So Recordings
Det har snart gått et tiår siden siste studioalbum fra det alternative post-punk rockebandet Placebo. Fredag 25. mars 2022 slipper de deres rykende ferske “Never Let Me Go”. Bandet har forøvrig gitt ut album sporadisk hele veien fra start, men noe av magien forsvant i en lang epoke. Helt frem til nå.
Bandet tok musikkscenen med storm siste halvdel av nittitallet da de slapp deres selvtitulerte debutalbum “Placebo” (1996), og sist men ikke minst det grandiose albumet “Without You I´m Nothing” (1998). De har vært sammenlignet med band som Sonic Youth, Depeche, New Order og The Cure. Placebo kom lenge etterpå, som et litt overraskende utspring fra brit-popens regjerende æra i Storbritannia og konkurrerte også mot Robbie Williams, uten sammenligning forøvrig. Placebo var og er røffere, hardere og mørkere enn new wave og de fleste post-punk band. Ikke typisk britisk. Dog har de tilfelles elektrorock- og gothsoundet.
Bandets trøblete relasjoner og uortodokse fremtoning provoserte ofte mediene. Både i tekstene og i intervjuer har Placebo, og spesielt vokalist, multimusiker og frontfigur Brian Molko, alltid vært ærlig og åpen om egen (bi)seksualitet og et ravende rusmisbruk. Dette resulterte i hard medfart. I dag kan man mere heldig statuere de som forut for sin tid i den politiske kampen mot generalisert kjønnsidentitet.
I 2003 ga de ut albumet «Sleeping With Ghosts» og et coveralbum som gjorde seg svært bemerket med blant annet coveren av Kate Bush sin «Running Up That Hill» (hvis du har gått glipp av den er dette å anse som et hint). I etterkant av dette har ensemblet fra London gitt oss mye bra også etter at bandet gikk over til å bli en duo i 2015, med kun de gjenværende originale medlemmene Molko og Stefan Olsdal. Mange har nok tenkt at deres storhetstid var forbi. Vel, den gang ei. Denne siste indieutgivelsen kommer som en real kalddusj i 2022 for å minne oss på at de gamle fortsatt er eldst.
De innleder skiva med nydelig kjent Placebo-rock, før de serverer oss den følsomme singelen «Beautiful James». Denne låten treffer definitivt en nerve. Deretter spytter de ut noen sinte strofer før de helt uventet blåser banen ren igjen med «Happy Birthday In The Sky». Lykke til med å holde tårene tilbake.
Helt frem til spor seks er albumet en nydelig, melodiøs godbit av de sjeldne. Spor fem spesielt byr på deilig britisk orkestereufori, men etter dette dabber det litt av hvor et par av låtene der tenderer svakt mot repetativt og monotomt, men bare så vidt. Dette tar seg opp igjen og det avsluttes med to knallsterke låter i «Went Missing» og «Fix Yourself». Biter meg merke i at Molkos vokal er noe rundere, renere og klarere enn før. Hvis ikke det er masteringen, kan det bety at han har smørt den godt inn med fløyelskrem. Hans introspektive refleksjoner og politiske paranoia derimot er forbi kontroversielt, men sett bort fra dette er lyrikken besnærende.
Albumet fremstår mer melodiøst og melankolsk, uten at det går på akkord med det dype rockesoundet deres, og de utviser mesterlig balanse mellom tungt og vakkert, akkurat som før.
En skal ikke avskrive at undertegnede har blitt eldre og mer bløthjerta, men dette albumet traff som et tonn murstein rett i fleisen. Hvis du er av typen som gir deg hen i å lytte er dette albumet en stor musikalsk opplevelse. På latin betyr Placebo tross alt – «I shall please!» Enjoy!
5,5/6 | Linda Cecylia Taanevig
Utgivelsesdato 25.mars 2022