Frontiers
Selv om de aldri noensinne ble oppløst etter at grungen la danske Pretty Maids’ karriere i grus på midten av 90-tallet, og de fortsatte jevnt og trutt å gi ut bra skiver, så har de opplevd noe av en mirakuløs renessanse det siste tiåret. Det de har levert av ny musikk («Pandemonium» fra 2010, «Motherland» fra 2013 og «Kingmaker» fra 2016) har vært det aller ypperste de noengang har levert (muligens med et lite unntak for klassikeren «Future World» fra 1987), og det er ganske så naturstridig for et band som startet i 1981 og nå kommer med sin femtende studioskive. Urovekkende nok henger bandets fremtid nå i en limbo, da vokalist Ronnie Atkins i oktober annonserte at han har fått lungekreft og at alt av planlagte konserter er kansellert. Ingen flere aktiviteter for bandet er heller planlagt før frontmannen er friskmeldt og får grønt lys for å gå på en scene igjen. I verste fall skjer det aldri, og i såfall er nok «Undress Your Madness» den siste Pretty Maids-skiva, men vi krysser fingrene for at vi utpå sommeren får muligheten til å se danskene fremføre låter som åpningssporet «Serpentine» – for det er en glimrende låt som går rett i strupen på deg, i stil med åpningsporene på de foregående skivene.
Skiva fortsetter i likhet med de tidligere skivene med en miks av tradisjonell og melodiøs hardrock a la Judas Priest (som tittelsporet og «Slavedriver»), og mer AOR og pop-pregede låter som «Firesoul Fly», «Will You Still Kiss Me (If I See You In Heaven» og «Shadowlands». Lydmessig låter det helt fantastisk, produksjonen fra Jakob Hansen (mest kjent for sitt samarbeid med Volbeat) har gjort underverker for Pretty Maids, og til tross for lungekreften har Ronnie Atkins fortsatt fortsatt sin sterke og karakteristiske stemme som fra første skive har gitt Pretty Maids mye av sitt særpreg. Ekstra honnør må nær sagt som vanlig gå til bandets grunnlegger Ken Hammer, en særs undervurdert gitarist som nesten alltid klarer å levere minneverdige soloer, ikke bare en drøss med noter midt i en låt.
Pretty Maids fortsetter sin serie med sterke album, som igjen nesten er kjemisk renset for svake låter – selv om banale «Black Thunder» ikke akkurat er noen höjdare på skiva. Likevel når den ikke heeelt opp til de tre foregående skivene, til det savner jeg et par absolutte klassikere av noen kanonlåter som kan løfte skiva det siste lille hakket – men sluttproduktet er bunnsolid, og fansen vil nok ta også «Undress Your Madness» til sine hjerter.
Intervju med Ronnie Atkins her!
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 08.november 2019