Frontiers
Danske Pretty Maids har holdt det gående siden tidlig 80-tall, men har siden 2010 opplevd en revitalisering av karrieren som Lasarus kunne misunt dem. Både «Pandemonium» og «Motherland» står som to av deres aller beste skiver, noe som er ganske uhørt for et band tredve år ut i karrieren. Lista lå derfor høyt før utgivelsen av «Kingmaker» – kunne de opprettholde den høye standarden fra de to foregående skivene? (Og da holder vi «Louder Than Ever» fra 2014, med nyinnspillinger av eldre låter, utenfor ligningen.)
Og joda – førsteinntrykket var kanskje litt skuffende, men dette er en skive som vokser ved gjentatte lytt. Åpningssporet «When God Took A Day Off» har en atmosfærisk og orientalskinspirert intro før en typisk aggressivt Ken Hammer-riff kicker inn. Ronnie Atkins er en av disse sjeldne vokalistene som ikke bare har særpreg i stemmen – du hører øyeblikkelig hvem som synger – men han har også modnet som sanger. Tidlig i karrieren kunne han ha en tidvis enerverende stemme, men i 2016 synger han bedre enn noensinne. Produksjonen ved Jakob Hansen (Volbeat m.m.) er også optimal, med fylde og trøkk og vokalen i fokus, selv om alle instrumenter høres klart og tydelig. Tittellåta følger, nok en aggressiv rocker med doble basstrommer og tyngden på et refreng hvor tempoet halveres. Men det er det herlige med Pretty Maids – uansett hvor aggressiv og kjapp låta måtte være, så går ikke det ut over melodien. Første singel er popperlen «Face The World», som lett kan stemples som en instant Pretty Maids-klassiker i stil med «Little Drops Of Heaven» eller «Clay», og det er nesten merkelig at slik en nynnevennlig låt kan eksistere på samme skive som de mer aggressive låtene, men slik har Pretty Maids alltid vært.
Høydepunktet på skiva er muligens fjerdelåta «Humanize Me», som bygger seg mesterlig opp fra en truende bassintro – en låt som lett kunne vært 90-talls Metallica, og det er ment på den mest positiv måten! Når låta eksploderer etter ca 01:25, er alt såre vel i verden, og Hammers gitarsolo er fra aller øverste hylle – en solo du kan gå rundt med i hodet i dagevis. Og så har vi balladen «Last Beauty On Earth» da – dette kan danskene! Nok et refreng som klorer seg fast i hjernebarken din og du kauker med fra andre gjennomhøring. Helt herlig! Også soloen da! Soloen!! De færreste drar frem navnet Ken Hammer i en debatt om Skandinavias fremste rockegitarist, men jeg nominerer han herved som den mest undervurderte – fordi soloene hans er nesten alltid gjennomtenkte, melodiøse og minneverdige.
«Bull’s Eye» stiller med nok et sterkt refreng, mens «King Of The Right Here And Now» muligens er skivas sinteste og kjappeste låt. (Men er den melodiøs? Åh jada.) «Heavens Little Devil» har gått på repeat hos undertegnede de siste par månedene, nok en instant Maids-klassiker med et uimotståelig refreng. Skiva dabber littegrann av mot tampen med et par låter som ikke helt tangerer kvaliteten av de åtte første , men likevel er dette et såpass sterkt album at femmeren står fjellstøtt. Nok en bunnsolid utgivelse fra danskene altså, og likte du de foregående skivene, så er ikke dette noe å lure på – da skal du ha «Kingmaker» i samlinga.
Les intervju med gitarist Ken Hammer her!
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 4.november 2016