Mandag 3. februar 2025
Men denne kvelden var viet de resterende delene av Queensrÿche og bandets selvtitulerte debut-EP og den mesterlige oppfølgeren “The Warning” i sin helhet. Rett og slett en unik begivenhet skulle finne plass på Rockefeller denne våte mandagskvelden. Med på lasset var også landsfrendene, Night Demon, som har gitt ut en liten rekke med sterke skiver innen bredbeint tradisjonell heavy metal. Og de som valgte Rockefeller fremfor Chippendales i Oslo Spektrum angret neppe på valget (Neida, det valget var også vanskelig for undertegnede). Rett og slett ganske utrolig at både Queensrÿche og Manowar gjester Tigerstaden på samme kveld. (Men når Manowar kjører fotoforbud, så ble vi nødt til å ignorere dem! Red. anm.) Nok om det og hvordan ble så kvelden? Ble det en episk kveld med et av tidenes beste album?
Night Demon med Jarvis Leatherby i spissen dro i gang festen i et heseblesende tempo ganske så presist klokken 20.00. Lydmessig satt det ikke helt i starten, men det kom seg, og allerede under “Screams In The Night” var lyden bedre balansert. Trioen var og er sterkt inspirert av NWOBHM og det var neppe vanskelig å høre, selv om det nyere materialet låter litt mer “generisk” i mine ører. Således syntes jeg naturlig nok at de gamle låtene fungerte og låt best. Likevel skal Night Demon ha kred for iherdig og helhjertet innsats på scenekanten, og til tider var deler av den halvfulle salen ganske så bra med på notene. Og ikke minst på “Welcome The Night” som flere tydeligvis hadde hørt før. Foruten Mr.Leatherby som trakterte både bass og vokal på en mesterlig måte, så leverte gitarist, Armand John Anthony, en rekke svidde riff og gnistrende soloer. Det blir nesten ikke mer old school enn å opptre som en trio, og du blir fort avkledd om du ikke behersker kunsten. Det ble så avgjort ikke Night Demon, avkledd altså, og det ble en fin oppvarming til hva som skulle komme. 4/6
Så var det endelig klart for det alle sannsynligvis hadde kommet for å bivåne, nemlig Queensrÿches selvtitulerte debut-EP og oppfølgeren “The Warning”. To skiver som for mange var starten på et livslangt kjærlighetsforhold til bandet. Selv om bandet startet som et “rent” heavy metal band var dette starten på noe stort og allerede på “The Warning” var det en tydelig retning med et ambisiøst band med en helt egen dynamikk og unik låtstruktur. Joda, jeg forguder EP-en også, men det var med “The Warning” bandet virkelig fant den magiske oppskriften.
Dessverre var det langt fra fullt på Rockefeller denne kvelden, men det la absolutt ingen demper på stemningen. Allerede fra da Todd La Torre entret scenen og dro “Queen Of The Reich” for full hals var både lista og stemningen lagt. Og for en stemme han har! Snakk om å synge skinnet av pølsa, og den mannen er alene verdt noen øyne på terningen. Joda, Tate synger fortsatt bra og vil alltid være en del av historien til Queensrÿche, men La Torre gjør jobben så autentisk og mesterlig at det bare er å bøye seg i støvet. Men alt var ikke bare gull og grønne skoger innledningsvis, og blant annet var en av grunnsteinene i bandet altfor lav i miksen. Heldigvis rettet dette seg og vi fikk gleden av å høre Eddie Jackson sin umiskjennelige bass. Michael Wilton har aldri vært en showmann, men har en naturlig og sjarmerende tilstedeværelse på scenen, og nei du trenger ikke være villmann på scenen. Noen av soloene satt ikke helt og var litt småsure, men han kalles ikke for “The Whip” uten grunn, og selve grunnriffene satt som en kule. Den gamle Kamelot-kjenningen, Casey Grillo, leverte også stødig bak settet, og selv om Mike Stone til tider bare opplevdes som en scenerekvisitt med en blodharry cowboyhatt, gjorde han det han skulle og viste at han er en habil gitarist. Men tenk for opplevelse det hadde vært å sett Chris DeGarmo på scenen med Wilton. Det er lov å drømme.
Det er ikke noe stort poeng å ramse opp settlista, hva skal man si? Hvor ofte er du vitne til et helt sett som utelukkende består av kremlåter uten at det er en ren best of-kavalkade og publikumsfrieri? Når det hele ble toppet med ekstranumrene “Prophecy”, “Walk In The Shadows”, “Empire” og “Eyes Of A Stranger” var gullrekka et faktum. Alle har sannsynligvis sin egen personlige favoritt fra enten EP-en eller “The Warning”, men å høre “Take Hold Of The Flame” live gjør noe med meg. Både teksten og melodien får frem følelser som vanligvis ligger låst inne i mitt innerste hvelv. Nesten den samme følelsen fikk jeg denne kvelden av tonene til “Roads To Madness”, en langt mer kompleks låt med en også fantastisk tekst. Og å høre Todd LaTorre fremføre denne episke låta var bare et av mange fantastiske høydepunkter på Rockefeller.
Kort oppsummert en kveld de færreste vil glemme med det første, og selv om kanskje begivenheten var større enn selve fremførelsen, var det rett og slett en mesterlig opptreden og pur magi fra første låt “Queen Of The Reich” til siste låt “Eyes Of A Stranger”. 5/6
Tekst: Pål J. Silihagen
Foto: Anine Desire
Intervju med Michael Wilton i neste nummer av Norway Rock Magazine, ute i slutten av mars! Bruk en skarve hundre på et ettårs abonnement HER og få neste nummer rett i innboksen på utgivelsesdag!