller stjerner på hver sin side av scenen i Jimi Hendrix Experience?
– Noen utrolige dyktige folk rundt Jimi Hendrix bidro også til å gjøre han såpass god. Jeg mener spesielt at Mitch Mitchell spilte en utrolig viktig rolle. ”Electric Ladyland”, et gigantisk album, ble i all hovedsak innspilt av Jimi Hendrix og Mitch Mitchell. Måten Mitch adopterte de riffa til Jimi Hendrix på, med sin jazza og vågale spillestil, påvirka nok hvilken retning Hendrix tok musikalsk. Jeg hørte at han ikke hadde lyst til å spille noe særlig etter Hendrix, fordi det ikke kunne bli bedre enn med Jimi. Noel hadde også en veldig ålreit og original spillestil, og han spilte på en måte bass som den frustrerte gitaristen han egentlig var.
– Mitch og Noel ble som kjent erstattet av bassist Billy Cox og trommeslager/sanger Buddy Miles på liveskiva ”Band Of Gypsys”. Riktignok hjalp Billy og Buddy Jimi med å komme seg ut av en bindende kontrakt ved å spille inn albumet, men du og jeg forbinder vel ikke ”Band Of Gypsys” med advokatmat, vel?
– Nei, absolutt ikke. Bortsett fra at han spilte latterlig bra, fant Hendrix to fantastiske musikere. Billy Cox, en ekstremt bra og mer utpreget rhythm’n blues- og soul-bassist enn Redding, var en enda bedre bassist enn Noel. (Eksklusivt intervju med Billy Cox her!) Miles hadde en totalt annerledes og mye mer minimalistisk trommestil enn Mitch. I tillegg sang Buddy Miles på en mer kraftig og funky måte enn Hendrix. Buddy synger her så bra at Jimi virker litt usikker på vokalen sin. Buddy sang teknisk bra, og i motsetning til Hendrix, kan du sammenligne han med andre soulvokalister jeg elsker, som James Brown, Otis Redding, Sam & Dave og Wilson Pickett.
Noen reiser til Betlehem. Eivind reiste på pilegrimstur til Olympic Studios i England.
– Studioet eksisterer ikke lenger, men jeg satte meg på gjerdet utenfor bygningen og lekte at jeg befant meg der i gamle dager. Den gang må London ha vært fantastisk.
Eivind fisker fram telefonen, smiler fra øre til øre, og deretter viser han oss bilder fra da han besøkte Jimi sitt hjem i Brook Street, London, som nå er et Hendrix-museum. Her kan vi se alt fra sengen, kosebamsen og monopolspillet til platespilleren, forsterkeren og vinylsamlingen til Hendrix.
– Hendrix sitt liv er jo gjennomdokumentert så det holder i bøker, filmer og der musikk formidles i media. Hvilket inntrykk får du som sådan av han som person?
– Jeg vet ikke sikkert, men jeg har venner med sykdommen og bare føler at han kunne ha hatt diagnosen manisk depressiv. Han minner om den manisk depressive personen som stresser avgårde og jobber altfor hardt. Enkelte tekster mot slutten virket svært depressive, og det høres ut som han skal daue om tre dager. Det manisk depressive ligger latent i alle mennesker, og det kan utløses av for eksempel tragiske hendelser eller masse dop. Ellers var han fattig i ung alder. Folk sa at han bare hadde én bukse som han gikk med hele tiden. Han stjal en bil som femtenåring i Seattle. Tenk at du er femten år gammel og stjeler en bil fordi du ikke har mat. Da er det noe galt med samfunnet, og denne følelsen av urettferdighet gjorde han nok til en politisk bevisst person.
– Hvordan forholder man seg til den hyppige utgivelsesfrekvensen av uutgitte sanger og alternative versjoner fra arkivet til en mann som tross alt døde i 1970? Av og til hører du at Jimi snur tekstarket midt i en sang og tar telefonen mens båndet går. Føler du deg da nesten som en inntrenger i hans private rom? Snakker vi gravplyndring?
– Neida. Jeg blir utrolig glad for alt som blir utgitt. Du skal ikke på død og liv skåne artisten. Uavhengig av om de som står bak kun hadde profitt i tankene eller mer edle motiver, ville jeg aldri vært foruten for eksempel låter som ”Drifting”, ”Freedom” og ”Izabella” fra albumet ”First Rays Of The New Rising Sun”. For meg er det en nytelse å sette på en CD-boks med Hendrix hvorpå han sitter på hotellrommet og spiller en annerledes versjon av ”Angel”. Gitarsoloen på en av de alternative studioversjonene av ”Stone Free” låter kulere enn den som havna på ”Are You Experienced”. Selv om, la oss si, tagning ti av ”Bold As Love” høres bare ut som en slapp blues-jam, vil jeg høre prosessen som førte fram til de kule melodiene og det musikalske mesterstykket som endte opp på albumet.
– Er det ikke rart at andre gitarister med like lange soloer blir systematisk diskriminert og beskyldt for navlebeskuende dinosaurrock og gitaronani? Jimi Hendrix forblir stuerein til tross for sine instrumentale utskeielser.
– Ikke sant? Til og med i grungeepoken var det stuereint. Jeg likte ikke Nirvana og sånne band, hørte masse på Hendrix, og befant meg på en reise tilbake til sekstitallet. Men alle grungefolka så ut til å digge Hendrix, og de ga meg et fripass som Hendrix-fan.