Onsdag 13.november 2019
Det er alltid spennende å innta et konsertlokale uten å ane hva som venter en. Vel er man klar over historien til russiske Pussy Riot, med fengslinger og gjentakende bråk med sikkerhetsvakter og politi – og ikke minst verdens lengste langfinger plantet godt i fleisen på president Putin. Men hvordan denne kvelden skulle utarte seg der historien rundt fengslingen av flere av medlemmene, deriblant frontfigur Maria Alyokhina og Nadezhda Tolokonnikova som begge var til stede, var blitt omgjort til et teaterstykke var høyst uviss.
Men jeg var i det minste klar over at dette ikke kom til å bli en konsertform jeg vanligvis går på, så innfallsvinkelen måtte i den forstand også endres. Men én ting må poengteres før dommen kommer – jeg elsker at dette bandet/kollektivet finnes! At det fortsatt finnes revolusjonære artister i våre dager varmer et gammelt pønkehjerte, at de i tillegg finnes i Russland der de virkelig vet hvordan å tie akkurat sånne varmer ekstra. Historien som ble formidlet er særdeles sterk, og alt lå til rette for en kulturell innertier fylt med tårer og gåsehud.
Dessverre ble det ikke sånn, for uansett hvordan man vrir og vender på det lander alt til syvende og sist på det aller viktigste – fremførelsen og helhetsinntrykket av musikken som bør forsterke historien ytterligere. For å ta musikken først; Det er noe av det mest ensformige og grusefulle jeg har hørt i hele mitt liv, og selv om jeg går ut ifra at den skal forsterke inntrykket av en kjip tid i et kjipt fengsel i et kjipt land trenger det ikke være dårlig av den grunn. At den også ble fremført sånn cirka midt på treet der for eksempel slagverkerne (de byttet på underveis i konserten) flere ganger var helt ute i forhold til det forhåndsprogrammerte, som musikken stort sett bestod av, gjorde ikke saken bedre. De kunne også med fordel trygt ha latt trompetisten blitt igjen i Russland.
Jeg har forsøkt så hardt jeg kan å finne noe positivt å skrive om, foruten det politiske budskapet og engasjementet som jeg som nevnt hyller, men jeg får det bare ikke til. På det beste virket de som en gjeng fra teaterhøyskolen som hadde satt opp sitt aller første stykke – tilogmed sjefsraddis Maria så til tider utilpass og litt sjenert ut. Kler dårlig en forbanna venstreradikal som skal skremme russiske myndigheter.
Men noe positivt var det – enormt imponerende av samtlige å huske en såpass lang og omfattende tekst. Jeg bet meg også merke i at de brått kom inn uten å måtte forholde seg til «fire-gangen» som punkere flest forholder seg til. Talen til Alyokhina helt til slutt var også meget sterk.
Ellers bestod den lille timen seansen varte av en eneste lang monolog på russisk (forståelig nok) fordelt på fire medlemmer, merkelig dans, balaklavaer som gikk litt av og på og vannkasting ut over publikum som gikk verst ut over de nærmest scenen. Den scenen som brant seg mest fast hos undertegnede var da lokalet ble fylt av en forferdelig støy, Nadezhda la seg på rygg på bordet bak og syklet opp i luften mens Maria og «han ene» ropte i hver sin mikrofon mens «han andre» blåste i trompeten sin så hardt han kunne som om verden ikke sto til påske.
Det kan godt tenkes enkelte synes dette er god kunst, noe et vilt jublende Parkteatret antageligvis vil argumentere for. Jeg er bare ikke enig. 2/6
Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: Anine Desire