PJ Harvey | The Hope Six Demolition Project

Vagrant

Etter fem års taushet er britiske Polly Jean Harvey nå ute med sitt niende studioalbum, «The Hope Six Demolition Project». Albumet har fått navn etter USAs «Hope VI»-prosjekt, som går ut på å rive kommunale boliger i strøk med høy kriminalitet, for så å bygge opp igjen nye og bedre hus. Noe som har ført til at de opprinnelige beboerne ikke har råd til å bo der lenger, og man kan stille seg tvilende til om det virkelig var revitalisering av gamle hus som var den opprinnelige planen, eller om det heller dreide seg om sosial utrensking.

Åpningssporet, og andre singel fra plata, «The Community Of Hope» handler om nettopp dette. PJ Harvey er en dame som liker å engasjere seg politisk, og denne låta har hun, ikke uventet, fått hets for av amerikanske myndigheter. Melodisk er denne låta overraskende munter, til både Harvey og temaet å være. Muligens er det ironisk. Den avsluttes med utsagnet «They’re gonna put a Walmart here».

Skiva ble unnfanget over en fireårsperiode i Kosovo, Afghanistan og Washington D.C., hvor hun reiste sammen med fotograf Seamus Murphy. Plata ble spilt inn i kulturhuset Somerset House i London, som et kunstprosjekt kalt ‘Recording in Progress’. Her hadde nemlig publikum mulighet til å bivåne begivenheten gjennom en enveis glassvegg. Albumet er produsert av velkjente Flood og John Parish. «The Wheel» ble sluppet som første singel, akkompagnert av en video filmet av Seamus Murphy, med flyktningekrisen som tema.

En låt som ikke blir noen favoritt hos undertegnede er «The Ministry Of Social Affairs». Den begynner lovende, med en sampling av Jerry McCain And His Upstarts’ «That’s What They Want», men etter hvert utarter låta seg til å bli ganske så jazzete, med en saxofon som løper løpsk. For øvrig traktert av Harvey selv, som faktisk begynte sin musikalske karriere med nettopp dette instrumentet. Ettersom frijazz ikke er min kopp te blir dette bare slitsomt å høre på. Saxen har en sentral plassering på hele albumet, men heldigvis i noe roligere former.

Høydepunktet på skiva er «The Orange Monkey», hvor John Parish står for brorparten av vokalen, mens Harvey bidrar med en suggererende koring. Koring finner vi også på «Chain Of Keys», men denne gangen et mannskor. Andre låter å trekke frem er lystige «A Line In The Sand» med særs fengende ‘Ooh’-ing og nydelig falsett av Harvey, samt «The Ministry Of Defence» med sine melodiske refreng og stakkato komp som gjør denne låta til det mest interessante bidraget. Albumet består av 11 spor, varer i 41 minutter, og avsluttes av «Dollar, Dollar», en hjerteskjærende ballade som åpner med sampling av lydbildet fra gatene i Afghanistan. Låta handler om Harvey’s møte med en fattig gutt som tigget på gaten og nærmest bønnfalt henne om en dollar gjennom bilvinduet, og hvordan hun maktesløs fortsatt øyner han i speilet mens bilen kjører videre.

«The Hope Six Demolition Project» er en slags videreføring av boka «The Hollow Of The Hand», eller «Den opne handa» som den heter på norsk (kun utgitt på nynorsk, noe som vel kan sies å være like sært som Harvey selv). Boka ble gitt ut i 2015 og er en samling av Harvey’s ord fra nevnte fireårsreise, kombinert med Murphy’s bilder fra samme områder, tatt over to tiår. Dette var PJ Harvey’s første poesiutgivelse. Litt overraskende er det derfor at tekstene på dette albumet ikke er nevneverdig poetiske, snarere tydelige og direkte. Men kudos for at hun er samfunnsengasjert, setter ord på viktige temaer og skriver meningsfulle låter, i dagens overflatiske musikkbransje.

PJ Harvey er kanskje mer kunstner enn hun er musiker, hun har alltid gått sine egne veier, og vi vet aldri hva vi kan forvente av Storbritannias mest eksentriske dame. Albumet vokser i takt med antall eksponeringer, som gjerne kunst gjør, dog klarer hun ikke helt å følge opp den kritikerroste forløperen «Let England Shake» fra 2011, som hadde et noe mykere uttrykk enn denne. Og ikke minst hennes episke utgivelser «Dry» og «To Bring You My Love», som fortsatt står som noen bautaer blant 90-tallets indiemusikk.

Indierockens førstedame kan oppleves live på Øyafestivalen i sommer.

4,5/6 | Marianne Lauritzen

Utgivelsesdato: 15.04.2016