Tretten år etter «The Incident» er Porcupine Tree tilbake. Plata, som ble annonsert litt uventet i fjor høst, holder den kryptiske tittelen «Closure/Continuation» og har allerede høstet lovord. Norway Rock inviterte batterist Gavin Harrison til en liten zoom-passiar som kan leses i sin helhet nedenfor.
Tekst: Bjørn David Dolmen
Bandfoto: Alex Lake
Portrett: Anne-Marie Forker
– Gratulerer så mye med nytt album, det låter friskt!
– Tusen takk for det! Etter den siste konserten vi gjorde, som vel var i oktober 2010, trengte vi en ordentlig pause. Vi hadde da blitt slitne av å spille «The Incident», og jeg vil tro Steven allerede var godt i gang med planene om solokarriere. Nå er det imidlertid slik at Steven og jeg er naboer, som møtes hyppig. Noen uker ut i pausen kom vi derfor i prat om videre samarbeid. Vi skulle ikke ha skrevet litt da, spurte jeg, før jeg fulgte opp med å ytre ønske om noe mer spontant og jambasert. Porcupine Tree har alltid vært en veldig komponert greie, så jeg tror Steven likte tanken, og før vi visste ordet av det hadde vi nye ting på gang. I månedene og årene som fulgte skrev vi litt her og der; vi hadde ingen plan eller visjon den første tiden, selv om det var innlysende at vi arbeidet mot en fremtidig Porcupine-skive. I 2013 inviterte vi inn Richard (Barbieri, keyboards). Richard er ingen jam-musiker – han er en komponist som naturligvis hadde flere demoer liggende. Richards demoer er som regel av høy kvalitet, så mye av materialet han presenterte oss for ble knadd inn i musikken Steven og jeg allerede hadde. Metoden og prosessen var fornøyelig, så to til tre ganger i året møttes vi for samskriving, innspilling og evaluering. Da vi møttes i 2019 merket vi at vi hadde et Porcupine Tree-album for hånden. Vi hadde ingen tidsfrister, ikke noe plateselskap og ingen agent. Så kom pandemien, som gav oss enda mer tid.
– For mange er det en nyhet at Porcupine Tree aldri var oppløst.
– Porcupine Tree var aldri oppløst – vi har jobbet kontinuerlig, men sakte og i skjul. Hvorfor oppløste dere Porcupine Tree, har jeg ofte blitt spurt. Vi skriver jo for pokker på et nytt album, har jeg tenkt. Med det sagt så har Steven vært opptatt med å skrive, utgi og turnere soloalbum siden «The Incident». Å unngå å snakke om Porcupine Tree har nok også vært en slags taktikk.
– Gir det mening å fortsatt snakke om Porcupine Tree som et progrock-band?
– Jeg har aldri tenkt på Porcupine Tree som et progband. Faktisk har jeg aldri tenkt på sjangre og etiketter i det hele tatt. Vi fikk den merkelappen tidlig i karrieren, trolig fordi noe av materialet vekker assosiasjoner til Pink Floyd. Da må jo dette være prog? Vel, kanskje, men jeg synes ikke dette er spesielt interessant. Jeg liker ikke kategorier, men skal allikevel innrømme at jeg forstår hvorfor folk trenger dem.
– Steven har fremstått som en slags ambassadør for konseptet. Såpass må vi kunne si.
– Ja, det stemmer nok. Men hva er egentlig progrock? Er det musikk som ligner på Genesis? Er det prog hvis det ligner på Tool? Ikke spør meg.
– Det nye verket «Closure / Continuation» holder noen komposisjoner som låter minst like mye Barbieri som det låter Wilson.
– Helt klart! Når Richard presenterer noe er det som sagt aldri i form av løse skisser – Richard er veldig «komponist», og både «Walk The Plank» og «Dignity» låter strukturmessig nokså likt det han presenterte oss som demoer. I disse to tilfellene har jeg bidratt med groover og taktslagsrytmikker. Steven har naturligvis også gitt sine bidrag. Men disse to er definitivt Richards stykker.
– Det går rykter om at mye av musikken kommer av jamming. Dette er det jaggu ikke lett å høre. Plata er preget av en tematisk-motivisk utvikling som gir følelse av verk og enhet.
-Yup! Men la oss nå ta «Harridan» som eksempel. En gang hvor Steven var innom, presenterte jeg ham for en groove i femtakt og fulgte opp med å nynne en potensiell basslinje. Dernest tok Steven opp fjøla og forsøkte å materialisere den. Dette trenger en bridge, ble vi enige om, noe som medførte at vi skrev de neste taktene sammen. Omtrent slik foregikk det. Vi har jobbet sakte med dette puslespillet, og etter hvert som bildet har blitt tydeligere har visjonen blitt klarere. Jamming har vært en viktig del av det prosessuelle, men vi har også jobbet veldig kompositorisk, i tradisjonell forstand, hvor ting har blitt flyttet på og tilføyd. Mye har naturligvis også blitt kastet.
– Hvordan er det annerledes å jobbe med Steven enn med Robert Fripp?
– Steven og jeg har kjent hverandre lenge, så vi jobber tett, tillitsfullt, intuitivt og godt. Kort sagt: Vi foreslår, lytter og tar hverandre på alvor. Hvis noe er skjit er vi som regel enige om at det er skjit. Smaken vår og visjonene våre er også som regel sammenfallende. Jeg har ikke et sånt forhold til Robert Fripp. Faktisk er det vanskelig for meg å gi et godt svar på det du nå spør om. I King Crimson har jeg aldri komponert så mye som et skarptrommeslag.
– Det er utrolig å se hvor svære Porcupine Tree har blitt siden 2010. Vi snakker arenaer, liksom.
– Det kan du si. Legenden har definitivt vokst siden vi sluttet å spille konserter. I den tidlige fasen av Porcupine Tree fantes verken Youtube eller Spotify. Da vi gav ut «Fear Of A Blank Planet» tror jeg vi hadde en Myspace-side, men that’s it! Siden har vi fått både det ene og det andre, og jeg vil tro populariteten og anerkjennelsen vi nå har og høster, skyldes sosial media. Det at vi har vært borte så lenge kan også ha gjort noe.
– Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: Er musikken på nyskiva skrevet med henblikk på arenaer? Altså at den skal kunne overføres til og kommunisere godt i en slik kontekst?
– På ingen måte. Det kan vi jo ikke ha gjort, ettersom vi har skrevet på denne skiva i over ti år. Da vi begynte å kjenne på at dette kunne bli en Porcupien Tree-skive, ble vi enige om å slippe plata uten å turnere den i etterkant. En stor konsert i London begynte imidlertid å friste, og da vi kom inn i det sporet begynte vi å tenke i retning av Tyskland og USA. Vi vil gjøre tre konserter, var det noen som foreslo. Forslaget ble blankt avvist, da det ifølge promotørene syntes økonomisk uforsvarlig. La oss da gå for de store hovedstadene, sa Steven. Dette ble også avvist, og nå har vi tjuefem planlagte show å gjøre.
– Vi har vært inne på skriveprosessen. Kan du også si noe om produksjonen av plata?
– Porcupine Tree har aldri vært et band som spiller live i studio. På både «In Absentia», «Deadwing», «Fear Of A Blanc Planet» og «The Incident» gjorde jeg trommene alene før de neste lagene ble lagt. På nyplata gjorde jeg faktisk alt av trommer hjemme. Jeg brukte seksten mikrofoner og endte faktisk opp med å mikse trommene selv før jeg sendte filene videre. Har man seksten mikrofoner er det over seksten måter å fucke opp miksen på. Jeg tok derfor full kontroll over den biten. Alt det andre som har med produksjon og miks å gjøre har Steven naturligvis tatt hånd om.
– Jamfør dette med overføring til arena-konstekst. Flere musikere må vel på banen for å realisere dette?
– Produksjonen er såpass stor at vi har sett oss nødt til å ha med en ekstra gitarist. Gitaristen heter Randy McStein. Utover å spille glimrende gitar bidrar Randy med vokal. Bassisten under disse konsertene er Nathan Navarro. Vi har allerede øvd med dem i England og det låter glimrende. Alt falt umiddelbart på plass.
– Musikkpressen synes kjempefornøyd. Har du rukket å lese noen anmeldelser?
– Jeg har lest et par av dem og det later til at folk er fornøyde. Det er fint å se. Dette har virkelig vært en fornøyelig prosess. Å arbeide i ti år på et album som skal utgis når tiden er inne, anbefales, haha. Ingen selskap, ingen tidsfrister, ingen agenter. Jeg er omtrent like fornøyd nå som etter «The Incident». Jeg har alltid vært svært fornøyd med et nytt Porcupine Tree-album.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2022