I forbindelse med deres tolvte utgivelse «Zero Days» fikk vi innpass til en trivelig telefonsamtale med sjefen sjøl, Tommy Victor, som velvillig forklarte detaljene rundt den evige strømmen av bandmedlemmer, sidejobb i både Danzig og Ministry og ikke minst om jobben som lydtekniker på den legendariske klubben CBGBs.
Tekst: Sven O Skulbørstad
– Hva kan du fortelle om detaljene rundt den nye skiva «Zero Days»?
– Jeg startet å skrive musikk rett etter den forrige turnéen endte – det må ha vært i september eller noe tror jeg, hvor jeg bare satte meg ned og matet PCen min med riff for å prøve å sette det sammen til noe vettugt. Vi hadde en ganske stram deadline denne gangen så det ble litt hektisk en periode. Det ble en daglig geskjeft å prøve å sette sammen låter, og konsultere med produsenten hva han syntes og mente for å få inn flere idéer. Jeg hadde også med en del tekstidéer fra turnéen, så det gjaldt å få det til å passe inn i de forskjellige låtutkastene også. Når så det var gjort var det å spille inn demo på dagtid og sette sammen tekster på natterstid for en periode på et par harde måneder. Sakte med sikkert begynte ting å ta form og det er da ting vanligvis løsner. Jeg hadde også med en del gjesteartister med denne gangen for å hjelpe til med noen gitarsoloer så det var en del ekstra planlegging rundt det denne gangen også.
– Jeg synes også jeg hørte growling på skiva denne gangen, er det noen vi har hørt om?
– Stemmer det, det er en venn av meg, Matt Williams som synger i et band som heter Delphian som hjalp til med litt growling og skriking. Det var dog meningen å hjemme det litt bedre i lydbildet, men da høres det klart da tydeligvis, haha. – Man kan vel trygt kalle det en slags kreativ topp med så å si årlige utgivelser for tiden, har du noen tanker om dette?
– Vi har rett og slett måttet ta igjen for en del tid hvor det ikke skjedde stort uten nye plater som kom ut, og for å få bandet tilbake må vi bare fortsette å gi ut ny musikk. Det er vanskelig å få oppmerksomhet nå om dagen, men samtidig gir det en fin utfordring å kontinuerlig skrive og utgi nye plater og vise folk at det er mulig. En stor takk må også rettes til Steamhammer Records for enorm støtte, selv om også de har lurt på om det kanskje ikke er litt i meste laget for tiden. Men de er foreløpig med på planen.
– Du har hatt et kraftig gjennomtrekk av bandmedlemmer inn og ut, vil du si at dagens besetning er av den mer stabile sorten som kan vare en stund?
– Jeg håper det, men det beror på den finansielle biten. Nå har folk familie de må forsørge, jeg har en datter selv så jeg har ikke noe problem med å skjønne at folk enten får seg fast jobb eller blir med i et større band med bedre finanser enn Prong. Det er vanskelig ettersom ingen gjør noe voldsomt med penger i dette bandet og det finnes regninger som må betales. Jeg lever forholdsvis enkelt med minimale utgifter, min datter har vokst opp og klarer seg mye på egen hånd. Jeg har ikke så fryktelig med penger å bruke heller, men klarer meg. Trommisen vi har med nå, Art Cruz, har vært med i fem år så han har blitt ganske så stabil – noe som er bra. Så vi får det alltid til å funke på et eller annet vis.
– Ved siden av Prong har du også vært gitarist i band som Ministry og Danzig. Hvordan ser du på disse jobbene kontra å styre ditt eget band?
– Jeg spiller fortsatt en del med Glenn Danzig, han er ikke blant de som gjør mest konserter så det lar seg sammenslå. Når det er sagt er det ikke bare bare å hoppe frem og tilbake hele tida. I Ministry la jeg en hel del tid og energi uten å få stort igjen for det, hverken finansielt eller kreativt så det ga meg et lite spark for å få i gang Prong tilbake på kartet. Alt skjer av en grunn, selv om det kan være vanskelig å se det underveis. Jeg angrer ingenting, men ønsker kanskje i ettertid at jeg hadde vært litt mer fokusert på Prong i stedet på den tida. Men kanskje hvis jeg ikke hadde vært igjennom det er det ikke sikkert jeg hadde opparbeidet meg nok energi til å jobbe så hardt som jeg gjør nå om dagen.
– Prong
har en ganske hektisk festivalsommer foran seg over Europa, men jeg kan ikke se
noen Skandinaviske datoer. Noe grunner for dette?
–
Det er ikke lett å få ting gående der oppe, vi har spilt et par veldig gode
konserter for ikke veldig lenge siden, men det kommer nok mye an på
transportutfordringer, datoplanlegginger og generelle kostnader hva festivaler
gjelder. Vi gjorde en supportjobb for Obituary for en tid tilbake, men da ble
det med konserter i Sverige og Danmark. Mest rundt Tyskland, da det er enklest
å komme seg til.
– Det skjønner jeg meget godt. Hva er
planen etter festivalsommeren?
– Da starter vi på å planlegge den amerikanske turnéen som starter i
oktober. Vi er akkurat ferdig med turnéen med Testament, men kommer til å
fortsette å spille rundt til det er snakk om neste skive. Jeg vet det er snakk
om å dra over til Europa igjen mot slutten av året eller kanskje starten på
neste.
– I år hadde vi en rimelig heftig
metallfest i Oslo rundt februar da det meste som kunne krype og gå av
metallband var innom, det kunne dere kanskje prøve på neste år?
– Så absolutt, bortsett fra at det da er veldig kaldt der er det ikke? Vi
var i Skandinavia på den delen av året for noen år tilbake, og selv om vi har
samme klima enkelte steder her hjemme i Statene vil jeg si at det var friskt
ja. Får i så fall holde oss innendørs, haha.
– Før
Prong hadde du en ganske interessant jobb som lydteknikker på den legendariske
klubben CBGBs. Så du noen band før de ble store og har du noen historier å dele
fra den tida?
–
Living Colour er det første jeg kommer på, de spilte ganske ofte og vi var helt
sikre på at de kom til å bli store. De er fortsatt gode venner av meg, og
Vernon Reid, gitaristen, hadde mye å si for at Prong fikk platekontrakt. White
Zombie spilte der også, og det var vel de to banda fra den tida som ble
virkelig store. Det var også en hel del hardcore band som Agnostic Front og
Biohazard som spilte hyppig. Hele straightedge-scenen ble veldig stor akkurat
på CBGBs og ble jo som kjent et verdensomspennende fenomen i ettertid. Jeg hang
mye på CBGBs som ungdom og fikk se band som Ramones og Talking Heads, The
Cramps og Dead Boys. Band som fortsatt den dag i dag er blant mine største
favoritter. Det er så mange band som har fått det til i etterkant som har vært
innom CBGBs at det er nesten latterlig. Jeg fikk aldri sett Blondie der, men
jeg kjørte lyd for Soundgarden rundt slutten av 80-tallet, og spesielt nå etter
det som skjedde med Chris Cornell setter jeg det veldig høyt naturligvis. Lista
med band som har blitt store etter å ha spilt på det stedet er så lang at jeg
kunne ha fortsatt å ramse opp i timesvis, men det er de som jeg kommer på i
farta. Ellers så hadde vi metallband innom og, og jeg har også stilt lyd til
både Dark Angel og Possessed som begge gjorde knallopptredener der. Selv om det
var mye punk var det også mye andre ting innom og som du skjønner, fra thrash
til alternativ rock og til og med industrielle band. Det var en spesiell tid.
– Veldig synd at det ikke finnes lenger.
– Ja, det er helt tragisk. Ikke bare CBGBs, men over hele New York hadde vi
klubber hvor det alltid var et eller annet kult band som spilte. Og for band
var det alltid steder å spille. Det var en drøss med alternativer som var
veldig bra både for band og publikum, mens nå har det blitt så mange
restriksjoner og regler som ødelegger. Det var mer anarki da vi holdt på, færre
vakter og liberal legitimasjonskontroll. Nå er det nesten umulig å drive et
sånt type sted med tanke på alle regler du må følge. Men ting går i sirkler, og
folk vil alltid uansett ville gå på konserter – det er det ingen tvil om. Det
kommer ikke til å forsvinne, men det har blitt vanskeligere å drive et sted og
tjene penger på det. Er man så uheldig å få en skade under en konsert kommer
det garantert et søksmål som koster penger. Internett har også forandret måten
å se på konserter på da du kan få omtrent hvem du vil til å spille rett i stua
uten å måtte bruke penger.
– Hvordan ser du på din egen fremtid, både for egen del og i Prong?
– For Prong sin del gjelder det å fortsette å gi ut skiver. Bortsett fra det prøver jeg å ikke se så alt for langt fremover. Men det er et veldig bra spørsmål, for som en artist må man tenke over det til en viss grad. Noen ganger lurer man på om det er verdt det, men så lenge det er en forespørsel og idéene fortsetter å komme samtidig som man tjener til livets opphold ser jeg ingen grunn til å stoppe. Heldigvis er helsa fortsatt i behold, og det kan alltids forandre seg når som helst. Det er litt av det «Zero Days» handler om; Å leve i nuet ettersom man aldri vet når din tid er omme, hverken for din egen del eller verden for den saks skyld. Man vet aldri hva som kommer til å skje, så man må sette pris på det man har mens man har det. Jeg lager aldri noe større planer for egen del, jeg ser det mer som å investere i noe uten å vite gevinsten. Livet er et slags spill som det gjelder å gjøre det beste ut av.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017