Century Media
Det er ytterst sjelden jeg kan pinpointe innafor ca 30 min akkurat når jeg ble fan av et band, men i tilfellet Queensrÿche var dette om lag i åttetida på kvelden 18. oktober 1988, da de gjorde alt annet enn å drite seg ut som forband for selveste Metallica. Til da var de vel i mitt unge hode et ok, om enn litt kjedelig band, men fra da av har de vært blant de store favorittene, da især den helt suverene gulltroikaen fra ‘86-‘90. «Promised Land» fra ‘94 var dog ikke helt av samme kvalitet, og da Chris DeGarmo pakka den kumulative kreativiteten i snippesken og dro sin vei noen små år etter, tok han også med seg mitt, og svært mange andres fanforhold med seg i sekken.
Siden den gang har bandet spytta ut en rekke skiver, vakende rundt mediokert uinteressant til downright ræva greier, og ting ble vel ikke bedre av at så vel Geoff Tate som Scott Rockenfield etter hvert forlot skuta, henholdsvis i ‘12 og ‘17 – eller gjorde de det..? Tate har så visst ikke hatt noen stor blomstring i kjølvannet av bruddet, og det er også fraksjonen med Michael Wilton og Eddie Jackson som vant retten til å bruke bandnavnet. Nå foreligger plate nr. 4 med vokalist og Tate-sound-a-like Todd La Torre, og er nå dette verdt å lette på øyelokk og/eller skinka for? Både ja og nei, i grunnen. Det er muligens urettferdig å sammenlikne hva som i realiteten er et helt annet band med bautaene de har i porteføljen fra hine, hårde dager, men samtidig ligger det også en fordømt forpliktelse i å skulle flyte på navnet – et navn de tross alt har kjempa med nebb og klør for å kunne benytte. I så måte skuffer dette kapitalt. Jeg skal være så ærlig og si at jeg har brydd meg katta om å sjekke ut de tidligere La Torre-skivene, men pr. 2022 likner bandet stilmessig mer på det sultne metalbandet som sang «Queen of the Reich» og «Warning» for snaut 40 år siden enn den finslepne, perfeksjonerte og stilskapende progmetalen de kjapt utviklet seg til – men låtene klarer ikke å følge opp heller dette sporet. Det kan synes som om de helt har gitt opp tråden fra da de var virkelig gode, og de framstår nå som hevvi mettal-band nr. 14 på et slitt dusin. Tror også Steve Harris ringte og ville ha igjen åpningskuttet «In Extremis», og det var akkurat Iron Maiden som var den gjennomgående referansen rundt deres tidlige verker.
Det er likevel gode kvaliteter rundt denne skiva her, om en makter å se/høre litt forbi hvilket navn som står på coveret/stream-fila. Bandet som sådan leverer spillemessig ganske så strøkent, La Torre synger svinbra, sånn midt imellom Tatesk og Dickinsonsk og lyd&produksjon trøkker godt, med god klarhet i definisjonen. Låtene er derimot, som sagt, ikke all verden; de beveger seg mer eller mindre utelukkende innenfor 50 shades of trad. metal, men nerven forblir noe uspent og kreativiteten kokes gjennomgående på litt for tynne og velbrukte spikre. Den roligere «Forest» skiller seg litt ut, både stilmessig og av interessegehalt. Om den så ikke direkte er noen ny «Silent Lucidity», så skaper den i alle fall et spenn i det harmoniske, selv om de liksom heller ikke her helt klarer å styre unna de litt lettkjøpte vendingene. Ellers svinger det jo greit av det meste, som f.eks. det småtunge singelkuttet «Behind the Walls» og ovennevnte Harris-pastisj, og det er i grunnen ingen direkte svake låter noe sted, kanskje med unntak av den unødvendig flate coveren av «Rebel Yell» – men det er heller intet av klassiskerformat å spore. Summa summarum; en godt utført og helt ok skive med mer leveransedyktighet enn substans, men for oss gamle blodfans har ikke dette noen stor plass under merkenavnet Queensrÿche.
4/6 | Wilfred Fruke
Utgivelsesdato 07. oktober 2022