Fredag 10. juni 2022
Her hadde jeg introteksten klar på forhånd. Den skulle inneholde noe om hvor forbanna glad jeg er i punks i Oslo som i ren ekstase over at 1-dags punkfestivalen endelig kom til Norge arrangerte sin egen punkfestival over de fleste av rockepubene i nærheten av Spektrum og hadde fått booka mange fete norske punkband over en god langhelg. Jeg skulle skryte av Fat Mike og NOFX og hvor fett det er at de har dratt igang denne begivenheten, og så virkelig for meg en sinnssyk fet kveld/natt i Cali-punkens ånd. Til og med norske The Needs var med på kvelden, og det skulle forsyne meg også skrives noen gode ord om.
Så avlyser Me First And The Gimme Gimmes. Bandet jeg har ventet i over tjue år på å se – joda, de har sågar ilagt oss visitt siden den gang men jeg har aldri fått det til å passe. Men i kveld skulle det skje! Men nei. Dette bidro til at bandet som i utgangspunktet var det første jeg kom til å rekke denne kvelden, nemlig Ignite, måtte ryke da de tok over plassen til nettopp Me First og jeg vet at jeg ikke ville klart å gi de en objektiv anmeldelse. Rett og slett fordi jeg er sur, trist og litt forbanna og da hjelper det ikke med et band som jeg ikke har noe forhold til har tatt plassen til kanskje mitt all time favorittpunkband. Så det beklager jeg, men sånn ble det bare denne gangen.
Men jeg gjorde mitt beste for å havne i humør på vei inn til Oslo med å blåse NOFX rett inn i øregangene på nivå 11, og i samsvar med et stadig bedre vær hjalp det mye. Det i samsvar med et par voksenbrus i forkant i tillegg til å se alle happy punks inne på Spektrum rett før spilletid så var vi nesten der.
Og så kom så NOFX på til stormende jubel, men istedet for å smelle igang åpningslåta som absolutt alle andre gjør stoppa de brått opp for å dra til med en morsom story om Ramones og setlister – og vi var så definitivt der. Stemning satt.
Punksa foran scenen eksploderte, og det eneste jeg kan si noe negativt om her er lydnivået. Det var alt for lavt! Jeg skjønner at mange hadde vært tilstede i timer etter timer, men det er headlineren for svingende! Lysmannen hadde visst også forduftet, noe som ble behørig kommentert fra scenen av Fat Mike & Co. Men de trengte ikke scenelys mente de, og det stemte godt – for det kledde egentlig den ekstremt sparsommelige scenedekoren godt.
Konserten igjennom var preget av klassikere, tøys og tant, noen nyere låter, mer vås – men alt servert foran et ekstremt dedikert publikum midt foran scenen. Og det var her essensen av kveldens konsert blir skapt – samspillet mellom gjengen på scenen som var unikt bra og publikum som virkelig så ut til å storkose seg. Da er det vanskelig å være muggen.
NOFX er et av tidenes viktigste punkband og har alene banet veien for band som The Offspring og Green Day på godt og vondt, og denne kvelden var en ren parade i Cali-punk som få andre gjør etter dem – men som objektiv skribent er jeg dessverre nødt til å trekke for den alt for lave lyden som ødela mye for opplevelsen. Pluss at de er ikke akkurat verdens tighteste band, selv om de absolutt trakterer instrumentene godt. Låtmaterialet derimot er det fint lite å utsette på.
Punksa foran scenen derimot virket til å ha årets kveld, og det er jo tross alt det det handler om. Ikke at jeg tror at de bryr seg nevneverdig om hva jeg mener uansett. 4/6
Tekst: Sven Olav Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen