Brad Wilk skapte furore med sine politisk ladede kumpaner i Rage Against The Machine i løpet av nittitallet. Nå er det tid for ny kamp med en ny høyrebølge over dammen og hva er da en bedre måte å ta kampen opp på enn å skape et nytt revolusjonært band?
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Anne-Marie Forker
– Først av alt vil jeg gratulere med et meget bra debutalbum, hvordan kom dette samarbeidet sammen?
– Takk for det. Det begynte vel med at jeg fikk en telefon fra Tom i løpet av siste valgår. Vi syntes ikke det var bra det som foregikk noen av oss, så han lurte på om jeg ville lage noe sammen med han og Timmy samt Chuck D og DJ Lord fra gamle Public Enemy som motsvar til all elendigheten vi var vitne til. Det var jo mye av samme grunnen til at Rage Against The Machine kom sammen, og nå var det på tide med et nytt giv. Deretter kom forslaget om å bringe inn B-Real fra Cypress Hill til gjengen også, husker ikke i farta hvem det var, men det var i alle fall noe alle syntes var en god idé. Det var rundt der at ting begynte å skje og vi hørte fra første stund at vi hadde en unik kjemi sammen, både når vi spilte hverandres låter fra gamle dager og når vi jammet ut nye ting. Chuck D og B-Real har såpass forskjellige frekvenser på vokalene sine, så når de går sammen låter det virkelig massivt og skaper et helt spesielt uttrykk for bandet.
– Startet dere opp med å covre hverandres band eller hadde dere nytt materiale fra starten av?
– Vi hadde nytt materiale helt fra starten av, vi angrep låtene mye på samme måte som vi gjorde med «Renegades»-skiva til Rage Against The Machine, nemlig at vi tok gamle Public Enemy-låter og skrev helt nye låter over for å se hvordan det virket. Det var veldig givende og gøy måte å jobbe på, og ga en helt ny tvist til de gamle klassikerne. Det er noe av det som er fordelen med dette bandet, vi har sammen en massiv katalog av materiale å ta av i et veldig bredt spekter og vi har det virkelig morsomt når vi skriver sammen. Det er rett og slett en veldig bra situasjon vi befinner oss i akkurat nå.
– Er det Tom Morello som står for musikken eller skriver dere sammen?
– Vi skriver sammen med alle tilstede i samme rom, hvor en eller annen alltid har en idé til et riff, en bassgang eller kanskje en beat som setter i gang en gnist som vi jammer utifra. Det er aldri en som kommer med et ferdig produkt og sier ‘sånn skal den spilles‘.
– Man hører godt Rage Against The Machine i musikken deres, samtidig som det låter nytt og moderne uten å ramle i nymetall-fella. Har du noen tanker rundt dette?
– Det er ganske morsomt å tenke tilbake på at noen ville putte oss i nymetall-kategorien, noe jeg overhodet ikke skjønte noenting av da jeg aldri har sett på oss på den måten. Ikke for å snakke ned nymetall, jeg liker flere av bandene der men syns vi hadde en annen vinkling. Men all musikk er subjektiv. Når det gjelder Prophets Of Rage hadde vi kun ett mål om å holde oss tro mot oss selv og utvikle oss som musikere. Det er veldig produktivt å være i et band hvor samtlige har samme visjoner og jobber mot samme mål. Og for meg som trommis er det alltid en utfordring å få inn nye folk da jeg stadig får flere impulser å forholde spillestilen min til. Det har mye å si for kjemien hvilke du spiller med, og det må jeg ha i bakhodet når jeg skal legge på trommer. Det viktigste en trommeslager gjør er å lytte.
– Du har vært en ganske travel mann de siste årene med Rage Against The Machine av og på i tillegg til diverse sideprosjekter og ikke minst en midlertidig jobb i selveste Black Sabbath. Hvordan landet du den jobben og tør man tippe at den står som et slags høydepunkt i din karriere?
– Så absolutt. Jeg ble oppringt av de og forespurt om jeg ville jamme med de i huset til Ozzy, og ettersom jeg akkurat da faktisk ikke var involvert i noen prosjekter kunne ikke timingen ha vært bedre. Det var jo helt åpenbart stort for meg, og jeg følte meg som den 14-åringen jeg en gang var som øvde seg opp på trommer og prøvde å være Bill Ward. Det går ikke an å beskrive de sommerfuglene i meg da jeg møtte opp første gang for å spille med heltene mine, og de første to-tre gangene var det nesten så jeg ikke trodde på at det skjedde. Vi spilte i et bittelite rom med forsterkere som var skrudd helt latterlig høyt, og det var helt greit. Man kan si det som om ørene mine fikk orgasme hver gang. Jeg gikk inn med den innstillingen at selv om det ble med den ene gangen var det greit for da hadde jeg i hvert fall fått spilt med de, men de fortsatte å be meg tilbake og i løpet av et par uker var vi i gang med å spille inn en ny skive. Alt skjedde så fort, så for min del er det nok den mest instinktive skiva jeg noensinne har gjort. Det var en veldig interessant måte å angripe det på for meg ettersom jeg ikke hadde fått øvd nok på låtene som jeg vanligvis gjør før en innspilling, men samtidig ligger Black Sabbath i ryggmargen på alt jeg gjør. Det var en fantastisk opplevelse og jeg elsker de folka til døden. Jeg håper virkelig ikke de gir seg, men fortsetter å gi ut musikk til det ikke er fysisk mulig for de å fortsette. Jeg var jo også med Smashing Pumpkins for en liten periode, noe som også var spennende for min del da jeg var stor fan av de og. «Gish» var faktisk den siste skiva jeg spilte på gutterommet husker jeg, og jeg setter Billy Corgan meget høyt som låtskriver. Jeg synes også Jimmy Chamberlain er en fantastisk trommis, og det å prøve og sette seg inn i hodet hans men samtidig sette mitt eget preg på musikken var en virkelig morsom og lærerik erfaring for meg, og jeg ble definitivt en bedre trommis etter den jobben.
– Har du fortsatt sideprosjekter på gang eller er alt fokus på Prophets Of Rage?
– I det store og hele er alt fokus på Prophets, men jeg og kjæresten min, Juliette Lewis, liker å lage ting sammen og spille det inn når vi har tid. Dog er vi ganske opptatte på hver vår kant for tiden, hun har jo også sitt eget band som hun jobber for fullt med om dagen, så det er marginalt med ting vi får gjort men vi prøver å være kreative sammen så ofte vi kan.
– Har dere fortsatt kontakt med Zach De La Rocha, og hva er hans syn på Prophets i så fall?
– Han har vi meget god kontakt med og han har gitt sin fulle velsignelse til bandet. Jeg snakket faktisk med ham her om dagen og han har det fint – han driver fortsatt og lager musikk og jeg tror han er på vei til å utgi noe snart, uten at jeg kan si det helt sikkert. Men har er opptatt med å være kreativ og et bra menneske for denne verden.
– Dere er et ekstremt politisk ladet band så vi må nesten ha noen politiske ladede spørsmål også; Hva er den største forskjellen mellom nå og før Donald Trump, dere som bor der og kjenner dette tettere på kroppen enn vi som kun leser om det?
– For å være ærlig, når det kommer til selve presidentjobben er det business as usual, noe som igjen vil si big business as usual. Den eneste forskjellen er at vi nå har en tilsynelatende gal person på topp. Men jeg velger allikevel å se det på den måten at på grunn av at Trump vant og Hillary Clinton tapte valget ser vi nå folk ty til gatene for å protestere på et langt større nivå nå enn noensinne før. Hadde Hillary vunnet ville det fortsatt ha vært «business as usual» men uten at folk hadde brydd seg like mye. Så nå føler jeg vi har sjansen til en sårt trengt revolusjon, hvor jeg samtidig håper og tror det blir en fredelig revolusjon. Han har bidratt til en real oppvåkning hos folk flest. Det å se han gå rundt i Paris og fullstendig fornekte klimaproblematikken og se bort ifra vår felles framtid gir en vond følelse hos oss som har barn med tanke på hva de må vokse opp i, og at han tilsynelatende er helt uten takt og tone vitner om en mann som har mistet det helt. Men dagens unge og meningsmotstanderne hans har virkelig våknet til live og er ute i gata for å protestere, og det synes jeg er en utelukkende bra ting.
– Har dere noen planer for en Europaturné og får vi sjansen til å se dere i Norge?
– Ja, eller jeg vet vi skal til Europa i november, men er usikker på om Norge står på planen enda. Jeg skulle ønske jeg visste, men tror kanskje vi skal i nærheten av Norge. Det jeg er helt sikker på at vi skal en liten tur over og spille i Tyskland, England og Frankrike. Forhåpentligvis får vi til en ny runde inkludert Norge innen neste sommer.
– Helt til sist; Vi ble alle sjokkert over den tragiske nyheten om bortgangen til Chris Cornell tidligere i år. Hvordan har dere som har jobbet tett med ham bearbeidet tapet?
– Det har vært ekstremt vanskelig, han var en nær venn og en bandkollega man har skapt unike ting sammen med og er sårt savnet. Han er en av de mest talentfulle menneskene jeg noensinne har jobbet med, og han var en fredfull sjel. Det er en virkelig tragedie som skjedde som jeg fortsatt ikke har kommet over, og enkelte dager idet jeg våkner opp hender det at jeg har glemt at han er borte. Det er så trist å tenkte på at vi snakket om å gjøre noe nytt sammen da vi spilte på et arrangement mot Trump – det var virkelig fint å få spille med han igjen og det hadde også være veldig fint å få skapt musikk med han igjen. Men det føles i det minste bra at vi i hvert fall rakk å gjøre den ene tingen sammen før han forlot oss. Han skapte noe av den aller beste musikken fra min tid, og trøsten får være at den musikken vil være med oss for evig og alltid.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017